Tonika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tonika (gresk tonos = spenning) er en musikkteoretisk betegnelse på treklangen over grunntonen i en dur- eller mollskala. I engelskspråklig musikkteori blir navnet tonika også brukt om grunntonen i et musikkstykke og dermed ofte forvekslet med grunntonen i andre treklanger.

Navnet tonika går tilbake til Jean-Philippe Rameau (1683–1764) og hans begrep «l'accord tonique» («Grunntonens akkord» eller «den betonte akkorden»). Han beskrev tonikaens viktigste karaktertrekk som dens evne til å stå i sentrum av alle harmoniske spenningsfelt, omtrent som en magnet. Tonikaen og dens relaterte akkorder tonikamediant og tonikasubmediant beskrives derfor også som det tonale sentrum.

Etter at Hugo Riemann introduserte funksjonsteorien har tonika blitt en fast definert størrelse, og står i forhold til dominant, subdominant og andre diatoniske (skalaegne) akkorder. Nesten all musikk i den europeiske og nordamerikanske klassiske musikktradisjon fra ca. 1600 til ca. 1915 er tonal i den forstand at den kan beskrives ved hjelp av funksjonsteoriens begrepsapparat. Det betyr at hver akkord kan tolkes med utgangspunkt i forholdet til tonika, og at tonika vanligvis er første og siste akkord i et musikkstykke.

Det er blitt gjort forsøk på å utvide funksjonteoriens bruksområde til bluesbasert musikk som jazz og rock. Imidlertid har det vist seg vanskelig å beskrive improviserende musikk ved hjelp av et begrepssett som forutsetter at samtlige akkorder står i et fast forhold til tonika. Det er derfor blitt vanlig å enten bruke trinnanalyse eller akkordbesifring ikke bare i blues, jazz og rock, men også til visesang og folkemusikk. Akkordbesifringen beskriver en akkord ut fra sin tersstruktur (treklang = to terser, firklang = tre terser osv.). For eksempel er en Cmaj7 en firklang som består av en C-dur treklang med en stor ters på toppen. Intervallet mellom grunntonen og øverste tonen er da en stor (= maj) septim.

Trinnanalyse gjør det samme, men gir i tillegg opplysning om akkordens stilling i forhold til tonearten. Til trinnanalysen brukes det romertall. Er tonearten C-dur, beskriver II7 en Dm7akkord, dvs. en septimakkord på toneartens andre trinn.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]