Kriseforliket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johan Nygaardsvolds regjering kom til makten som et resultat av kriseforliket, på bildet presenteres den nye regjeringen utenfor slottet i 1935. Fra venstre: Finansminister Adolf Indrebø, Forsvarsminister Fredrik Monsen, Utenriksminister Halvdan Koht, Statsminister Johan Nygaardsvold, Landbruksminister Hans Ystgaard, Handelsminister Alfred Martin Madsen, Sosialminister Kornelius Bergsvik, Undervisningsminister Nils Hjelmtveit og Justisminister Trygve Lie.

Kriseforliket var en samarbeidsavtale mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet som ble inngått i 1935 og la grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering som ble innsatt 20. mars 1935.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det var den økonomiske og sosiale krisen på 1930-tallet som i realiteten førte til Kriseforliket. I bakgrunnen hadde en depresjonen som startet med Børskrakket i 1929 i USA. Konsekvensene ble globale og Norge merket effektene særlig fra 1931, noe som blant annet gav sterk vekst i arbeidsledigheten.

Det ble fremmet krav om nye krisetiltak, men de sittende borgerlige regjeringene gjorde det motsatte, og fra 1931 til 1934 ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig. Det var budsjettoverskudd hvert år under krisen. Det var bedringene på eksportmarkedene ute som ga en vending i Norge, og ikke stimulerende budsjetter.[trenger referanse] Men i Arbeiderpartiet vokste kravet om krisetiltak og underskuddsbudsjettering.[trenger referanse]

Roosevelts kriseprogram New Deal i USA, og den veksten Sovjetunionen opplevde i mellomkrigstiden, ga sterk inspirasjon til venstresidens økonomer. Ole Colbjørnsen var en ivrig talsmann for treårsplaner, skatteøkninger og statlige investeringer i 1930-årene. Mer praktisk var professor Ragnar Frisch ved Universitetet i Oslo, som sent på 1930-tallet ledet et større forskningsarbeid om sammenhengene mellom økonomisk politikk, nasjonalregnskap og økonomisk næringsstruktur. Han identifiserte også konjunkturbølger som kunne dempes med aktiv statlig innsats gjennom pengepolitikken og økt offentlig etterspørsel over statsbudsjettet, enten gjennom skatteletter eller budsjettunderskudd.

Colbjørnsen og Frisch utarbeidet sammen Arbeiderpartiets kriseprogram i 1934, som tok til orde for å øke statsutgiftene med 135 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner gjennom låneopptak.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt, mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økonomiske virkemidler for økt lønnsomhet i landbruket.

Blant kravene til Bondepartiet var økte priser på smør og kjøtt, samt innføring av korntrygd. Staten skulle forplikte seg til å kjøpe norskprodusert korn fra norske bønder før eventuell import av billig korn fra utlandet. Canadisk korn kostet en tredel av den norske, og mange bønder var kritiske til konkurransen fra utlandet.

Arbeiderpartiet fikk også politiske gjennomslag hos Bondepartiet, og fikk blant annet støtte for etablering av ny industri, innføring av én prosent omsetningsavgift («fattigmannsskatten»), som var forløperen til dagens merverdiavgift.

Krisetiltakene virket neppe noe særlig, fordi de ble finansiert ved å øke skattene gjennom innføring av en generell omsetningsavgift som virket i motsatt retning.[trenger referanse] Men tanken om en aktiv krisepolitikk med underskuddsbudsjettering vant frem. Arbeiderpartiets økonomer ville regulere økonomien gjennom pengepolitikken og finanspolitikken i en samlet plan, som krevde en type økonomisk oversikt som bare kunne oppnås i et nasjonalbudsjett.[trenger referanse]

Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på Bondepartiets ønske om at markedet måtte leggest under en viss statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge.[trenger referanse] Slagordet til Arbeiderpartiet ved valget i 1933 var «By og land, hand i hand», som har blitt ett av de mest populære politiske slagordene i norsk historie, og markerte grunnlaget for forliket.

Kriseforliket hadde også for første gang brakt sammen de to klassepartiene i Norge. Men fordi Arbeiderpartiet økte oppslutningen i kommende stortingsvalg måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for sin politikk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]