Hvitvinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hvitvinger
stor kålsommerfugl (Pieris brassicae) ,hann
stor kålsommerfugl (Pieris brassicae) ,hann
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pieridae
Duponchel, 1832
Norsk(e) navn: hvitvinger
Hører til: dagsommerfugler,
storsommerfugler,
sommerfugler
Antall arter: 1 200 i verden
57 i Europa
13 i Norge
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Delgrupper:
Radialåren har mellom 3 og 5 greiner. Delias eucharis

Hvitvinger (Pieridae) er dagaktive, vanligvis hvite, men også gule og grønne sommerfugler. Flere av artene har markerte farger i svart, gult og rødt.

De langt fleste artene lever i varme tropiske og subtropiske strøk, mens andre arter er tilknyttet høyfjellet og et langt tøffere klima, slik som polargulvinge, som lever lengst nord i Norge. Av de 1 200 artene i verden[1] finnes 13 i Norge.

Hvitvinger har larver som lever på ulike planter og urter. Noen arter er skadedyr i jordbruket, slik som liten og stor kålsommerfugl.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Preparerte eksemplarer av hvitvinger ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo.

Det som systematisk skiller hvitvinger fra andre dagsommerfugler er antall greiner på radialåren i vingen. Den har tre eller fire greiner, i mer sjeldne tilfeller også fem greiner. Leggen på framfoten har kloleddet, og er ikke tilbakedannet slik som hos blant annet flikvingene og noen glansvinger.

Hos hvitvinger er kjønnene vanligvis litt ulik hverandre. De fleste artene har en lys vingeoverside, enten hvit eller mer gul-grønn. Ofte finnes en mørkere flekk i vingespissen. Vingeundersiden varierer ganske mye. Artene i slekten Delias har kraftige svarte, røde og gule farger, mens andre arter kan ha helt hvit vingeunderside.

Hvitvinger har en tredelt kropp, hode, brystparti og bakkropp. Brystpartiet består av tre ledd som er kompakt sammenvokst. Her finnes fire vinger og seks bein. Et par bein på hvert av de tre brystsegmentene. Brystpartiets indre organer består for det meste av vingenes muskulatur.

I hodet, men også i resten av kroppen finnes sanseorganer og nervesystemet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen, hos de voksne (imago) er omformet til en lang sugesnabel. Denne er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Sugesnabelen gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. De store fasettøynene gir sommerfuglen et godt syn. Fasettøyne er sammensatt av flere enkeltøyne, og tilsammen gir de et skarpt og klart bilde. Antennene er utstyrt med sanseorgan som registrerer lukter, som lukten av det motsatte kjønn (seksualferomoner), nektarrike blomster og de plantearter sommerfuglens larver lever på.

På beina finnes også sanseorgan som gir informasjon om hva sommerfuglen sitter på. Hunner bruker disse sansene for å finne riktig næringsplante, hvor den kan legge sine egg.

Vingens membran er tett besatt med små skjell i ulike farger. Fargene framstår på grunn av vingeskjellets farge eller fordi lyset brytes i overflaten. Langs ytterranden finnes fine hår.

Vingespennet er mellom 34 og 77 millimeter hos de nordiske artene.

Indre organer[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer hos sommerfugler består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrettsorganer. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet, kalt stigma. I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod, men en blodvæske som sirkulerer i kroppen, den pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte.

Egg[rediger | rediger kilde]

Eggenes fasong og overflate varierer mellom de ulike artene. De fleste egg har en eller annen rund avlang form, ofte som en konkav tønneform. Vanligvis har eggene et fint punktert mønster, eller lengderibber. De fleste er omtrent 1 - 2 millimeter brede. Nylig lagte egg er blå-grønne, mens de etterhvert endrer farge til mer gult eller rødt.

Larvene[rediger | rediger kilde]

Larvene ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéene. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Enkelte larver slipper avføringen rett ned, mens andre kan skyte den fra seg.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde.

Puppen ender i én spiss ende, ikke to som hos svalestjerter. Puppen er plassert stående eller oppreist, og er festet i anal-enden mot underlaget. Den holdes oppe ved et magebelte av spinntråder.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Hvitvinger finnes i ulike leveområder (habitater), fra frodige enger til åpen skog eller myrområder. De kan også treffes i fjellet. Flere arter har tendens til å migrere, blant andre stor kålsommerfugl (Pieris brassicae), liten kålsommerfugl (Pieris rapae), vandrehvitvinge (Pontia daplidice), vandregulvinge (Colias croceus) og de store, hvite artene Catopsilia florella i Afrika og Ascia monuste i Amerika.

Enkelte arter kan opptre med flere generasjoner hver sommer, mens andre kun klarer en generasjon. De overvintrer i puppestadiet, som egg, larve, eller voksen (imago).

Om natten og i overskyet vær hviler vanligvis dagsommerfuglene. Vingene holdes sammenlagt opp eller ut fra kroppen. Men straks solen skinner, er de på vingene.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Parring skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hunnen, mens hannen blir hengende passivt. Eggene legges direkte på larvens næringsplanten, enkeltvis eller i grupper.

Larvene[rediger | rediger kilde]

Larvene lever av planter som de spiser. De finnes på både planter, urter, løvtrær og busker.

Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Larven har puppestadiet i sin egen noe ubeskyttede hud. Larvens bøyelige og myke kropp å omdannes til en puppe med et hardt skall. Når puppenhuden er hard begynner omdanningen fra larve til den voksne insektet. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering (metamorfose) skjer og dyret bygges opp igjen. Noen arter har pupper som får samme farge som omgivelsene. De kan bli både grønne eller brune. Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste hvitvinger har et puppestadium på mellom to til fire uker.

Sårbarhet[rediger | rediger kilde]

Nesten ingen av hvitvingene er sårbare arter, på IUCNs rødliste er bare 3 arter oppført.[2] Ingen arter er oppført på den norske rødlisten.

Skadedyr[rediger | rediger kilde]

Noen arter, særlig kålsommerfuglene i delgruppen Pierinae, er alvorlige skadedyr på kål- og erteblomster.

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Systematisk inndeling med noen arter[rediger | rediger kilde]

Denne oversikten har med kun noen av de 1 200 artene som er registrert. Bare 13 er representert i Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eliasson, C.U., Ryrholm, N., Holmer, M. Jilg, K. & Gärdenfors, U. 2005.
  2. ^ www.iucnredlist.org/search/ Pieridae (Søkedato: 29. november 2007)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category: Pieridae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Pieridae – detaljert artsinformasjon