Kontrabass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kontrabass med fransk bue
AGK bass1 full.jpg
Strengeinstrument
Andre navn engelsk: Double bass
Hornbostel-Sachs klassifisering 321.322-71
(Sammensatt kordofon med bruk av bue for å lage lyd)
Utvikla 1400-tallet
Spilleregister
Registeret til kontrabassen
Beslektede instrumenter

Kontrabass er et strykeinstrument som har sine røtter i gambefamilien. Instrumentet kan være over 2 meter høyt. Man kan spille instrumentet stående eller sittende. Kontrabassen kommer med fire eller fem strenger, og i dag finnes det også elektriske varianter av instrumentet.

Kontrabassen er et såkalt transponerende instrument. Instrumentet klinger en oktav lavere enn notene tilsier.

Spilleteknikk[rediger | rediger kilde]

Instrumentet kan spilles med bue (arco) eller strengene kan «plukkes» med fingrene (pizzicato). Til pizzicato brukes pekefingeren. Jazzbassister har videreutviklet denne teknikken, slik at flere fingrer brukes for å kunne spille hurtigere. «Slapping» er en teknikk hvor strengene blir slått ned i gripebrettet, noe som gir en perkussiv lyd. Denne teknikken blir brukt i bl.a. rock'n'roll. Noen bruker også trommestikker på strengene.

Bue[rediger | rediger kilde]

To forskjellige typer buer brukes: Fransk eller tysk. Fransk bue benytter samme type grep som ved de andre strykeinstrumentene, mens tysk bue er utviklet av buen som brukes for gambe. Tysk bue er også noe kortere. Fransk bue holdes ovenifra, tysk bue tas på sida.

Strenger[rediger | rediger kilde]

Strengene på kontrabassen er som regel stemt i kvarter 'E - 'A - D - G. Det forekommer også solostemming som er en tone lysere ('F - 'H - E - A), samt fem-strengede instrumenter (en mørkere streng 'C) eller forlenging av E-strengen slik at den kan gå helt ned til "H eller 'C. Strengene var opprinnelig laget av tarm, men idag er det mest vanlig med stål.

Klassisk repertoar[rediger | rediger kilde]

Kontrabassen ble nesten aldri brukt som konsertinstrument av de store komponister fra barokk, Wienerklassisisme og romantikk. En Konsert for kontrabass og orkester i D-Dur Hob. VIIc:1 av Joseph Haydn er gått tapt. Til gjengjeld spiller instrumentet en betydelige rolle i jazz og tidlig rock'n'roll.

Den melodiske kvaliteten av kontrabassen i symfoniorkestret kan oppleves i Ludwig van Beethovens 5. symfoni i c-moll op. 67 («Trio» i 3. sats) samt i Franz Schuberts 7. symfoni i h-moll D 759 (begynnelse av 1. sats).

Også i kammermusikken kommer kontrabassen sjeldent til innsats. Det mest kjente kammermusikkverk med kontrabass er Franz Schuberts såkalte «Ørret-» eller «Forellekvintett», Kvintett for klaver, fiolin, bratsj, cello og kontrabass i A-Dur D 667. Blant andre betydelige kammermusikkomposisjoner med kontrabass er Sekstett for klaver, fiolin, to bratsjer, cello og kontrabass i D-Dur op. 110 av Felix Mendelssohn-Bartholdy, L'Histoire du Soldat (1918) av Igor Stravinskij og Kvintett for obo, klarinett, fiolin, bratsj og kontrabass op. 39 av Sergej Prokofjev, et av hans mest radikale verker. Paul Hindemith skrev dessuten en Sonate for kontrabass og klaver i H (1949).

Norske kontrabassister[rediger | rediger kilde]

Blant de mest kjente norske kontrabassister er Arild Andersen, Bjørn Alterhaug, Michael Francis Duch, Knut Guettler, Bjørn Ianke, Bjørn Kjellemyr, Ole Amund Gjersvik og Henrik Lindemann.

Medier[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]