Skalmeie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Renessanseskalmeier (sopranino og sopran - rekonstruksjoner)
Skalmeier, Syntagma musicum
Kvinne med bass-skalmeie (Tobias Stimmer ca. 1500)

Skalmeie er et treblåseinstrument med dobbelt rørblad eller et klemt sylindrisk rørblad og konisk rør. På det meste har den syv hull på oversiden og det kan også være et hull for venstre tommelfinger. Klangen er svært høy, skarp og – spesielt for de lave tonene – nasal. Toneomfanget er 1½-2 oktaver. Ved hjelp av gaffelgrep kan man spille kromatisk med unntak av halvtonen over den dypeste tonen.

Skalmeien stammer fra den orientalske zurna, og dukket opp i Europa i middelalderen. I renessansen ble den bygget i c/f-stemming med omfangene piccolo, sopranino, sopran, alt, tenor og bass. Bass-skalmeien er lite håndterlig og krever svært mye luft. Skalmeien er igjen blitt bygget og spilt fra midten av 1900-tallet. Den brukes under framføring av middelalder- og renessansemusikk, av folkemusikere og i moderne musikk.

Skalmeien var utgangspunktet da barokkoboen ble konstruert i musikkmiljøet rundt franskekongens hoff på midten av 1600-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Zurna – forløperen, ofte med sylindrisk rørblad
  • Bombarde – svært lik skalmeie
  • Barokkobo – en videreutvikling med dobbelt rørblad

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Skalmeie – ordboksoppføring