Singel (musikk)
 | Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
En singel (engelsk: single record), også forkortet SP (dvs. single playing), er er en grammofonplate. Den ble laget for avspilling på grammofon, men betegnelsen er senere også blitt brukt om CD-plater.
Varianter[rediger | rediger kilde]
I motsetning til andre formater som (EP = Extended Play) og LP = Long Play-plater) har singelplaten kun et lydopptak eller lydspor på hver side. Hovedsangen er vanligvis gjengitt på A-siden, mens B-siden er å regne som et bonusspor. Imidlertid hender det at singler kommer som dobbelte A-sider. Det kan f.eks. merkes AA og A istedenfor A og B. En av de tidligste eksemplene er The Beatles' "We Can Work It Out" / "Day Tripper".
Standardformatet på grammofonsingel er 7 tommer (= 7") eller en diameter på 17,5 cm, og den skal spiller med hastigheten 45 omdreining per minutt (= rpm). De omtales derfor også som 45-plate. For å få plass til lengre opptak forekommer imidlertid singler som skulle avspilles på 33 1/3 rpm. På 1970-tallet ble det dessuten lansert 12 tommers Maxi-singler, under påstand om at det ville gi bedre lydkvalitet.
Promotering[rediger | rediger kilde]
Det har vært vanlig å sende ut demo-plater "Not for sale" til radiostasjoner og disc-jokey'er, og singleplatene har i tillegg blitt utgitt i forkant av kommende studioalbum som en forsmak på hva disse inneholdt, og som salgsfremmende tiltak for å promotere musikken. Fra omkring 1980 overtok musikkvideoene mye av denne funksjonen.
The Beatles fulgte gjerne et annet mønster ved ikke å inkludere singelutgivelsene på LP-platene, og heller ikke B-sidene. Men da singelplatene gjerne kom ut i mono, ble det ofte oppnådd ekstra oppmerksomhet rundt senere utgivelser av låtene på samlealbum, som gjerne utkom i stereo.
Enkelte artister har istedenfor å lage unike B-sider til singlene, istedet valgt å inkludere alternative innspillinger eller konsertopptak.
Historikk[rediger | rediger kilde]
De første singelplatene kom på markedet i 1948, samtidig plater i LP-format ble lansert. Det krevde nye typer platespillere og andre pick-up'er enn de stiftene og hastighetene de tradisjonelle 78-platene fordret. Det ble i 10-15 år produsert plater parallelt i begge formater. Det var imidlertid gjort forsøk med å skape singelplater allerede flere tiår tidligere, men det viste seg temmelig ugjørlig nettopp på grunn av grammofonene beregnet på 78-plater og et mye hardere materiale i platene. Datidens stifter ville rett og slett ripe seg tvers gjennom den plastikken en ønsket å benytte i singelplatene.