Girolamo Mei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Girolamo Mei (født 27. mai 1519 i Firenze, død juli 1594 i Roma) var en italiensk historiker og humanist som var opphavsmannen til de intellektuelle impulsene som fikk Florentiner Camerata til å gjenopplive det greske musikkdramaet og som med det fikk en stor betydning i musikkhistorien.

Mei var elev av Piero Vettori.

Girolamo Mei var etter Boëthius den første europeer som undersøkte antikk gresk musikkteori. Resultatene la han fram i avhandlingen De modis musicis Antiquorum som han skrev i årene 1568–1573. Hypotesen hans er at de store greske tragediene ble skrevet for å framføres som sang og ikke som vanlig tale. Siden slik sang ikke er forenlig med polyfoni, ble Mei talsmann for enstemmig musikk med forståelig sangtekst.

Mei formidlet ideene sine i korrespondanse med eleven Vincenzo Galilei, et medlem av kunstnerkretsen Florentiner Camerata. Meis teser gjorde at komponister i gruppen fikk inspirasjon til å utvikle en ny resitativ stil (stile recitativo), dvs snakkesang med enkel instrumentalt akkompagnement. Stilen ble utviklet til monodisk musikk som i sin tur la grunnlaget for de første musikkdramaene og senere operaen. Selv om Meis hypoteser sannsynligvis er feil, dannet de det idémessige utgangspunktet for en av de største musikalske omveltninger i musikkhistorien, overgangen mellom renessanse- og barokkmusikk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Claude Palisca, Girolamo Mei, The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie (London: Macmillan, 1980), xii, 67-68.
  • Gustave Reese, Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4