Arne Scheel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arne Scheel
Foto ved Sturlason (1940) av Arne Scheel.jpg
Født 11. januar 1872
Død 15. august 1943 (71 år)
Yrke Diplomat
Nasjonalitet Norge

Arne Scheel (født 11. januar 1872 i Kristiania, død 15. august 1943 samme sted) var en norsk diplomat, kjent fra sin tid som sendemann og doyen til et gryende nasjonalsosialistisk Tyskland.[1] Etter examen artium fra Kristiania katedralskole i 1890 og cand.jur. i 1895 fikk han sekretærjobb ved det svensk-norske generalkonsulatet i Hamburg. Fra 1899 var han tilbake i Kristiania for å jobbe i Indredepartementet sin avdeling for utenriks, og ble i 1901 forfremmet til byråsjef. Et konsulatstipend hadde han også hatt. Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk han jobb i det nyopprettede Utenriksdepartementet som dets første og i flere år eneste ekspedisjonssjef, med ansvar for å bygge opp utenrikstjenesten. Han ble gift 1909 i Paris med Maria Mathilde (Lala) Smith (1885–1951), som forøvrig var søster til diplomaten Christopher Fürst Smith. De fikk sønnen Arne Scheel (1914–1986)[2] som også ble ekspedisjonssjef (1963).[3] Her hadde Arne det øverste administrative ansvar frem til 1916, da han ble generalkonsul i Melbourne. Dette lå på den andre siden av jordkloden og han tok ikke jobben, heller ikke stillingen som amtmann i Nedenes amt. I stedet ville han heller være sendemann ved legasjonen i Roma der han var fra 1917 til 1921. Så ble han tilbudt sendemanns-jobben til legasjonen i Stockholm, hvilket han også avslo med den begrunnelse at lønnen var for dårlig, og fikk i stedet legasjonen i Berlin med sideakkreditering til Wien, og fra 1923, endog Budapest.

Scheel kom ikke godt overens med utenriksminister Halvdan Koht. I 1938 sendte Scheel en henvendelse til Stortinget med ønske at Koht burde stilles for riksrett, men stortingspresident C.J. Hambro fikk overtalt Scheel til ikke å gå videre med saken.[4]

I begynnelsen av april 1940 sendte Scheel en rekke rapporter hjem til Norge om innlasting av tropper i Stettin – som senere viste seg å være den tyske invasjonsstyrken som angrep Danmark og Norge. 7. april sendte Scheel rapport om at tyske troppetransportskip hadde forlatt Stettin på vei vestover.[5] Scheel som hadde sittet i Berlin fra 1921, ble kastet ut av Berlin med sin legasjon den 19. april 1940, etter kongen og regjeringens proklamasjon om at de hadde valgt å kjempe for sine politiske liv dagen før. Scheel og legasjonen returnerte til Norge per tog.[6] Han døde tre år etter.[7]

Scheel var sønn av lege Axel Christen Scheel (1837–1900) og Valborg Rørdam (1847–1893). Broren het Olaf Scheel (1875–1942) og var lege som forsket på BCG-vaksine. Arne giftet seg i 1909 i Paris med ei som het Maria Mathilde (Lala) Smith (1885–1951), datter av trelasthandleren i Arendal Christopher S. (1853-1929), som forlot Norge og ble skogeier i Boulogneskogen (Bois de Boulogne) og entreprenør i Monte-Carlo, Monaco, og Mélanie Berthe Carroy (1858-1929), om hvem det kun vites, at hun bodde i Avenue Foch, altså datter av NN.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scheel, Arne i Hvem er Hvem 1930.
  2. ^ Odd Ivar Biller, Arne Scheel, nekrolog i Aftenpostens morgenutgave den 1. august, 1986.
  3. ^ Scheel, Arne fra Hvem er Hvem 1973.
  4. ^ C.J. Hambro (1885–1964) (1947). Historisk supplement. Oslo: Aschehoug. s. 75. 
  5. ^ Undersøkelseskommisjonen, side 85–89
  6. ^ Hans tyveårige tjeneste i det stadig mer nasjonalistiske Tyskland og Berlin er utredet av ambassadør Reginald Norby (1934–2012) i en utdypende biografisk artikkel i Norsk biografisk leksikon.
  7. ^ Ifølge gravferdsetaten i Oslo.

Litteratur[rediger | rediger kilde]