Fløyelsdyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fløyelsdyr
Fløyelsdyr
Vitenskapelig(e)
navn
:
Onychophora
Norsk(e) navn: fløyelsdyr,
silkedyr
Hører til: leddyr,
protostomier,
dyr
Antall arter: 200
Habitat: fuktige skoger
Utbredelse: tropene, og på Sørhalvkula i subtropisk og temperert klima
Delgrupper:

Fløyelsdyr er en liten gruppe leddyr som forekommer i sydlige strøk. I likhet med bjørnedyrene, som er nære slektninger, regnes de ikke med blant de egentlige leddyrene, men er inkludert i gruppen Panarthropoda. De er spesialiserte skapninger hvis stamart tidlig utviklet seg i sin egen retning, og ligner mest på meitemakk med bein, eller på myke tusenbein. Deres anatomi har likevel utviklet seg lite på hundrevis av millioner av år. Utdødde marine arter utviste derimot mer variasjon, og var kledd i både panserplater og pigger, f.eks. Hallucigenia sparsa. Det er mulig at fløyelsdyrene var de første organismer som utviklet evnen til egentlig gange.

De har fremdeles hudmuskelsekken i behold, et trekk som er gått tapt hos de ekte leddyrene. Kutikulaen er temmelig stiv og lite elastisk, men er tett besatt med tverrfurer, som gjør kroppen smidig og bevegelig. Overflaten inneholder dessuten mengder av små papiller som hver er i besittelse av flere korte sansehår, derav deres fløyelsaktige utseende.

Kutikulaen er så tynn at de er dårlig beskyttet mot væsketap. En forskjell fra leddyrenes stamart er at fløyelsdyr er landlevende. Derfor må de unngå væsketap ved et nattaktivt levesett i fuktige og skyggefulle miljøer, f.eks. i huler og under løv og råtnende trær.

Fløyelsdyr blir 1–20 cm lange og har 12–40 beinpar. Bena er ikke leddelte som hos andre leddyr, de beveges ved hjelp av hydraulikk og kan forkortes eller forlenges etter samme prinsipp som hos klassiske teleskopkikkerter. De tre første (forhenværende) beinparene brukes ikke lenger som sådanne, men er spesialisert på nye funksjoner:

  • fremst et par med antenner (følehorn) med et par små, svarte øyne ved følehornenes basis (kan mangle),
  • så et par med munnkroker, som brukes som kjever, og
  • et par «oralpapiller», små vorter som bærer munningen av fløyelsdyrenes slimkjertler.

Ved hjelp av oralpapillene spruter fløyelsdyrene lim på byttedyr (små leddyr). Etter at byttedyret er fiksert på denne måten, suger en rund og myk hudfold rundt fløyelsdyrets munnåpning seg fast til offeret for å la munnkrokene arbeide seg gjennom kutikulaen. Fordøyelsessafter sprøytes så inn og det oppløste vevet suges etterhvert ut.

Følehornene befinner seg bak munnåpningen i fosterstadiet, men beveger seg så fremover og forbi munnen senere i utviklingen.

Noen arter legger egg, mens andre føder levende unger via vivipari. De har indre befruktning, både direkte og indirekte. Hos artene med indirekte befruktning avsettes det en sædpakke på hunnen, og hunnens kutikula løses delvis opp hvor den fester seg og gjør den gjennomtrengelig for spermiene. Så snart sædcellene har kommet seg inn i hunnen, svømmer de gjennom hemocoelet hennes til de når frem til eggene og befrukter dem.

Fløyelsdyr kan deles inn i to grupper. Den ene (Peripatidae) har en pantropisk utbredelse, det vil si langs ekvatoren i både Afrika, Sydøst-Asia og Sør-Amerika. Den andre (Peripatopsidae) er til dels nokså fargesprakende. De forekommer på Sørhalvkulen i subtropisk og temperert klima.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]