Løvgresshopper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Løvgresshopper
grønn løvgresshoppe er en karakteristisk art. Bildet viser en hunn.
grønn løvgresshoppe er en karakteristisk art. Bildet viser en hunn.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Tettigoniidae
Norsk(e) navn: løvgresshopper
Hører til: Vortebitere og sirisser,
rettvinger,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: nær 6000 i verden, 230 i Europa, 8 i Norge
Habitat: mest mellom busker og kratt, også i trær
Utbredelse: hele verden unntatt Antarktis
Delgrupper:
  • Se systematisk inndeling

Løvgresshopper (Tettigoniidae) er en gruppe av rettvinger og tilhører en familiegruppe i gruppen Ensifera.

De fleste artene finnes i tropiske områder. De er utbredt i hele verden, men mangler på de mer kjølige stedene. Således kjennes over 5000 arter, men bare åtte er funnet i Norge.[1] Imidlertid regnes en rekke arter for å være underrapportert, bl.a. fordi de er vanskelige å få øye på og fordi enkelte arter ikke synger eller har en lydsvak sang. I Norge finnes de stort sett bare i lavere strøk på Sør- og Østlandet, selv om enkelte forekommer i Rogaland og Hordaland. De er vanligst rundt Oslofjorden og langs sørlandskysten. Det nordligste funnstedet er Sør-Fron i Oppland.[2]

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til meget store (10- over 100 mm), grønne eller brunspraglete gresshopper med lange antenner. Hodet har loddrett ansikt, fasettøynene er forholdsvis små og ovale, antennene trådformede, lange og tynne, vanligvis minst så lange som kroppen. Kjevene (mandiblene) er kraftige og skarpe, palpene nokså lange og tynne. Kroppen er høyere enn bred. Pronotum er mer eller mindre salformet. Forvingene er læraktig harde, vanligvis lange og slanke, men de kan være forkortet eller mangle helt. Hos hannen er bakkantene forsterket og brukes som filer som gnis mot hverandre for å lage lyd. Bakvingen, om de finnes, er brede, tynne og sløraktige, vanligvis uten påfallende farge. Mange arter er vingeløse eller har rudimentære vinger. Bakkroppen er vanligvis temmelig kort og tykk. Bakbeina er lange hoppebein, typisk omtrent så lange som kroppen, men hos enkelte små arter opptil dobbelt så lange. Leggene (tibiae) på alle beinpar er tynne og har rekker av torner. Føttene er fire-leddete, det tredje leddet er stort og to-lappet. Hunnen har et langt, skarpkantet, ofte sabelformet eggleggingsrør. Små nymfer er vingeløse; i sene stadier har nymfene av noen arter delvis utviklede vinger. De kjennes fra markgresshopper eller nymfer av slike ved de lange, trådtynne antennene. Fra andre norske insekter med lange antenner kjennes de ved at kroppen er høyere enn den er bred.

Vortebiteren (Decticus verrucivorus) er funnet nord til Sør-Fron. Den er et dagdyr, som synger i solskinn. Foto: Harald Süpfle
Bladlignende løvgresshoppe fra India.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Eggleggingsrøret til en sabelgresshoppe (Leptophyes punctatissima)

De fleste løvgresshoppene er temmelig altetende (polyfage) og lever dels av plantekost (f.eks. blomster), dels av ulike smådyr (inkl. mindre gresshopper). Enkelte er rene planteetere, og bl.a. Saga pedo er rene kjøttetere. Noen arter er aktive i skumringen eller om natten, andre (f.eks. vortebiteren) er mest aktive i solskinn, og atter andre er aktive hele døgnet.

Selv om de har velutviklede hoppebein, hopper de fleste løvgresshopper ikke tilnærmet like mye som markgresshoppene (Acridoidea). Bl.a. vortebiteren hopper ofte, men enkelte arter hopper sjelden eller aldri. Mange løvgresshopper har mistet flyveevnen fordi vingene er redusert eller mangler, men enkelte mindre arter er gode flyvere.


Livsløp[rediger | rediger kilde]

I tempererte strøk har løvgresshoppene bare én generasjon i året. De overvintrer som egg, som legges i jord eller i barksprekker o.l. Eggene overvintrer ofte flere ganger, slik at arten ikke dør ut på stedet selv om sommeren blir så våt og kjølig at få eller ingen individer når kjønnsmoden alder. Dette forekommer særlig i den nordligste delen av utbredelsesområdet. Eggene klekkes om våren, i Norge som regel i mai. Insektene gjennomgår 6–7 nymfestadier før de er utvokst. De første stadiene er vingeløse. Senere vokser vingeanleggene gradvis frem for hvert stadium (unntatt hos vingeløse arter). Det samme gjelder leggebrodden hos hunnene. For øvrig kan nymfene skilles fra markgresshopper og nymfer av slike ved de lange, trådtynne antennene.
Lenger sør i Europa kan vi ofte se eller (oftest) høre voksne løvgresshopper alt i juni. I Norge er de sjelden ute før midt i juli, selv om vortebiteren på de varmeste stedene kan opptre sist i juni hvis våren og forsommeren har vært varm. De fleste artene gjør mest av seg i august. På denne tiden kan en finne hunner med spermatoforer hengende under bakkroppen. Etter paringen legger hunnen egg. Enkelte arter kan formere seg ved parthenogenese. De voksne løvgresshoppene dør utover høsten.

Sangen[rediger | rediger kilde]

Løvgresshoppene er kjent for sin til dels svært lydsterke sang. Lydbildet hos visse arter gjenspeiler seg i navn som katydid på USA-engelsk og tizi på fransk (også det latinske artsnavnet viridissima på grønn løvgresshoppe kan minne om artens lydbilde, men betyr «den grønneste»). Hannene synger ved å gni de harde bakkantene på forvingene sammen, en skraper på oversiden av høyre vinge mot en fil på undersiden av venstre. Dette frembringer en mer eller mindre skjærende lyd som for noen arter, blant annet grønn løvgresshoppe, kan bære temmelig langt. Enda mer lydsterk er sanggresshoppen, som hører hjemme i Mellom-Europa og forekommer i Danmark og Sør-Finland. Sangen er som regel karakteristisk for hver enkelt art, men hos mange arter økes tempoet med stigende temperatur. Hunnene blir tiltrukket av lyden, men gir vanligvis ikke selv lyd fra seg. Hos noen arter kan de svare med svakere gnisselyder. Løvgresshopper har ører på forbena, og hunner hos enkelte arter kan høre sangen på betydelig avstand. Sangen er imidlertid høyfrekvent – ca. 10 kHz for de frekvensene som bærer lengst hos grønn løvgresshoppe. Dette begrenser rekkevidden sterkt hvis sangeren sitter lavt i tett vegetasjon, men da er den til gjengjeld bedre beskyttet mot fugler. Forsøk har vist at hunnene kan høre sangen på 60 m hold hvis hannen sitter mer enn 1 m over bakken.[3]
       Enkelte arter synger bare om dagen, og vortebiteren bare i solskinn. Den grønne løvgresshoppen og buskhopperen synger mest om ettermiddagen og kvelden, også etter mørkets frembrudd. Løvgresshopper – iallfall i Norge – synger ikke ved langvarig eller kraftig regn, og ikke hvis temperaturen går under ca. 10 °C.

Nylig har en oppdaget at sangen også kan ha ganske andre funksjoner enn å bringe kjønnene sammen. Den australske løvgresshoppen Chlorobalius leucoviridis kan lage lyder som til forveksling ligner på dem som kommer fra kjønnsmodne hunner av sikader i Cicadini-gruppen, selv om løvgresshopper og sikader har vidt forskjellige lydorganer og for øvrig ikke er i slekt. Hannlige sikader blir lurt av den falske sikadesangen, lokkes bort til løvgresshoppen – og blir spist.[4]

Farer og fiender[rediger | rediger kilde]

Som de fleste andre insekter har små løvgresshopper og nymfene av de større artene mange fiender blant rovinsekter og edderkopper. De store artene er mindre utsatt for slike fiender. Men de blir ofte etterstrebet av fugler, spissmus, katter og reptiler - i tropene også aper. Om natten er flyvende arter utsatt for flaggermus.
       Hvis løvgresshoppene aner fare, slutter de å synge og sitter gjerne stille så de er vanskelige å få øye på. Blir faren overhengende, slipper de seg oftest ned i vegetasjonen fremfor å hoppe eller fly vekk.
       Særlig de store artene kan bite kraftig, noe en særlig kan merke hvis de gripes over ryggskjoldet. Av og til kan de bite gjennom huden. Navnet vortebiter kommer av at man trodde at disse artenes bitt kunne kurere vorter. Samtidig som de biter, spyr de gjerne ut en brun, illeluktende væske.


Status[rediger | rediger kilde]

Mange arter av løvgresshopper har livskraftige bestander. Enkelte arter er sårbare eller direkte truet, eller kan ha dødd ut lokalt. I Norge står 3 av 8 kjente arter på rødlisten. Som for mange andre dyregrupper er tap av habitat oftest den farligste trusselen. I Europa, også i Norge, er f.eks. vortebiteren på tilbakegang, og mange steder er den blitt helt borte; i England er den nå meget sjelden.[5]. I Norge omfatter tap av habitat dels forbusking (gjengroing) av tidligere enger og beitemark, dels at lokalitetene ødelegges av veier, bolig- og hyttebygging osv. Nettopp området rundt Oslofjorden, hvor klimaet er gunstigst for løvgresshopper, er et utpreget pressområde. Restriksjonene på bygging i strandsonen (som ble innført med strandloven i 1965) kan kanskje redde enkelte lokale bestander som er knyttet til strandenger.
       Når en del eldre eller hørselsskadede mennesker tror at løvgresshoppene er blitt borte, er det fordi de ikke lenger er i stand til å høre dem (ved hørselstap forsvinner først evnen til å høre høye frekvenser).


Systematisk Inndeling med norske arter[rediger | rediger kilde]

Saga pedo (Saginae) er et av Europas største insekter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.nhm.uio.no/fagene/zoologi/insekter/norort/orthoptera/tettigoniidae.html
  2. ^ http://www.nhm.uio.no/fagene/zoologi/insekter/norort/orthoptera/vortebiter.html
  3. ^ http://www.jstor.org/pss/4600703
  4. ^ D.C.Marshall, K.B.R.Hill 2009: "Versatile aggressive mimicry of cicadas by an Australian predatory katydid". PLoS ONE 4 (1): e4185. Bibcode 2009PLoSO...4.4185M. DOI:10.1371/journal.pone.0004185. PMC 2615208. PMID 19142230. //www.pubmedcentral.nih.gov/articlerender.fcgi?tool=pmcentrez&artid=2615208.
  5. ^ http://www.arkive.org/wart-biter-cricket/decticus-verrucivorus/info.html?displayMode=factsheet

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]