Gravminne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et gravminne er en minnegjenstand i stein eller jern som settes opp ved en grav. På den er det vanligvis skrevet avdødes navn, fødsels- og dødsår. I nyere tid er det vanlig å ta med full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Det har vært vanlig å sette religiøse symboler på gravminnet. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk omramming på gravminnet.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

De tidligste gravminnene lå nede, i gresset, på kirkegården. Liggende gravminner var vanlig til 1700 årene.

Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner. Men først i middelalderen ble det anlagt kirkegårder rundt kirkene og det ble vanligere med gravminner. Særlig den rike adelen fikk anlagt fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet.

De tidligste gravminnene var av stein og de lå nede, i gresset, på kirkegården. Men gravminnene kunne også være inne i kirken, da nedfelt i gulvet. Egentlig var disse første gravminnene kistelokk. Steinen hadde innrisset en inskripsjon og var gjerne hugget ut (nedsenket) med motiv. Motiv i relieff (framhevet) kom først noe senere i senmiddelalderen. Liggende gravminner var vanlig til 1700-årene.

Innflytelse fra Europa[rediger | rediger kilde]

Utsmykningen ble etterhvert mer og mer avansert med barokke motiver. Symboler som ble brukt var dødningehoder med korslagte bein og timeglass, som skulle minne om livets forgjengelighet, eller det kunne være kranser, palmegrener eller krone, som alle symboliserer seieren over døden. Kleberstein er lett å bearbeide og ble brukt på kunstferdig vis i Gudbrandsdalen, der symbolbruken på 1700- og 1800-tallsgravminner er særlig rik. Men også andre steder ble det laget fine gravminner. Tre (treskrud) og smijern var andre brukte materialer.

I 1700-årene kom inspirasjonen fra Europa. Gresk og romersk klassisisme. Gravminnene ble satt opp på høykant, søyler og obelisker ble vanligere. Motivene preges også av tidsånden. Med empirens påvirkning fra antikken kom ikkekristne symboler som oljelamper, fakler, valmuekapsler, sommerfugler og laurbærkranser.

I 1800-årene blir det vanligere med støpejern. Mange jernstøperier leverte gravminner. Noe masseproduksjon startet, men endel av gravminnene var laget enkeltvis og de var svært forseggjorte. Kors av støpejern var vanlig, men også store støpejernsplater. Disse platene hadde ofte en omfattende inskripsjon. Etterhvert ble det vanlig å gjerde inn gravstedene med jerngitter.

Industriell produksjon[rediger | rediger kilde]

Støpjernskors ble vanlige i 1800-årene. Senere tok steinen igjen over som gravminne.
Gravmarkører utskåret i tre ved Heidal kirke i Sel kommune.

Først i 1900-årene ble gravminnene vanlig blant folk flest. Stein tok over og ble etter hvert dominerende som gravminne. Noe bruk av betongmonument var det, men steinen ble mest brukt. Støpejernsgjerdet ble byttet med rammeverk av stein. Denne typen kirkegårder fantes særlig i byene og flere steder finnes de ennå. Men i 1950- og 1960-årene ble det vanligere med gress mellom gravene, slike kirkegårder kalles gjerne plenkirkegårder.

Masseproduksjon og industriell framstilling av gravminner hadde sin begynnelse i andre halvdel av 1800-tallet. I 1904, På EideNordmøre, begynte en steinindustri, som fikk en eventyrlig utvikling. Men gravminneproduksjonen kom først for alvor i 1918. De første industrielt framstilte gravminnene hadde ikke alltid en god formgivning.

Larvikitt fra Oslofeltet er en viktig eksportartikkel til gravsteiner over hele verden.

Gravferdsloven[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig kom kirkegårdsvedtektene og gravferdsloven. Gravminner skulle ha begrensede mål i høyde og bredde. Det ble vanlig at kjøperen valgte gravminner i maksimale størrelser. Ettersom det også stort sett bare ble produsert gravminner i en steintype (bergart), ofte en mørk syenitt, ble kirkegårdene svært ensformige eller monotone, med nøyaktige rekker av like store gravminner.

I nyere tid[rediger | rediger kilde]

I 1970- og 1980-årene kommer det et større utvalg i steintyper. Produsentene ble mer bevist på utformingen av gravminnene og det ble etterhvert en større variasjon på kirkegårdene. Det var vanlig å sage steinen og de fleste gravminner på markedet hadde rette kanter. Nye maskiner gjorde det etterhvert mulig å runde hjørner eller å lage gravminner med buet kant. Grovt hugget stein i naturoverflate var heller ikke uvanlig.

Ikke bare ble det en variasjon av steintyper og utformingen av steinen, men også ornamentikken og skriftvalg ble mye mer variert. Korset som symbol på gravminnet var svært vanlig, men blir gradvis erstattet av andre symboler. Ofte var det et kors i kombinasjon med en blomsterranke, kornaks, bladranke, sommerfugler, fugler, sol, og lignende. Andre symboler som tro, håp og kjærlighet, himmelporten, skip og fyrtårn var ikke uvanlig.

I 1980-årene var kirkegårdene preget av lave, brede gravminner. og gravminner uten symboler med spesielle kristen tolkning blir også vanligere.

Det utvikles stadig nye maskiner for produksjon av gravminner. Wiresaging av steinen åpner for nye muligheter og spennende formgivning. Slike maskiner er CNC-styrt og kan sage ut en «hvilken som helst» form.

Ornamentikk og navn[rediger | rediger kilde]

Håndtegnet og utskåret navn på sandblåserfolie.

Inskripsjoner og ornamentikken ble vanligvis hugget inn med hammer og meisel. I 1950- og 1960-årene tok sandblåseren over. Navn og ornamentikk ble påtegnet og skåret ut i en gummifolie som var limt på gravminnet. Gummien beskyttet steinen under sandblåsingen. Dette var et stort framskritt. Skrifthuggerhåndverket med å hugge skrift på stein, med hammer og meisel, blir det færre og færre som behersker.

Dataalderen gjorde i 1980-årene sitt inntog også i produksjonene av gravminner. Skrift og ornamentikk blir skrevet ut direkte på sandblåserfolie. Skrifthuggerhåndverket blir helt endret fra påtegning av skrift og ornamentikk for hånd, til redigering på data, direkte utskrift (skjæring på sandblåserfolie).

I 1990-årene ble bronseskrift og bronseornament mye vanligere å se. Bronse og stein er naturens egne materialer. Bronse på gravminner har lange tradisjoner. Fastmonterte bronsefugler, lykter og vaser likeså. Formgivningen av gravminnene får større og større betydning, variasjonen på markedet er stort.

Etterskrift, minneord[rediger | rediger kilde]

Se egen artikkel med minneord på gravminner i Norge

Gravminner har ofte et kort minneord. De vanligste brukte i Norge er Takk for alt, Minnes i kjærlighet, Hvil i fred, Høyt elsket - Sårt savnet, men det finnes mange flere.

Andre steder og tider[rediger | rediger kilde]

I mange kulturer var der ingen personspesifikke gravminner. I andre var det bare spesielt viktige personer som fikk det. Bygningen Taj Mahal i India og de egyptiske kongegravene (pyramider og fjelltempler) er eksempler på gravminner som både har vært varige og tillagt verdi som kulturminner i særklasse (UNESCOs verdensarvliste). Katakombene i Roma inneholder både enkle og kunstnerisk høyverdige gravminner. Noen av disse er i dag utstilt på museer rundt om i verden.

Enkelte kirkegårder har en høy prosent av kulturpersoner, der gravminnene er kunstnerisk utformet - ofte for å avspeile den enkeltes personlighet. Disse ligger ofte i eller nær større byer/kultursentre. For slike personer vil en ofte kunne finne statuer eller annen skulptur som minnemarkering andre sentrale steder. (Eksempler fra Norge: Niels Henrik Abelmonumentet, Kristian kvart flere steder, Ibsen på sokkel i Grimstad, Oslo og Bergen, Edvard Grieg - grav på Trollhaugen, flere statuer og byster).

Mange slekter har familiegravsteder, gjerne med utforming som antyder både at her finnes en kultur og rikdom/makt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noen norske firmaer som produserer gravminner[rediger | rediger kilde]

... mangelfull liste