Snutebiller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Snutebiller (i snever forstand)
Gransnutebille, Hylobius abietis
Gransnutebille, Hylobius abietis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Curculionidae
Norsk(e) navn: Snutebiller (i snever forstand)
Hører til: Curculionoidea, Cucujiformia, Polyphaga,
biller,
insekter
Antall arter: 60 000, ca. 300 arter i Norge
Habitat: terrestrisk, på planter
Utbredelse: alle verdensdeler
Delgrupper:

Snutebiller (Curculionidae) er en meget artsrik gruppe av biller. Taksonomien til denne familien er uoversiktlig og i noen grad uavklart, men det synes som det er beskrevet omtrent 60 000 arter, noe som trolig gjør snutebillene til den artsrikeste familien i dyreriket, om man teller vitenskapelig beskrevne arter. De aller fleste snutebillene har hodet i midten trukket ut til en mer eller mindre lang snute, men denne mangler hos noen undergrupper, som sylinderborere (Platypodinae) og mange barkbiller (Scolytinae). Antennene er knebøyde, bortsett fra hos enkelte små, hoppende arter. Snutebillene er planteetere, og mange arter er alvorlige skadedyr i jord- og skogbruk. På den andre siden kan noen arter være å regne som nyttedyr fordi de angriper problematiske ugress. En del arter borer i ved. I Norge er det funnet omtrent 300 arter snutebiller.

Uoversiktlig systematikk[rediger | rediger kilde]

Snutebiller i tradisjonell forstand omfatter hele overfamilien Curculionoidea (før gjerne kalt Rhynchophora), men denne blir i dag delt opp i en rekke familier. Noen taksonomer regner alle snutebiller med knebøyde antenner til Curculionidae, denne familien omfatter i så fall gruppene ursnutebiller (Dryophthoridae), sumpsnutebiller (Erirhinidae) og Brachyceridae i tillegg til de som er behandlet i denne artikkelen. Den sistnevnte har ikke knebøyde antenner men dette er regnet som et sekundært trekk da antennene i det hele tatt er ganske reduserte. På den andre siden viser fylogenetisk forskning at gruppene barkbiller (Scolytinae) og sylinderborere (Platypodinae) hører til mellom snutebillene, selv om de utseendemessig avviker noe fra disse. De ble tidligere regnet som egne familier. Inndelingen av snutebillene varierer fra kilde til kilde og det synes ikke å være noen konsensus om dette. Det er vanlig å fordele de rundt 60 000 artene på minst 40 forskjellige underfamilier.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Knøttsmå til middelsstore (0,6 – 40 mm) biller av sterkt varierende kroppsform og farge, de fleste forholdsvis korte og trinne, og høyt hvelvede. Oversiden er ofte skjellkledt. Hodet er hos de fleste forholdsvis lite, med middelsstore til ganske store, flate fasettøyne (i ekstreme tilfeller så store at de møtes i pannen). De fleste har hodet i midten trukket ut til en snute, denne kan i ekstreme tilfeller være lengre enn resten av kroppen til sammen. Antennene er nesten alltid knebøyde (bortsett fra hos sylinderborere og noen små, hoppende arter), det innerste leddet (skaftet) er langt, etterfulgt av en svøpe på 4-7 små ledd og ytterst en klubbe som gjerne består av tre ledd. De er bøyde mellom den innerste leddet og svøpen. Brystskjoldet (pronotum) har rundede sider og er vanligvis uten påfallende pigger, knøler, groper eller furer. Dekkvingene er vanligvis høyt hvelvede, med eller uten tydelige "skuldre" og med eller uten punktrader. Mange arter har mistet flygeevnen og dekkvingene kan være sammenvokste. Beina er kraftige, gjerne middels lange til lange. Lårene er spoleformede og har ofte en eller flere kraftige pigger på undersiden. Noen små arter kan hoppe langt, disse har sterkt fortykkede baklår. Leggene (tibiae) har ofte en innoverrettet tagg i spissen. Føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er vanligvis svært lite og knapt synlig. De aller fleste har et tolappet tredje fotledd. Larvene er korte og tykke, mer eller mindre C-formede, uten synlige bein.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Snutebillene er planteetere, og kan leve på røtter, i ved, under bark, på eller inne i stengler, på løvverk eller blomster. Mange barkbiller og sylinderborere angriper bare døde trær, men ellers lever de aller fleste av snutebillene på levende planter. Larvene er tykke og beinløse, og fører et skjult levevis inne i plantene, mens de voksne billene gjerne gnager på blader. En gruppe er såkalte ambrosiabiller og lever av sopp som de dyrker i ganger i tre.

Skadedyr[rediger | rediger kilde]

Bredsnutebiller (Entiminae) kan være brysomme skadedyr både som rotetende larver og som bladetende voksne. Typisk for denne gruppen er at de ikke spesialiserer seg på et spesielt planteslag, men kan angripe en rekke forskjellige hagevekster og fruktttrær. En særlig brysom art i Norge er veksthussnutebillen (Otiorhynchus sulcatus), som gjør skade ikke bare i veksthus men også utendørs.

Veksthussnutebille Otiorhynchus sulcatus konkurrerer med oss om maten.

Andre arter av rotsnutebiller (slekten Otiorhynchus) kan også gjøre betydelig skade. Arter av slektene Phyllobius og Polydrusus, som ofte er metallisk grønne, kan gjøre en del skade på frukttrær i år der de er tallrike. Ertesnutebillen (Sitona lineatus) kan gjøre skade på vekster i erteblomstfamilien, som erter og kløver.

En del arter i underfamilien snutebiller (Curculioninae) kan leve på jordbruksvekster og gjøre en del skade. Det alvorligste skadedyret av disse på verdensbasis er trolig bomullssnutebillen (Anthonomus grandis), på engelsk kjent som "Boll Weevil". Både larvene og de voksne billene lever på frøkapslene til bomull, og angrepene får bomullen til å gulne og falle av plantene før den er høstingsklar. De voksne billene angriper også blomsterknoppene. Billen ved ble et uhell innført fra Mexico til områdene der bomull ble dyrket i USA på 1800-tallet, og har gjort stor skade på bomullsavlingene etter det. Hver hunn kan legge 100-300 egg. I dag blir billen i stor grad kontrollert med sprøytemidler, men den bidrar til at bomullsproduksjonen er den produksjonen som medfører det største sprøytemiddelforbruket.

Eplesnutebillen (Anthonomus pomorum) lever på blomsterknopper av eple og andre frukttrær. Infiserte blomsterknopper visner og utvikler ikke frukt. Arten kan gjøre stor skade i epledyrking når den er tallrik. Jordbærsnutebillen (Anthonomus rubi) kan gjøre betydelig skade på jordbær ved å ødelegge knopper og fruktemner.

Nøttesnutebillen (Curculio nucum) utvikler seg på hasselnøtter, og er nok den vanligste årsaken til «mark» i nøttene. Hunnen bruker sin svært lange snute til å gnage en lite hull i unge hasselnøtter, og legger så et egg i hullet, langt inne i nøtten. Egget irriterer plantevevet og fører til økt vekst rundt det, og det er dette vevet larven lever av i starten. Noen normal nøtt blir ikke utviklet. Larven bruker rundt fire uker på utviklingen, og angrepne nøtter faller av før de ellers ville. En hunn kan infisere ca. 40 nøtter. Nøttesnutebillen er et stort problem der hasselnøtter blir dyrket kommersielt. Den kan også angripe eikenøtter.

Kirsebærsnutebillen (Furcipus rectirostris) lever på ulike arter i slekten Prunus, for eksempel kirsebær, plommer og slåpetorn. De voksne billene gnager på bladene, og larvene utvikler seg i kjernen (steinen) i frukten, og ødelegger gjerne dermed også frukten. Den kan gjøre en del skade i fruktdyrking men er neppe av de verste skadedyrene.

Skulpesnutebillens (Ceutorhychus assimilis, underfamilien Ceutorhynchinae) larver lever i modnende skulper av kål, raps, neper, sennep og andre korsblomstrede vekster. De kan gjøre en del skade med frødyrking av disse plantene.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Anthonomus pedicularius (Curculioninae)
Cionus scrophulariae (Curculioninae)

Tar med de underfamiliene som er registrert i Europa. Denne inndelingen følger Fauna Europaea ([1])

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category: Curculionidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Curculionidae – detaljert artsinformasjon