Pachelbels kanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Klaverbearbeidelse (2min 51s)

Pachelbels kanon (originalnavn Canon per 3 Violini e Basso, dvs «Kanon for tre fioliner og basso continuo»), også kjent som Kanon i D-dur er den tyske barokk-komponisten Johann Pachelbels mest kjente musikkstykke, og finnes i dag i en rekke opptak, versjoner og bearbeidelser.

Pachelbel skrev verket, hans eneste kjente kanon, i 1680-årene, og som originalnavnet antyder er det et stykke kammermusikk som opprinnelig ble skrevet for tre fioliner og basso continuo.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

Kanon er en polyfon form der flere stemmer spiller samme melodi sekvensielt etter en gitt varighet, for eksempel en kvartnote, en takt etc. Pachelbels kanon er bygd over en ostinat bassfigur over en to takts lang akkordprogresjon: D – A – h – fiss / G – D – G – A. Sekvensen gjentas 28 ganger – medregnet avslutningstakten – over totalt 57 takter. Akkordskjemaet følges strengt, selv om fra det fra takt 44 skjer en alterasjon på det syvende trinn (ned fra ciss til c). Kanonen etterfølges av en gigue.

De første ni taktene av Kanon i D-dur: Fiolinene spiller en trestemt kanon over bass-stemmen med det ostinate motivet som utgjør den harmoniske strukturen. Fargene markerer her tre av de i alt 28 variasjonene av kanontemaet og viser når kanon-elementene settes inn.

Pachelbels kanon i dag[rediger | rediger kilde]

Dette musikkstykket har overlevd gjennom århundrene, og har spesielt etter 1970-årene fått en stor utbredelse. Det er i dag velkjent for et stort publikum og er kanskje et av de mest gjenkjente klassiske komposisjoner. Verket har stor betydning innen dagens populærmusikk og fremføres fortsatt ofte; akkordprogresjonen brukes i nær sagt alle musikksjangre.

Elementer fra komposisjonen i finnes igjen i en rekke av dagens populærmusikalske låter, blant annet i disse:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Pachelbels kanon – bilder, video eller lyd