Trombone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trombone
Posaune.gif
Messingblåseinstrument
Spilleregister
Trombone range.svg

En trombone er et musikkinstrument blant messingblåseinstrumentene. Den har lavere tonehøyde enn en trompet, men høyere enn en tuba. En person som spiller trombone kalles trombonist.

Ordet trombone kommer fra det italienske ordet tromba som betyr trompet og one som er et suffiks for stor. Således betyr trombone stor trompet. Instrumentet har ulike navn på forskjellige språk, og finnes omtalt i musikklitteraturen som posaune, sackbut eller sacbut, basun eller trekkbasun, tromba spezzata med mer. Trombonen har også noen kjælenavn blant musikere, hvorav de mest brukte er bone og binders.

Trombonedeler: 1. Stemmebøyle, 2. Munnstykke, 3. Sjallstykke, 4. Spyttventil, 5. Sleide, 6. Sleidegrep, 7. Tonestykkegrep, 8. Låsering

En trombone består av et sylindrisk rør som er bøyd i en avlang S-form. Kuriøst er det at trombone på fransk også er ordet for binders. De fleste trombonene har slide (også kalt sleide). Hoveddelen av instrumentet heter tonerør. I enden av dette er et sjallstykke (også kalt klokkestykke). Tonerøret har to åpninger for å stikke inn sliden. Sliden gjør det mulig for trombonisten å forlenge tonerørlengden og derigjennom senke tonehøyden med inntil seks kromatiske trinn. Slideposisjonene betegnes I (helt inntrukket), II, III, IV, V, VI og VII (helt utskjøvet). Trombonen har i likhet med andre messinginstrumenter en bøyle som kan trekkes ut for å stemme instrumentet (senke tonehøyden noe). Den indre diameteren i røret som utgjør hoveddelen av instrumentet kalles boring, og er typisk 12 – 14 mm.

Noen tromboner har en ventil som kalles kvartventil, som kan brukes alternativt til å trekke sliden langt ut. Når den åpnes, vil posisjon I svare til posisjon VI og posisjon II svare til VII. Kvartventilen betjenes med venstre tommel. Basstrombonen har kvartventil og kvintventil, og kan dermed nå atskillig dypere toner. Den har også større diameter på røret.

Det finnes tromboner som har tre ventiler (slik som hos en trompet) i stedet for slide. Disse kalles ventiltromboner eller ventilbasuner. Hver av disse ventilene åpner mot sin respektive bøyle som bidrar til senking av tonehøyden med henholdsvis 2, 1 eller 3 kromatiske trinn (i aktuell rekkefølge). Merk at slideposisjonen og antall senkede kromatiske trinn ikke gir samme tallet. Slideposisjon I tilsvarer 0 trinn senking, posisjon II tilsvarer 1 trinn, osv... Ved kombinering av ventilene oppnås alle posisjoner fra 1 til 7, altså fra ingen senking til 6 kromatiske trinn: 0(løst grep), 1, 2, 2+1, 1+3, 2+3 og 2+1+3.

Den klassiske trombonen brukes typisk i moderne orkestre som janitsjarkorps (herunder militærkorps), brassband, storband og symfoniorkestre. Den brukes også i mindre besetninger som kammerorkestre (trioer, kvartetter og kvintetter), og den brukes i grupper som spiller swing, jazz, salsa og ska.

Trombonens og trombonemusikkens historie[rediger | rediger kilde]

Inntil det 18. århundre ble trombonene i England kalt sackbut ("trekk – skyv" på fransk). Dette var ikke et særskilt instrument fra trombonen, men snarere et annet navn på en tidlig variant (i noen land ble navnet brukt så lenge instrumentet var i vanlig bruk). En sackbut var litt mindre enn moderne tromboner, og hadde et sjallstykke som var mer kon (mindre utbøyd). I dag brukes sackbut på tidligere utgaver av instrumentet som gjerne brukes i barokkensembler.

Renessansen og barokken[rediger | rediger kilde]

Trombonen var hyppig brukt på 1500-tallet i Venezia innen sonatemusikk og kirkemusikk. Men i konsertsalene var den sjelden å høre. Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel brukte trombone i noen verk.

Klassisismen[rediger | rediger kilde]

Repertoaret av solist- og kammermusikk for trombone tok så vidt til i Østerrike i den klassiske perioden, brukt av blant andre Leopold Mozart, Georg Christoph Wagenseil, Johann Albrechtsberger og Johann Ernst Eberlin, ofte sammen med sang. Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart brukte trombonen i noen av sine sakrale verk. Det mest kjente er Mozarts Requiem. Det var den virtuose trombonisten Thomas Gschladt i hofforkesteret i Salzburg som inspirerte komponistene til å skrive for instrumentet.

Trombonen beholdt sin tradisjonelle posisjon i operahus og kirker gjennom 1700-tallet. Her ble både alt- og tenortromboner og mange steder også basstromboner brukt for å støtte opp om de dype korstemmene. Det skjedde lite med tromboneformen i denne periode, bortsett fra at sjallstykket ble større.

Romantikken[rediger | rediger kilde]

I slutten av klassisismen og inn i romantikken ble trombonen i økende grad brukt i symfonisk musikk. Den første var den svenske komponisten Joachim Nikolas Eggert i sin Symfoni i E-moll (1807). Han ga æren for dette til Ludwig van Beethoven for sin bruk av trombone i siste satsen av 5. symfoni. Beethoven brukte den også i sin 6. symfoni (pastorale) og 9. symfoni, samt at han skrev småstykker for det som senere er blitt en standard kammermusikkbesetning, trombonekvartett.

Leipzig ble et senter for tromboneinstruksjon ved den nye musikkhøyskolen grunnlagt av Felix Mendelssohn Bartholdy som selv var bass-trombonist. Mendelssohns bass-trombonist, Karl Traugott Queisser, ble det først i en lang rekke av tromboneprofessorer. Han klarte omtrent alene å gjenopprette trombonens renommé i Tyskland og startet en tradisjon innenfor trombonespill som fortsatt praktiseres her. Han gjorde Christian Friedrich Sattlers ny tenorbass-trombone svært populær i løpet av 1840-tallet og gjorde den vanlig brukt i orkeste i Tyskland og Østerrike. Sattler utvidelse av boring og sjallstykke, samt ekstra forsiring var viktig for populariteten. Disse detaljene ble beholdt videre utover på 1800-tallet.

Mange komponister ble direkte påvirket av Beethovens bruk av tromboner, og utover 1800-tallet ble etterhvert trombonister faste medlemmer av orkestrene. Her bidro spesielt Franz Schubert, Franz Berwald, Johannes Brahms, Robert Schumann, Felix Mendelssohn Bartholdy, Richard Wagner, Hector Berlioz, Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi, Giacomo Puccini, Franz Liszt, Richard Strauss, Anton Bruckner, Gustav Mahler, Pjotr Tsjajkovskij, Nikolai Rimsky-Korsakov, Aleksandr Borodin, Bedrich Smetana, Antonín Dvorák, Charles Gounod, César Franck, Claude Debussy, Camille Saint-Saëns, både innenfor operaer, symfonier og andre orkesterverk.

Tidlig ble trombonen brukt sammen med kornetter. Etterhvert som kornetten ble erstattet av obo og klarinett, ble det trompeten som ble trombonens parhest.

Ettersom trombonen ble stadig mer et symfoniorkesterinstrument ble det oftere slik at musikere eide sine instrumenter selv. Av denne grunn ble det gjerne valgt en trombonetype som dekket fleste mulige stemmer, nemlig tenortrombonen.

Ventilbasunen ble ganske populære i Italia og Bøhmen (benyttet i verker av Giuseppe Verdi, Giacomo Puccini, Bedrich Smetana og Antonín Dvorák), mens den var dårligere ansett i Tyskland og Frankrike.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

1900-tallet opprettholdt trombonen posisjonen innenfor klassisk musikk, og ble mye bruk av Richard Strauss, Gustav Mahler, Arnold Schönberg, Alban Berg, Maurice Ravel, Darius Milhaud, Olivier Messiaen, Igor Stravinskij, Dmitrij Sjostakovitsj, Sergej Rakhmaninov, Sergej Prokofjev, Ottorino Respighi, Edward Elgar, Gustav Holst, Ralph Vaughan Williams, Benjamin Britten, William Walton, Jean Sibelius, Carl Nielsen, Leoš Janácek, George Gershwin, Aaron Copland, Leonard Bernstein og Béla Bartók.

I andre halvpart av hundreåret kom komponister som begynte å gi trombonen tilbake sin betydning innenfor solo- og kammermusikk. Stykker slike som Edgard Varèses Octandre, Paul Hindemiths Sonata og Luciano Berios Sequenza V viste vei for mindre kjente komponister til å bygge et stort repertoar. De mest kjente trombone-konsertverk fra denne perioden ble utgitt av Derek Bourgeois, Lars-Erik Larsson, Launy Grøndahl, Jan Sandström og Gordon Jacob.

Hundreåret har også gitt endringer i oppbygningen av instrumentet, blant annet bruk av andre materialer, større munnstykke, boring og sjallstyke, nye ventiltyper og ulike sordintyper.

Trombonetyper[rediger | rediger kilde]

Tenortrombone[rediger | rediger kilde]

Tenortrombone med kvartventil

En standard tenortrombone har en naturlig grunntone B (som ikke regnes som transponerbar, se under). Siden en vanlig trombone ikke har ventiler eller klaffer for å endre tonehøyden, lærer trombonistene seg sju slideposisjoner. Sliden er i første posisjon (I) når den er trukket helt inn, og i sjuende posisjon (VII) når den er skjøvet helt ut. Fra en posisjon til den neste med høyere tall endres tonen med en halvtone (ett trinn på den kromatiske skala). Laveste tone som kan spilles på et standardinstrument er E. Riktignok kan de fleste trombonister spille lavere "falske toner" og enda lavere "pedaltoner" på instrumentet.

Moderne tenor-tromboner har ofte et ekstra rørarrangement som kan aktiveres med en ventil, som regel en kvartventil. Normalt brukes en rotorventil, men etterhvert er det blitt vanlig med andre ventiltyper, særlig "Thayer valve". Selv om disse trombonene har en ventil, kalles de ikke ventiltromboner. Når en trykker ned denne ventilen, endrer en rett og slett naturtonene for instrumentet. Dette gjør det lettere med hurtige passasjer og legatospill over store intervall, samt å kunne spille de aller laveste tonene. Avstanden mellom slideposisjonene er lengre når ventilen er åpen og bare seks posisjoner er mulig å bruke i forhold til de vanlige sju, ettersom sliden er for kort for hva som egentlig blir en F-trombone. Avstandene mellom posisjonene er 4/3 så lange som for et B-instrument.

Basstrombone[rediger | rediger kilde]

Den moderne basstrombonen er også bygd for naturlig grunntone B og spilles i C. Den har samme lengde som en tenortrombone, men har en større indre rørdiameter (boring) samt to ventiler som kan endre naturtonene for instrumentet. På eldre utgaver av en basstrombone er som regel 2. ventil avhengig av 1. ventil, et såkalt "dependent"-system. Vanligvis endrer 1. ventil basstrombonens naturlige grunntone til F (kvartventil). 2. ventil, i kombinasjon med 1. ventil, endrer grunntonen til D, eller i noen tilfeller til Ess.

På nyere utgaver av basstrombonen fungerer de to ventilene uavhengig av hverandre ("independent"), noe som gjør at 1. ventil endrer grunntonen til F, mens 2. ventil endrer grunntonen til Gess. I kombinasjon endres grunntonen til D eller Ess.

De to ventilene gjør det lettere å spille lave toner. De gjør det også mulig å dekke gapet mellom den første harmoniske og den fundamentale. Tonene på basstrombonen spilles med samme posisjoner på sliden som for tenortrombonen. Det er én basstrombone i et standard symfoniorkester. De brukes også ofte i storband, brassband, janitsjarorkester og blåseensembler.

Tidlige versjoner av basstromboner hadde mindre indre rørdiameter enn moderne basstromboner. Disse hadde grunntoner G eller F, hadde lenger slide og et håndtak festet til sliden for å muliggjøre uttrekk til sjuende posisjon.

Andre tromboner[rediger | rediger kilde]

Kontrabasstrombonen er sannsynligvis den mest ekstreme varianten, stemt i B, en oktav lavere enn tenor- og bass-trombonene. Det finnes ulike måter å produsere en dobbellengde trombone. En ganske vanlig og plassbesparende måte er en dobbel-vunnet slide. Den finnes også stemt i F, da med enkel slide. Wagners Der Ring des Nibelungen er instrumentert for kontrabass-trombone.

Alttrombonen er stemt i Ess eller F og er mindre enn tenor-trombonen. Ettersom den er kortere, er slideposisjonene ulike dem for tenor- og bass-trombonene. Tonen er også mer brilliant. Alttrombonen brukes primært i symfonibesetninger, selv om den også har en historie som soloinstrument. Moderne komponister har gjenoppdaget instrumentet og alttrombonen begynner å dukke opp i moderne komposisjoner. Moderne profesjonelle tenortrombonister på det klassiske området blir i økende grad forventet også å beherske alttrombonen.

Soprantrombonen er stemt i B en oktav over tenortrombonen, og frembringer en lysere og mer trompetliknende tone enn noen annen trombone. Den kan på mange måter regnes som en "trekktrompet" og munnstykket er ofte lik et trompetmunnstykke. Soprantrombonen brukes i godt besatte messingensembler. Det finnes få klassiske stykker skrevet for instrumentet. Soprantrombonens historie er usikker, men antakelig er den ikke noe klassisk instrument, snarere en moderne utformet trombone.

Sopraninotrombonen og piccolotrombonen er enda mindre varianter. Disse er ekstremt sjeldne. De brukes noen ganger i rene tromboneensembler.

Ventilbasunen[rediger | rediger kilde]

Ventilbasuner kan stemmes i ulike høyder, men har vanligvis samme toneområde som tenor-trombonen, selv om de er formet mer som en meget stor trompet. Noen musikere synes de er vanskelige å spille rent. Andre som kan ventiler, men ikke slideteknikk, foretrekker ventilbasuner foran de vanlige trombonene. En kontrabassvariant av ventilbasunen er cimbassoen.

Ventilbasunen ble svært populær på attenhundretallet da utviklingen av rotor- og stempelventiler var sterk. Gjennom masseproduksjon av tromboner med slider av bedre kvalitet som kom på slutten av 1800-tallet, gjenvant trombonene sin posisjon.

En uvanlig variant har både slide og ventiler. Disse ble først produsert tidlig på 1900-tallet. De ble gjerne betegnelser valid-tromboner, men er nå best kjent som superboner. Den som i størst grad har benyttet seg av slike profesjonelt er jazzmusikeren Maynard Ferguson.

Andre instrumenter med nært beslekta toneomfang og -kvalitet er baryton og eufonium. Wagner skrev også partier for basstrompet i Der Ring des Nibelungen, og Berlioz i sin Grande Messe des Morts. Disse partiene spilles vanligvis av trombonister. En håndfull andre verker i det klassiske repertoaret bruker også instrumentet. Visse passasjer er vesentlig enklere å spille på en ventilbasun, mens andre er lettest på en trombone.

Ventiltyper[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har rotorventiler vært standarden for hvilke ventiler som brukes til kvartventil på tenortromboner og til kvartventil og ventil nr. 2 på basstromboner. På 1800-tallet ble det produsert enkelte tromboner med stempelventiler, men dette viste seg fort å være meget upraktisk, samt at det hadde en uheldig virkning på klangen.

Uheldige effekter på instrumentets klang har også ført til at det fra ca. 1990 og utover har vært stor utvikling på tromboneventil-området. Thayerventilene er kanskje de mest kjente av de nye ventiltypene, men også andre varianter som Greenhoe, Hagmann, Conns Christian Lindberg-ventil og K-ventilen til Bach Stradivarius har fått stor utbredelse. Det siste tilskuddet i denne familien er Shires' TruBore-ventil, som foreløpig kun leveres til firmaets egenproduserte instrumenter. Felles for alle disse ventiltypene er at de gir musikeren en friere luftflyt gjennom instrumentet og en åpnere klang.

Spill på trombone[rediger | rediger kilde]

Som med alle messingsinstrumenter, er det slik at et økende stramming av leppene og økt lufttrykk inn i munnstykket gjør det mulig å nå høyere opp i tonehøyde (til en høyere overtone). I nedre del må sliden beveges mye for å nå over alle tonene, mens det lenger opp i tonehøyde (høyere i overtonerekken) trenges færre posisjoner.

Tromboner, spesielt basstromboner, og ulikt de fleste andre messinginstrumenter, regnes ikke som noe transponerende instrument. Noter skrives som regel i F-nøkkel og slik at instrumentet blir et naturainstrument, selv om de ikke er uvanlig å skrive trombonemusikk også i C-nøkkel (tenornøkkel eller sjeldnere altnøkkel).

I brassband, og også av og til i janitsjarkorps, blir derimot tenortrombonen regnet som et transponerende instrument i B notert i G-nøkkel. Ved en lykkelig tilfeldighet stiller dette notene i akkurat samme notelinjeposisjoner som om musikken var skrevet i en ikke-transponerende tenornøkkel, selv om fortegnene må justeres noe. Slike metoder krever en viss fleksibilitet i tenkningen, men er ingen utfordring for en erfaren musiker.

En rekke sordiner kan brukes for trombonen for å endre lydbildet. Dette gjelder koppsordin (cup mute), rett sordin (straight mute), harmonisordin (harmon mute), bøttesordin (bucket mute), solotonesordin og wah-wah-sordin. Disse stikkes enten inn i eller festes med klips på kanten av sjallstykket. Særlig innenfor jazzmusikk brukes andre ting som en holder foran sjallstykket og beveges inn og ut. Dette gjelder først og fremst wah-wah-effekten hvor man kan bruke hatter, toalettsugepumper (plunger mute), eller spesiallagde varianter over disse.

Norske trombonister[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]