Andreas Arntzen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andreas Arntzen (født 18. februar 1777 i Grue, død 14. desember 1837) var en norsk jurist, stortingsrepresentant og statsråd.
Arntzen tok juridisk embetseksamen i København i 1802. Han virka så en periode som prokurator i Christiania. Ved farens død i 1811 arva han store skogeiendommer, og han valgte hadde derfor i noen år trelasthandel som hovedbeskjeftigelse.
Under unionskonfliktene i 1814 fungerte han som politimester i hovedstaden. I dette vervet lyktes han å balansere slik at han hadde tillitt både hos byens borgere og hos kong Karl Johan. Denne evnen til å samarbeide med begge sider i en vanskelig situasjon førte til at Arntzen flere ganger seinere blei henta inn til kompliserte oppgaver.
Han var medlem av Stortinget i 1814, samt i peridoene 1818–20 og 1821–23, og hadde ved flere høve verv i presidentskapet. Under striden mellom konge og storting i 1821 var han president en kort periode.
Da konjunkturene blei dårligere for trelasthandel, gikk Arntzen tilbake til sakførervirket. Livet hans var imidlertid etter hvert prega av dårlig helse og gjeld, og han deltok lite i det offentlige liv.
I 1836 kom det til ny spenning mellom kongen og de folkevalgte. Kongen oppløste Stortinget nærmest uten varsel, og statsrådene Jonas Collett og Christian Adolph Diriks fikk avskjed. Den nyutnevnte stattholderen, grev Herman Wedel Jarlsberg, måtte finne nye statsråder som kunne godtas av både konge og opposisjon. Han henvendte seg til Arntzen, som etter noe nøling sa ja. 16. november blei han utnevnt til statsråd. Han bestyrte først Kirkedepartementet, så Justisdepartementet. Han døde imidlertid etter bare et drøyt år i regjeringa.
Andreas Arntzen var far til juristen Carl Arntzen (1801–77) og stiftamtmann Karelius August Arntzen (1802–75).
