Klåstadskipet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Saga Farmann», er en rekonstruert kopi av Klåstadskipet.

Klåstadskipet er navnet på et skipsfunn fre vikingtiden. Det omtales ofte som «Norges fjerde vikingskip». Det ble funnet allerede i 1893, men ble først gravd ut og ivaretatt i 1970. Skipet står utstilt på Slottsfjellmuseet i Tønsberg.

Klåstadkipet ble funnet på et jorde innerst i Viksfjord i Larvik, ikke langt fra Kaupang. Man tenker seg at skipet har forlist ute på Vikskilen og har drevet synkeferdig inn på grunt vann i Klåstadkilen. Når skipet ble funnet et stykke inne på land, skyldes det at landet her har steget ca. to meter siden vikingtiden. Skipet er noe ødelagt av arbeid med å drenere jordene der det ble funnet. Vraket var kjent, men ble liggende upåaktet fram til 1970, da Arne Emil Christensen gravde det fram og fikk det til Vestfold Fylkesmuseum (som i dag heter Slottsfjellmuseet) i Tønsberg der det er utstilt.

Klåstadskipet skiller seg på flere måter fra de mer kjente vikingskipene; Oseberg, Gokstad og Tune. Det er et vrakfunn, mens de tre andre skipene er gravgods. Klåstadskipet er sannsynligvis et lasteskip, en knarr, og er årringsdatert til 998. [1]

Som andre vikingskip er det klinkbygd. Det hadde keiper til årer. Kjølen er 16,15 meter lang, og dermed litt mindre enn Gokstadskipet. Skipet er bygget av eik; de øvre bordgangene er av furu og de øvre delene av spantene er av bøk.[2]

Da skipet gikk tapt var det en last ombord av brynesteinemner fra Eidsborg i Telemark.[3]

En kopi av Klåstadskipet ble sjøsatt i Tønsberg i september 2018 og fikk navnet «Saga Farmann».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Klåstadskipet. (2015, 4. mai). I Store norske leksikon. Hentet 28. november 2016 fra https://snl.no/Kl%C3%A5stadskipet.
  2. ^ Klåstadskipet. (2015, 4. mai). I Store norske leksikon. Hentet 28. november 2016 fra https://snl.no/Kl%C3%A5stadskipet.
  3. ^ Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Selveiende bønder». Hentet 28. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/teknologi-og-okonomi/1006-selveiende-bonder.html.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]