Konventikkelplakaten

Konventikkelplakaten var en forordning som ble innført 13. januar 1741 av kong Christian VI av Danmark og Norge og forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger – «konventikler» – uten sogneprestens godkjennelse. Konventikkelplakaten satte også et absolutt taleforbud for kvinner.

Hjørnet av Stormgade og Vester Voldgade, København, rundt 1910. Alle husene ble revet i 1931 ved utvidelsen av Nationalmuseet. I et hus i Stormgade møttes «de fromme brødre» til foreningen ble nedlagt i 1923.

Loven ble opphevet i 1842, noe som la grunnlaget for forsamlingsfriheten i Norge.

Danmark

Forordningen hadde sin bakgrunn i utviklingen i den danske delen av Danmark-Norge, der pietismen trengte nordover fra Tyskland og vant prestene for seg i Sønderjylland. Ofte var de utdannet ved tyske universiteter, vendte hjem begeistret over dette nye, holdt inntrengende prekener om omvendelse, og samlet de omvendte («de vakte») i små grupper til møter, såkalte «konventikler». Statsminister og amtmann i Tønder, Johan Georg von Holstein (1662-1730), var selv pietist. Bevegelsen vokste raskt, og før 1730 var det pietistiske prester overalt i Danmark, ikke minst fordi hoffet i København sluttet seg til, noe som resulterte i den strenge helligdagsforordningen som forbød maskerader, teaterforestillinger og julestuer på søn- og helligdager, og gjorde det til en borgerplikt å gå til gudstjeneste. De som uteble, skulle straffes med bøter og gapestokk.

Historisk sett knyttes pietismen til borgerskapets fremvekst med sin hjemlige privatsfære, der det kunne arrangeres «konventikler» (oppbyggelsesmøter), gjerne ledet av lekfolk. Pietismen la stor vekt på individuell tro, og det på en måte man fryktet kunne utgjøre en fare for enheten i Danmarks statskirke. Den danske stat løste på 1700-tallet problemet ved å innlemme den hallensiske pietisme i statsreligionen, for denne var positiv til stat og kirke.

Men herrnhuterne og spesielt de norske lekmannsbevegelsene bekymret regjeringen i København, og plakaten la ansvaret for konventiklene på sognepresten. Han trengte ikke å være til stede på møtene, men måtte varsles om dem, og de eneste som fikk møtes slik, var «Gud oppriktig søkende menn». Kvinner fikk aldri samles i slike møter uten at en prest var til stede, og de fikk iallfall ikke lov å forkynne. Eventuelt kunne de undervise småjenter i kristendom og kvinnelige sysler. Møtene var bare for folk som hadde deltatt i gudstjenesten, og skulle være korte og holdes på dagtid. Det kunne gjerne leses høyt fra Bibelen, men diskusjon eller fortolkning var forbudt, og det var heller ikke lov å spise i lag. Alle andre forsamlinger var forbudt, og overtredelse skulle straffes av verdslig øvrighet som «vold og ufred». Ut fra disse reglene kunne herrnhuterne avholde sine møter fullt lovlig, for dansk pietistisk herrnhutisme ble opplevd som lojal mot statskirken, og derfor ble det i 1739 gitt tillatelse til å opprette det københavnske brødresocietet («de fromme brødre i Stormgade»), selv om regjeringen forsøkte å bryte forbindelsen mellom disse og deres tyske trosfeller.

Naturligvis måtte man gjerne i familien holde morgen- og aftenandakt uten prestens medvirkning, men det måtte ikke inviteres folk utenfra for å holde denne andakten. En unntagelse var dog små møter for en snever flokk, hvor man kortfattet talte om Bibelen.

Når det gjaldt gjendøpere og andre «særsinnede», ville biskop Peder Hersleb sette igjennom at alle udøpte barn ble tvangsdøpt og oppdradd av staten. Motsatte foreldrene seg dette, skulle de dømmes til tvangsarbeid i tukthus. Med det kongelige reskript fra 1745 mot dem som henfalt til «separatisme, anabaptisme og andre villfarelser» nøyde seg med slå fast at evangelisk religion var den eneste lovlige i Danmark-Norge. Ville ikke foreldre døpe sine barn, måtte de bosette seg i en fristad, ellers ville de bli fengslet og daglig undervist av en prest. Ville noen ikke gå i kirken, fikk de innvilget betenkningstid med oppfordring om å søke veiledning. Toleransen som kjennetegnet opplysningstiden, var begynte å påvirke styresmaktene.

I Danmark ble dekretet i praksis tilsidesatt i 1839 av Christian VIII som var positiv til «de gudelige vekkelser».

Norge

Til Norge kom de europeiske protestantiske vekkelsesbevegelsene senere enn til Danmark. Men de hadde innflytelse fra slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet, og lot seg ikke stoppe.

Etter 1814 ble konventikkelplakaten beholdt som norsk lov, selv om båndet med Danmark var brutt, og Norge i personalunion med Sverige. Predikanten Hans Nielsen Hauge ble særlig kjent for sin ulydighet mot og kamp mot konventikkelplakaten.

Stortinget prøvde i 1836 og 1839 å oppheve den, men ble stoppet av regjeringen. Først i 1842, da Stortinget vedtok oppheving for tredje gang, gikk vedtaket gjennom. Da forordningen ble opphevet i 1842 var det lagt et vesentlig rettsgrunnlag for forsamlingsfriheten i Norge. I de tre neste årene ble det gitt dispensasjoner til opprettelse av kirkesamfunn utenfor statskirken. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842 og Den katolske kirke i 1843. I 1845 kom så dissenterloven som åpnet for at alle kristne grupper kunne etablere seg i Norge. Andre religioner fikk lov til å organisere seg fra 1891.

Sverige

Sverige hadde også en slik lov, Konventikelplakatet, noe eldre enn den norske, men med samme siktemål.

Eksterne lenker

• Konventikkelplakaten, historisk lovtekst hos Norsk Lærerakademi
• Konventikkel, artikkel hos Store norske leksikon
• Den radikale pietismen, artikkel hos Norgeshistorie.no