Arne Scheel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arne Scheel
Foto ved Sturlason (1940) av Arne Scheel.jpg
Født11. januar 1872
Død15. august 1943 (71 år)
Beskjeftigelse Diplomat
Nasjonalitet Norge

Arne Scheel (født 11. januar 1872 i Kristiania, død 15. august 1943 samme sted) var en norsk diplomat som var sendemann i Berlin fra 1921 til 1940.[1][2]

Etter examen artium fra Kristiania katedralskole i 1890 og cand.jur. i 1895 fikk han sekretærjobb ved det svensk-norske generalkonsulatet i Hamburg. Fra 1899 var han tilbake i Kristiania for å jobbe i Indredepartementet sin avdeling for utenriks, og ble i 1901 forfremmet til byråsjef. Et konsulatstipend hadde han også hatt. Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk han jobb i det nyopprettede Utenriksdepartementet som dets første og i flere år eneste ekspedisjonssjef, med ansvar for å bygge opp utenrikstjenesten. Han hadde det øverste administrative ansvar frem til 1916, da han ble utnevnt til generalkonsul i Melbourne. Han tok ikke jobben, heller ikke stillingen som amtmann i Nedenes amt. Han var sendemann ved legasjonen i Roma fra 1917 til 1921. Så ble han tilbudt sendemanns-jobben til legasjonen i Stockholm, hvilket han også avslo, og fikk i stedet legasjonen i Berlin med sideakkreditering til Wien, og fra 1923, endog Budapest.

Scheel kom ikke godt overens med utenriksminister Halvdan Koht. I 1938 sendte Scheel en henvendelse til Stortinget med ønske om at Koht burde stilles for riksrett for «rettsløshet», men stortingspresident C.J. Hambro fikk overtalt Scheel til ikke å gå videre med saken på grunn av de urolige tider.[3]

I Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 fastslås det på s. 85 under overskriften «Faresignaler»:

SitatSom den følgende fremstilling vil vise er det i dagene fra 5. til 8. april mottatt viktige meldinger fra den norske legasjon i Berlin. Disse meldinger har vært kjent av utenriksminister Koht, av statsråd Ljungberg, av Kommanderende General og Kommanderende Admiral. Derimot har statsministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer vært uvitende om meldingene.

Utenriksminister Kohts stilling

29. mars 1940 skrev sendemann Scheel i Berlin en redegjørelse om hvorledes han betraktet situasjonen. Han nevnte at mange ting tydet på at Norge atter var kommet i forgrunnen, og at det særlig var jernmalmtransporten over Narvik som syntes å være brennende. Et fransk-britisk inngrep på norsk sjøområde ville stride mot folkeretten, hevdet Scheel, men det så ikke ut til at sånne hensyn ville være bestemmende for England og Frankrike, når de ved å avskjære transporten kunne ramme Tyskland følelig. Brevet sluttet med: ‘Noe fredstegn er ikke å øyne. Det eneste helt sikre er, at Norge bør holde sitt forsvar i orden, så sterkt som vår ytterste evne tillater.
Sitat

I begynnelsen av april 1940 sendte Scheel en rekke rapporter hjem til Norge om innlasting av tropper i Stettin – som senere viste seg å være den tyske invasjonsstyrken som angrep Danmark og Norge. 7. april sendte Scheel rapport om at tyske troppetransportskip hadde forlatt Stettin på vei vestover.[4] Dagen etter presiserte Scheel i et chiffertelegram avsendt av legasjonen i Berlin til Utenriksdepartementet den 8. april kl. 14:00:

SitatHerværende danske legasjon meddeler iformiddag at ifölge meddelelse fra Danmark skal de i mitt [telegram nr.] 66 omhandlede troppetransportskib imorges være sett i Storebelt på vei nordover. / Scheel.Sitat

Det var ansettelsesforholdet til Henning Sollied (1907-1945), som fra 1935-38 hadde vært legasjonssekretær i Berlin, som var den mer direkte årsak til Scheels indignasjon over Koht. Tidligere stortingspresident Carl Joachim Hambro skriver i Historisk Supplement (Oslo 1947) - hvor hele kapitlet «Mellemspill», s. 73-85, handler om minister Arne Scheel i Berlin og om bakgrunnen for dennes ønske om å stille utenriksminister Halvdan Koht for riksrett - på s. 74f:

SitatScheel søkte mig i Stortinget for å forlange Koht stillet for riksrett. Han hadde færdig det anklageskrift han vilde ha oversendt Odelstinget. Og han var ganske overordentlig oprørt. De som kjenner til de indre etatsforhold fra tiden før krigen, vil sikkert vite hvilken sak det var som gav Scheel den ytre foranledning til en så helt enestående aksjon. / Det gjaldt en sekretær ved legasjonen i Berlin, som hadde gjort sig skyldig i forseelser av en art som Scheel mente ikke kunde tåles, og som det ikke måtte dekkes over. Den unge mann hadde historiske interesser som på et visst felt hadde gjort ham til Kohts medarbeider; Koht så på hans overtredelser med betydelig mildere øine enn Scheel og ønsket å bevare hans tjenester for staten. / Der utviklet sig en meget bitter strid, som endte med at vedkommende sekretær blev avsatt. Og under denne strid kom Scheel til å stå mere og mere steilt imot Koht, inntil han til slutt kom til det resultat at det var hans plikt å henvende sig til Stortinget med en begjæring om å få Koht stillet for riksrett og alle hans forhold som utenriksminister undersøkt. / Jeg kunde ikke tilråde Scheel å gå videre på den vei. Jeg fremholdt at tidspunktet var så uheldig som mulig for å reise en slik aksjon og fremkalde en skandale - ...Sitat

Scheel som hadde sittet i Berlin fra 1921, ble kastet ut av Berlin med sin legasjon den 19. april 1940, etter kongen og regjeringens proklamasjon om at de hadde valgt å kjempe for sine politiske liv dagen før. Scheel og legasjonen returnerte til Norge per tog.[2] Han døde tre år etter.[5]

Scheel var sønn av lege Axel Christen Scheel (1837–1900) og Valborg Rørdam (1847–1893), og bror av legen Olaf Scheel (1875–1942). Arne giftet seg i 1909 i Paris med Maria Mathilde (Lala) Smith (1885–1951), datter av trelasthandleren i Arendal Christopher Smith (1853-1929), som forlot Norge og ble skogeier i Boulogneskogen (Bois de Boulogne) og entreprenør i Monte-Carlo, Monaco, og Mélanie Berthe Carroy (1858-1929). Arne og Lala Scheel hadde sønnen Arne Scheel (1914–1986),[6] som også ble ekspedisjonssjef (1963).[7] og datteren Lilli, gift med diplomaten Lauritz Grønvold. Lala Scheel var søster av diplomaten Christopher Fürst Smith.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scheel, Arne i Hvem er Hvem 1930.
  2. ^ a b Reginald Norby: Arne Scheel i Norsk biografisk leksikon
  3. ^ C.J. Hambro (1885–1964) (1947). Historisk supplement. Oslo: Aschehoug. s. 75. 
  4. ^ Undersøkelseskommisjonen, side 85–89
  5. ^ Ifølge gravferdsetaten i Oslo.
  6. ^ Odd Ivar Biller, Arne Scheel, nekrolog i Aftenpostens morgenutgave den 1. august 1986.
  7. ^ Scheel, Arne fra Hvem er Hvem 1973.

Litteratur[rediger | rediger kilde]