Arbeiderklasse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arbeiderklassen brukes som betegnelse om den klassen i et kapitalistisk samfunn som lever av å selge sin egen arbeidskraft. Den blir regnet som den laveste klassen i et kapitalistisk samfunn, så sant man ikke regner med det såkalte filleproletariatet, (kriminelle, arbeidsløse osv.) som en egen klasse. Arbeiderklassen har gjerne bodd i egne områder, noe som har gitt opphav til betegnelsen arbeiderklassestrøk.

Arbeiderklasse i ikke-marxistisk språkbruk[rediger | rediger kilde]

I vanlig dagligtale defineres arbeider dels som en i det store flertallet i samfunnet som ikke er bonde, butikkeier, bedriftseier e.l., men lever av lønnsarbeid. I snevrere forstand blir det brukt om en som jobber i tradisjonell industri eller andre jobber prega av fysisk slit, en ordentlig arbeider, en sliter som har møkk på henda. I ikke-marxistisk sosiologisk litteratur knyttes begrepene arbeider og arbeiderklasse til lav sosial status, og referer oftest til grupper som utfører manuelt fysisk lønnsarbeid og som har forholdsvis lav utdanning og inntekt.

Begrepet arbeiderklasse hos Marx og hans elever[rediger | rediger kilde]

I marxistisk litteratur brukes begrepet arbeiderklasse, eller proletariat, om den gruppen av lønnsarbeidere som utbyttes og som skaper merverdi som tilfaller den herskende klassen under kapitalismen, borgerskapet. En arbeider er en person som i hovedsak lever av å selge sin arbeidskraft, av lønnsarbeid.

Det kan altså godt være andre som er fattigere enn arbeiderklassen, for eksempel småbønder med lite jord, fiskere med en liten båt, småhandlere som lever av en kiosk som familien jobber i, eller liknende. De har likevel eiendom, og regnes i marxistisk forstand som tilhørende forskjellige mellomlag eller eventuelt halvproletariat, hvis de en del av tida si lever av reint lønnsarbeid (for eksempel jobber på småbruk eller i fiske en del av året, men tar sesongarbeid i veivesenet en tid hvert år.)

Det kan for eksempel gjelde en del intellektuelle hvis de får ekstra betalt ut fra utdannelsen sin. (Da har de noe annet enn bare arbeidstida å selge, nemlig også ekstra kunnskap). Dette forutsetter at kunnskapen ikke er tilgjengelig for alle. For eksempel kunne det i industriens barndom være mulig å tjene ekstra på å være skrivekyndig. I samfunn der de aller fleste kan skrive, kan ingen få betalt ekstra for den kunnskapen.

Arbeidsledere som får ekstra betalt for å ta ansvar for en høyere post i det hierarkisk organiserte arbeidet i en fabrikk eller på et kontor, vil ofte ikke regnes som egentlige arbeidere. Tiggere, prostituerte, fattige kriminelle osv. vil i tradisjonell marxistisk analyse ikke regnes til arbeiderklassen, fordi de ikke lever av å selge arbeidskraft i vanlig forstand. Marx definerte dette ikke som en egentlig klasse, men som et sjikt som han plasserte under arbeiderklassen og ga navnet filleproletariatet (tysk lumpfenproletariat).

I fattige land der mange har vært arbeidsløse i lang tid, har store grupper av millioner av langvarig arbeidsløse eller undersysselsatte (f. eks. gatebarn, folk som overlever på en blanding av tigging, småkriminalitet og småhandel), vært regnet til filleproletariatet. I den virkelige verden vil de fleste av disse begrepene og andre klassebegrep sjelden finnes igjen i samfunnet i rein form, men opptrå i mange overgangsformer.

Det egentlige proletariatet inneholder også mange forskjellige sjikt, for eksempel landarbeidere, kontor- og butikkpersonale (også kalt hvitsnipp-arbeidere, på engelsk white collar workers), arbeidere i sjukehus og sosialtjenestene (i nyere tid kalt, halvt spøkefullt trøste og bære arbeidere), hushjelper og personlige tjenere, transportarbeidere osv. Hjemmeværende koner, barn og andre familiemedlemmer som blei forsørget av familiemedlemmer som var i arbeid, blei også av Marx regna til arbeiderklassen.

Marx mente at den viktigste delen av arbeiderklassen er arbeiderne i storindustrien, noen ganger kalt industriarbeiderklassen (på engelsk blue collar workers) og kjerneproletariatet. Et særlig problem det råder uenighet om er spørsmålet om produktive og ikke-produktive arbeidere. I følge Marx er det irrelevant hva en arbeider gjør konkret, så lenge han skaper merverdi. Flere mener imidlertid at en slik tilnærming overser den politiske betydningen av arbeiderklassen. I følge Marx blir denne delen av arbeiderklassen dens ledende og sterkeste del, fordi industrialiseringa samler og konsentrerer den i de sosiale og økonomiske maktsentrene. Den blir derfor også best organisert og mest politisk bevisst. Og den naturlige lederen av de andre delene av arbeiderklassen og det arbeidende folket, både når det gjelder fagorganisering og politisk arbeiderbevegelse.

Den er best istand til å slå til mot kapitalistene ved å streike under kapitalismen og ved å ta over de samfunnsmessige kommandohøydene – storindustrien, jernbanene osv. som dominerer en moderne økonomi – under den sosialistiske revolusjonen. Denne ledende delen av arbeiderklassen er derfor også best egna til å organisere resten av arbeiderklassen (i småbedrifter, kontor og handel, jordbruket osv) og det arbeidende folket (som bønder, fiskere, intellektuelle, småhandlende) både i klassekampen under kapitalismen og i oppbygging av sosialismen, etter revolusjonen.

Problemer med marxismens definisjoner etter år 2000[rediger | rediger kilde]

I de rike landa har antallet arbeidere i storindustrien gått stadig ned i de siste 30 – 40 åra. I Norge økte antallet industriarbeidere stort sett hele tida fra begynnelsen av 1900-tallet og nådde et historisk topp-punkt tidlig på 1970-tallet. Siden da har antallet sunket med om lag 1/4. Samtidig har har arbeidere i tjenestesektoren som butikkmedarbeidere, sjukehusansatte osv gått stadig opp. Dette har også ført til at en del lønnsarbeid med en viss, men forholdsvis lav utdanning, for eksempel på kontor, i motsetning til før blir regna til arbeiderklassen.

Noen marxister mener at det i det framvoksende informasjonssamfunnet, også er naturlig å regne lønnsmottakere med høy utdanning, men forholdsvis lav lønn, som sykepleiere og lærere, til arbeiderklassen. Denne utviklinga har også forrykket forholdet mellom kjønnene i arbeiderklassen. Det fins nå svært få hjemmearbeidende kvinner som er underholdt av en mann i industrien eller andre tradisjonelle arbeideryrker. Samtidig har antallet lønnsarbeidende kvinner, både i tjeneste- og servicesektoren og i mye tidligere mannsdominert industri, gått kraftig opp. Derfor mener noen feministisk inspirerte marxister at arbeiderklassen har skifta kjønn.

I verdensmålestokk har det aldri vært så mange arbeidere i klassisk marxistisk forstand som etter år 2000, altså arbeidere i industri, transport, jordbruk osv. Dette skyldes særlig den enorme økninga av produksjonen i Kina, India og andre land i Asia og den 3. verden. Samtidig har sysselsatte i den nye datasektoren vokst enormt, både i de rike landa og i land som Kina, India, Brasil og andre tradisjonelt fattige land. Millioner av dem er vanskelige å plassere innafor den beskrivelsen av arbeiderklassen som Marx laga på andre halvdel av 1800-tallet. Ingenting tyder på at det nødvendigvis blir mindre skiller mellom de rike og de fattige, men jevnt over blir alle rikere.[1] I motsetning til mange spådommer, fins det altså ingen tegn til at arbeiderklassen holder på å forsvinne. Derimot blir det mer problematisk å strikt bruke det skjemaet som Marx skapte for å beskrive inndelingene i arbeiderklassen mellom kjerneproletariat og andre grupper.

Marxismens betydning for akademiske definisjoner av arbeiderklassen[rediger | rediger kilde]

Uansett om forskere er enige, delvis enige eller uenige med Marx, har den marxistiske definisjonen av klasser vært enormt viktig i samfunnsforskning, historisk forskning, litteratur og på mange andre områder i de siste 150 år. Den har også kraftig prega synet på klasser i ikkemarxistisk og antimarxistisk sosial teori. Mange forskere har gjort bruk av utvalgte deler av klasseanalyseteoriene til Marx. Andre har utvikla egne teorier om klasser i polemikk mot Marx. Marxistiske begreper har spredd seg, også til antimarxistiske teoretikere. Dette gjorde Marx til en av de aller mest siterte teoretikere i akademisk litteratur i det forrige århundre, inklusive i USA, der marxismen som politisk retning sto svært svakt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]