Florentinske musikkreform

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Florentinske musikkreform betegner en nyorientering av musikken mot en mer resitativ solosang med natursann deklamasjon og sparsomt akkompagnement som pågikk fra 1580.

Sentrale i bevegelsen var den estetiserende kretsen rundt Giovanni de' Bardi i Firenze som var som mest aktiv i årene 1577–1582. Med i kretsen var komponistene Giulio Caccini og Emilio de' Cavalieri, Vincenzo Galilei med flere, og influert av kretsens ideer skapte de monodisk musikk og resitativet, musikkformer som brøt fullstendig med renessansemusikkens kunstferdige flerstemmige sang.

I 1590-årene videreførte den florentinske musikkmesénen Jacopo Corsi og komponisten Jacopo Peri ideene til den bardiske krets, og utviklet monodien til et verktøy for utvikling av større dramatiske uttrykk.

Slik skapte den florentinske musikkreform forutsetningen for utviklingen av operaer, oratorier, kantater og homofon instrumentalmusikk.