Konventikkelplakaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Konventikkelplakaten var en forordning som ble innført 13. januar 1741 av kong Christian VI av Danmark og Norge og forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger – konventikler – uten sogneprestens godkjennelse. Loven ble opphevet i 1842, noe som la grunnlaget for forsamlingsfriheten i Norge.[1]

Danmark[rediger | rediger kilde]

Forordningen hadde sin bakgrunn i utviklingen innen den danske delen av Danmark-Norge. Pietismen hadde begynt å gjøre seg sterkt gjeldende i noen kretser der til lands. Hos pietistene var såkalte konventikler en bærebjelke for det religiøse liv, og slike bønne- og bibelmøter i hjemmene ble gjerne ledet av ikke-prester. Pietismen la stor vekt på den individuelle tro, og det på en måte som man fryktet kunne utgjøre en fare for enheten i Danmarks statskirke. Den danske stat tok på 1700-tallet brodden av pietismen ved å innlemme den i statsreligionen. Den gren av pietismen som man inkorporerte var den hallensiske pietisme, som hadde et positivt forhold til stat og kirke.

Det viste seg imidlertid at det skulle en mer stram lovgivning til for å holde styr på de mer radikale pietister, og det førte derfor til nevnte dekret i 1741. Norge var den gang i union med Danmark, så loven fikk også gjelde overfor nordmennene.

Dekretet slo fast at kun sognepresten måtte holde slike møter og også tale ved dem. Naturligvis måtte man gjerne i familien holde morgen- og aftenandakt uten prestens medvirkning, men det måtte ikke inviteres folk utenfra for å holde denne andakten. En unntagelse var dog små møter for en snever flokk, hvor man kortfattet talte om Bibelen. Disse sammenkomster skulle imidlertid være godkjent av den lokale sogneprest.

I Danmark ble dekretet i praksis tilsidesatt av Christian VIII i 1839 under inntrykk av det gagnlige ved de gudelige vekkelser.

Norge[rediger | rediger kilde]

Til Norge kom de europeiske protestantiske vekkelsesbevegelsene senere enn til Danmark. Men de hadde innflytelse fra slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet. De lot seg ikke stoppe.

Etter 1814 ble konventikkelplakaten beholdt som norsk lov, selv om båndet med Danmark var brutt og Norge var i personalunion med Sverige. Predikanten Hans Nielsen Hauge ble særlig kjent for sin ulydighet mot og kamp mot konventikkelplakaten.

Stortinget prøvde i 1836 og 1839 å oppheve den, men ble stoppet av regjeringen. Først i 1842, da Stortinget vedtok oppheving for tredje gang, gikk vedtaket gjennom. Da forordningen ble opphevet i 1842 var det lagt et vesentlig rettsgrunnlag for forsamlingsfriheten i Norge. I de tre neste årene ble det gitt dispensasjoner til opprettelse av kirkesamfunn utenfor statskirken. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842 og Den katolske kirke i 1843. I 1845 kom så dissenterloven som åpnet for at alle kristne grupper kunne etablere seg i Norge. Andre religioner fikk lov til å organisere seg fra 1891.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Sverige hadde også en slik lov, Konventikelplakatet, og den var noe eldre enn den norske. Den hadde det samme siktemål.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Konventikkel. (2016, 27. februar). I Store norske leksikon. Hentet 7. desember 2016.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]