Spretthaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Spretthaler
Spretthaler
Vitenskapelig(e)
navn
:
Collembola
Lubbock, 1870
Norsk(e) navn: spretthaler
springhaler
collemboler
Hører til: insekter,
leddyr,
protostomier
Antall arter: ca. 8 000 i verden
2 007 i Europa
285 i Norge[1]
Habitat: på og i jordsmonn
Utbredelse: hele jorden
Delgrupper:
Collembola-entomobryidae-sp.gif

Spretthaler, springhaler eller collemboler er små leddyr; de fleste arter er rundt 1 mm lange, selv om lengden kan variere fra 0,25 mm (Megalothorax minimus, familien Neelidae) til over 10 mm (Uchidanurinae, familien Neanuridae). Spretthaler ble tidligere ansett for å være primtive insekter, men de blir i dag av noen regnet for å være en egen utviklingslinje blant leddyrene som er oppstått uavhengig av insektene.

Spretthaler er viktige for nedbryting og resirkulering av dødt organisk materiale. De utgjør en viktig del av jordfaunaen og er vanlige. Selv om de finnes i store mengder er de så små at de vanligvis blir oversett, de fleste arter er under 2 mm lange og ikke lett å få øye på. Men med opptil 400 000 individer per m² jordoverflate er de en dominerende gruppe leddyr i terrestriske økosystemer, i noen tilfeller overgår de selv middene i antall.

Det latinske navnet Collembola er satt sammen fra to latinske navn: Lim (colle) og «Pinne» (embolon), og betyr «limpinne», et navn som kommer av en misforstått forståelse av «sprettgaffelens» funksjon.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Utseende varierer mye fra korte nesten runde dyr, til mer langstrakte dyr. Enkelte grupper har korte eller nesten helt manglende antenner (følehorn), mens andre har lange antenner, like lange som kroppen. I likhet med proturer og tohaler har spretthalene munndeler som er lukket inne i et hulrom i munnhulen, og kan inndeler i to hovedtyper; stikkende / sugende eller bitende.

Bakkroppen (abdomen) er forkortet til seks segmenter med flere særpregede organer: En såkalt ventraltubus («magerør»), som kan vrenges ut, brukes for å holde seg fast, men også til åndedrett og osmoregulering. Med «sprettgaffelen» (fulcra), som sitter på det fjerde bakkroppssegmentet, klarer spretthalene å springe (sprette eller hoppe) opptil 25 cm langt. Gaffelen holdes vanligvis fast av et spesielt «lokk» (retinaculum) på det tredje segmentet. Ved fare løsner lokkets grep, og gaffelens spenning utløser seg som et katapult.

Levevis[rediger | rediger kilde]

De fleste lever i strølaget, i råtnende organisk materiale, eller nede i selve humuslaget. De fleste i de øverste centimeter av jordsmonnet, men enkelte små, blinde arter lever dypere. Men det finnes arter som lever på isbreer, i vann og på vannoverflaten, i strandlinja, på gress og urter og oppe i trærne. Med andre ord så finnes de nær sagt overalt. Enkelte arter er svært hardføre og tåler å tørke ut, for så å «fortsette å leve» når det igjen blir fuktig. Dette gjelder arter som lever på tørre steder, som i sandjord. Andre arter er avhengig av en relativt høy fuktighet, enkelte må ha nær 100% luftfuktighet for å leve.

Majoriteten av artene lever stort sett av sopp og bakterier som er involvert i nedbrytingen av råtnende materiale, og bidrar dermed til dannelsen av humus ved å produsere gjødsel, frigjøre næringen som er bundet i mikroorganismene og bryte ned plantedeler til mindre komponenter ved å tygge dem opp i mindre stykker, selv om noen arter livnærer seg av levende plantedeler og dermed kan opptre som skadedyr om de forekommer i store antall i drivhus o.l. Andre spiser pollen, sporer og mikroalger og noen få er rovdyr som angriper andre spretthaler, nematoder, midder og hjuldyr.

I norske barskoger er det funnet mellom 50 og 100 000 individer pr m².[2] Artene som lever her en ofte små, under én millimeter lange. De har ikke evnen til å selv grave så de må bruke naturlige hullrom i jordsmonnet, mellom barnåler, småkvist, humusstrø og sopptråder. Om lag 50 arter finnes i norske barskoger, noen få dominerer og er vanlige, mens mange er langt sjeldnere. Enkelte av de sjeldnere artene kan finnes nær enkeltvis og langt fra hverandre. Trolig er det slik at de kan formere seg ved uten befruktning (partenogenese). Hos enkelte arter forekommer bare hunner, der det er påvist at ubefruktede egg vokser fram til hunn-individer[2].

I tørr sandjord finnes også en mengde arter, men kanskje ikke like mang som i strøskiktet i barskog. i to never jord fra Rolfstangen, på Fornebu ble det påvist omtrent 800 individer som fordelte seg på 19 arter.[3] De fleste artene i slekten Folsomides tåler uttørking. De stopper opp og går inn i anhydrobiose, det vil si at kroppen tørker ut. Livsprosessen stopper nesten helt opp og dyret kan «sove» i månedsvis, til neste gang det kommer regn. De finnes i varmere strøk på jorden, men noen er registrert fra Norge. Andre arter der tørke kan forekomme har ikke evnen til anhydrobiose, men har morfologiske og fysiologiske egenskaper som nedsetter evapotranspirasjonen. De tåler tørke en stund, men søker dypere i jorden eller til et sted men en viss fuktighet. En annen metode som er påvist er å bygge et beskyttende «reir» av eksrementer og sandkorn[3].

Spretthaler på snø. (Isotoma nivalis)

Arten Podura aquatica lever på vannoverflaten av små dammer, grøfter og myrdammer. Om vinteren er det ikke uvanlig på milde dager, å se denne spretthalen krype og hoppe på snøen. Fargen varierer fra brun til mørkeblått og svart, derfor er den også lett å oppdage på hvit snø.

Hannen avsetter en «pakke» med spermier (spermatofor) på bakken, eller plasserer den i hunnenes kjønnsåpning. Hunnen tar denne opp i kjønnsåpningen. Spretthaler har ametabol utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» (metamorfose), noe puppestadium. Nymfene er like de utvokste (kjønnsmodne) spretthalene (imago), bortsett fra størrelsen. Avkommet må gjennom 5 til 13 hudskift, før det når det voksne stadiet (imago). Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden.

Systematisk Inndeling[rediger | rediger kilde]

Det er kjent 285 arter i Norge og på Svalbard[1] , og de tilhører 17 familier. I verden er det til nå oppdaget omtrent 8 000 arter (Sjekkliste over verdens spretthaler). I Europa er det registrert 2 007 arter inkludert varianter (underarter). Et latinsk familenavn ender med ...idae.

Spretthaler tilhører ikke de «ekte insektene», men danner sammen med tohaler og proturer gruppen «gjemtkjevinger» (Entognatha). Navnet «gjemtkjevinger» kommer av at munnen er gjemt i et hulrom på undersiden av hodet, når den ikke er i bruk.

Nomenklaturen for familiene innen Spretthaler, følger Sjekkliste over verdens spretthaler. Tallene på arter innen hver familie er hentet fra Christiansen & Bellinger (2003).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bakken m.fl. 2005.
  2. ^ a b Hågvar, Sigmund. 1991. side 15.
  3. ^ a b Fjellberg, Arne. 1991.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]