Vincenzo Galilei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vincenzo Galilei
Født ca 1520
Santa Maria a Monte
Død 2. juli 1591 (71 år)
Firenze
Yrke luttspiller, komponist og musikkteoretiker
Periode senrenessansen
Sjangre/
former
madrigal, luttstykker, sanger til luttakkompagnement

Vincenzo Galilei (født ca. 1520 i Santa Maria a Monte i Provinsen Pisa, Toscana; død 2. juli 1591 i Firenze) var en italiensk luttspiller, musikkteoretiker og komponist. Han var en viktig idéskaper i senrenessansen og bidro i stor grad til den musikalske omveltningen som markerte starten på barokkmusikken.

Den store naturvitenskapsmannen Galileo Galilei var sønn av Vincenzo Galilei.

Liv[rediger | rediger kilde]

Vincenzo studere luttspilling fra tidlig alder. En gang før 1562 flyttet han til Pisa der han giftet seg inn i en adelsfamilie. Galileo (1564–1642) var den første av i alt seks eller syv barn. En annen sønn, Michelangelo (1575–1631), var i likhet med faren en dyktig luttenist og komponist.

Galilei knyttet i allerede i ung alder kontakter med mektige og innflytelsesrike meséner. I Venezia 1563 møtte han Gioseffo Zarlino, den mest betydningsfulle musikkteoretikeren på 1500-tallet, og begynte å studere med ham.

En stund arbeidet Galiei som luttlærer i Pisa før han slo seg ned for godt i Firenze. Her ble han medlem av Florentiner Camerata, en gruppe poeter, musikere og intellektuelle som ledet av grev Giovanni de' Bardi forsøkte å gjenopplive antikke musikkforbilder, et forsøk som skapte forutsetningen for barokkmusikkens utvikling. Galilei ble her kjent med Girolamo Mei, tidens fremste ekspert på antikkens hellenske musikk.

Virke[rediger | rediger kilde]

En gang på 1570-tallet begynte Galileis interesser innen musikkteori og komposisjon å bevege seg retning den greske antikkens musikk og drama. Noen av hans betydeligste teoretiske bidrag skjedde innen behandlingen av konsonans og dissonans: han hadde en relativt moderne oppfatning ved at han aksepterte både dissonans på gjennomgangstoner «om stemmene fløt jevnt» og dissonans på betonte taktslag, som han kalte «essensiell dissonans». Dette er en beskrivelse på det som ble praksis i barokkmusikken, særlig siden han definerer reglene for oppløsning av dissonante toner med en forberedende bevegelse vekk fra, fulgt av en retur tilbake til den forventede oppløsningstonen.

Mot slutten av livet gjorde han noen viktige oppdagelser innen akustikken, særlig vibrerende strengers fysikk og luftsøyler. Han oppdaget at mens intervallraten er proporsjonal med strengelengden – eksempelvis har en perfekt kvint proporsjonene 3:2 – så varierer intervallet med kvadratroten av spenningen strengen utsettes for (og kubikkroten av konkave luftvolumer). For strenger stemt i perfekte kvinter måtte vektene som holdt dem stramme være i vektforholdet 9:4 for at strengene skulle produsere den perfekte 3:2 kvinten.[1] Med det ble han sannsynligvis den første i vitenskapshistorien som gav en ikke-lineær matematisk beskrivelse av et naturfenomen.[2] Dette var en utvidelse av den pythagoreiske tradisjon, men pekte også videre.

Galilei var kanskje den første som brukte resitativet i opera, siden han var en av de som utviklet monodien, den musikalske stilen som er nærmest resitativet.

Han komponerte to bøker med madrigaler, luttmusikk og en større mengde sanger til luttakkompagnement. Sangene regnes til hans viktigste bidrag siden de på mange måter foregrep den tidlige barokkstilen.

Mange vitenskapsmenn gir Vincenzo Galilei æren for å ha ledet sønnen Galileo vekk fra ren og abstrakt matematikk og over mot fysiske eksperimenter med matematisk beskrivelse av resultatene – en arbeidsmåte ble som ble av største betydning for utviklingen av fysikken, og av naturvitenskapene i sin alminnelighet.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Vincenzo Galilei: Dialogo della musica antica et moderna, red. Fabio Fano, Reale Accademia d'Italia, Rom 1934 (etter Firenze-utgaven fra 1581)
  • Vincenzo Galilei: Dialogue on ancient and modern music, red. Claude V. Palisca, Yale University Press, New Haven 2003, ISBN 0-300-09045-5 (engelsk oversettelse med forord)
  • Vinzeno Galileo: Dialogo della musica antica e della moderna, Firenze 1581.
  • Vinzeno Galileo: Discorso intorno all'opere di messer Gioseffo Zarlini, 1589
  • Vinzeno Galileo: Fronimo, 1584

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Palisca, Grove online
  2. ^ Cohen, H. F. (1984). Quantifying Music: The Science of Music at. Springer. s. 78–84. ISBN 90-277-1637-4. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen «Vincenzo Galilei», i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
  • The Concise Edition of Baker's Biographical Dictionary of Musicians, 8. utgave. Revidert av Nicolas Slonimsky. New York, Schirmer Books, 1993. ISBN 0-02-872416-X
  • Curtis Price (red.), The Early Baroque Era. From the late 16th century to the 1660s, The Macmillan Press Limited, London, 1993, ISBN 0-13-223793-8 (paperback)
  • Gustave Reese, Music in the Renaissance, New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • Claude Palisca: "Vincenzo Galilei", Grove Music Online, red. L. Macy (besøkt 7. mars 2007), (abonnementstilgang)
  • Raoul Meloncelli: Galilei, Vincenzo. In: Dizionario Biografico degli Italiani. bind 51, Rom 1998, s. 486−489

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]