Cister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kvinne med cister
Pieter van Slingeland, 1677
Detalj fra illustrasjonsplansjen Instrumenta polychorda, fra: Athanasius Kircher, Musurgia Universalis. For å skille den fra de andre instrumentene som er avbildet på plansjen ble den omtalt som Cythara Germanica et Italica.

Cister (også sister, cyther, zister, cittern, fra gresk κιθάρα, Kithara) er et klimpreinstrument i luttfamilien.

Historikk og konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Cisteren ble utviklet med utgangspunkt i lutten mellom 900- og 1100-tallet. Resonanskassen kan være dråpe- eller pæreformet, eller ha et klokkeformet omriss. Sargen smalner av mot halsen og lokket er forsynt med lydhull. Instrumentet er utstyrt med doble sett metallstrenger (strengekor) av stål, messing, jern og leilighetsvis sølv. Det finnes cistre i ulike stemminger fra mandolins størrelse og oppover. De fleste instrumentene hadde en kort mensur og stemt i åpen stemming, og dermed enkle å spille på. I renessansen hadde cisteren stor utbredelse blant nybegynnere og folkemusikere.

En variant av cister bar fra ca. 1800 navnet english guitar.

Nomenklatur[rediger | rediger kilde]

Det eksisterte et utall ulike navn på cisteren, og dette fører fortsatt til stor forvirring. Eksempler på navn gjennom historien er citer, cithar, citter, cythar, cytthar, sister, siter, ziethar, ziter, zithar og zyther. Det gamle navnet zitter og alle navn som inneholder -zither gjør det lett å forveksle cister med zither.

Spilleteknikk og stemming[rediger | rediger kilde]

Korene ble anslått med et plekter eller en fjærpenn. Det fantes forskjellige stemminger, vanligst var åpen stemming som cc ee gg c'c' e'e' g'g' (sekskorig), men den kunne også bli stemt som en mandola. I renessansen var cisteren vanligvis utstyrt med mellom fire (e'e' d'd' gg hh ) og ti kor, mens moderne varianter vanligvis har fem eller seks.

Opprinnelig ble cisteren brukt i middelalderens bordunspill, noe stemmingene av 1500-tallets firekorige instrumenter tyder på[1]: melodien ble grepet med det fjerde eller tredje koret og de to dypeste strengene anslått som åpne strenger. I renessansen utviklet polyfonien seg. Cistre kunne brukes som rene melodi- eller akkordinstrumenter, men også som polyfont soloinstrument.

Portugisisk gitar

Portugisisk gitar[rediger | rediger kilde]

Guitarra portuguesa er en videreutvikling av renessanse-cisteren og den engelske gitaren. Den stemmes a'a' g'g' d'd' aa' gg' cc' (Coimbra) eller b'b' a'a' e'e' bb' aa' dd' (Lisboa).

Portugisisk gitar er et vanlig instrument i Portugal og brukes mye i fadomusikken.

Historiske cisterspillere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • William Casey og Alfredo Colman (red.), Thomas Robinson, New Citharen Lessons (1609), 1997 Baylor University Press, Waco, Texas, ISBN 0-918954-65-7
  • John Playford, Musick's delight on the cithren, W.G. & J. Playford, The Temple, London, 1666, OCLC 2353693
  • Ferdinand Roese: Schule zur Erlernung der Lutherzither, Eget forlag, Wismar i/M. 1896

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Såkalt italiensk stemming: hh gg d'd' e'e' og fransk stemming: aa gg d'd' e'e'