Teorbe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Teorbe

Teorbe (også theorbe, italiensk tiorba, fransk théorbe, engelsk theorbo) brukes om en rekke ulike basslutter som har det til felles at de er utstyrt med en ekstra kasse for bass-strengene: Liuto attiorbato, Arciliuto, Chitarrone, fransk Théorbe des pieces, erkelutt, barokklutt. Etymologien til navnene er ikke avklart.

Den nye musikken fra rundt 1600 (monodi, den florentinske musikkreform) krevde instrumenter med et dypt bassregister til akkompagnering. Dype tarmstrenger kan man enten gjøre lengre eller tykkere, men svært tykke tarmstrenger har dårlig klang så man forlenget instrumentets hals og satte på en ekstra kasse for strenger og stemmeskruer.

Et ytterligere kjennetegn ved de ulike teorbetypene er størrelsen og det lange gripebrettet som kan variere mellom 76 og 98 cm. Man kunne ikke lage så lange tarmstrenger som samtidig skulle gi en høy tone så man stemte det første og delvis også det andre strengekoret en oktav ned (Chitarrone, Théorbe des pieces) slik at det tredje koret er høyest stemt.

De viktigste teorbistene i Italia var Johann Hieronymus Kapsberger og Alessandro Piccinini. Så langt kjenner man ikke solomusikk for teorbe fra England, men William Lawes og andre brukte det i kammermusikk. I Frankrike ble teorben brukt i både kammermusikk og i orkestermusikk til etter 1750 (Nicolas Hotman, Robert de Visée). Hofforkestrene i Wien, Bayreuth og Berlin hadde teorbister til langt etter 1750 (Ernst Gottlieb Baron, Francesco Bartolomeo Conti).

Solomusikk for teorbe ble notert både i lutt- og gitartabulatur.

Lenker[rediger | rediger kilde]