Leddgikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pasient med deformerte hender grunnet leddgikt

Leddgikt eller revmatoid artritt, er en revmatisk, autoimmun sykdom som gir en betennelsestilstand i ledd. Om lag 1 % av befolkningen er rammet, flest kvinner. Smerte, stivhet og hovne ledd er blant de vanligste symptomene, men også indre organer som lunger, hjerte og nyrer kan bli angrepet. Leddgikt kan oppstå akutt, men hos de fleste utvikler sykdommen seg gradvis. Som regel starter leddbetennelsen i håndledd, håndrotsledd, fingerledd eller forfotsledd.

Etiologi[rediger | rediger kilde]

Det er ikke kjent hva som utløser leddgikt, men det synes å være et samspill mellom arvelig disposisjon og en eller annen faktor i miljøet. Leddgikt er hyppigst blant kvinner over 65 år. 50 % av risikoen for å utvikle leddgikten kan forklares av genetiske faktorer. Forekomsten varierer geografisk, det er mest leddgikt i nord-Europa og nord-Amerika. Vi vet at røyking dobler risikoen for å utvikle leddgikt.[1]

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Stivhet, smerter og hevelse i små ledd er typisk. Oftest affiseres ledd på både venstre og høyre side.

Diagnose[rediger | rediger kilde]

Fra 2010 brukes diagnostiske kriterier som omfatter

  • Antall små ledd som er rammet
  • Revmatologiske blodprøver; Revmatoid faktor og anti-CCP
  • Blodprøver som ser på mengden betennelse; CRP og senkningsreaksjon
  • Hvor lenge symptomene har vart[1]

Prognose[rediger | rediger kilde]

Leddgikt som ikke behandles fører til skadede ledd, redusert livskvalitet og komplikasjoner som hjerte- og karsykdommer. Behandling reduserer betennelsen i leddene og ellers i kroppen, og bedrer funksjonen og prognosen.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Ved leddgikt brukes

  • Medikamentell behandling, som oftest styres av en lege som er spesialist i revmatologi
  • Ikke-medikamentell behandling som trening, leddbeskyttelse, fotterapi og psykologisk hjelp. Mange profesjoner arbeider sammen for å gi best mulig behandling til leddgiktpasienter.

Den medikamentelle behandlingen kan deles i tre hovedgrupper

  • Symptommodifiserende behandling. Smertestillende medisin som paracetamol demper smerter fra ledd. Betennelsesdempende medisin, NSAIDS reduserer smerte og stivhet. Glukokortikoider kan ha slående effekt på kort sikt, enten som tabletter eller som injeksjoner direkte inn i de rammede leddene.
  • Sykdomsmodifiserende behandling. Mange ulike medisiner brukes for å hindre utviklingen av sykdommen. Mest brukt er metotrexat.
  • Biologiske legemidler. En gruppe nye, dyre medikamenter, som TNF-alfa-hemmere brukes til undergrupper av leddgiktpasienter som ikke får tilstrekkelig bedring av alminnelig sykdomsmodifiserende behandling.[1]

Barneleddgikt[rediger | rediger kilde]

Leddgikt hos barn arter seg nokså likt som hos voksne. Diagnosen heter Juvenil Idiopatisk Artritt (JIA), også kalt barneleddgikt, og er et samlebegrep for flere kroniske leddsykdommer hos barn. Disse kan grovt inndeles i «få-ledds-type», «flere-ledds-type» og «systemisk type» (også kalt for Stills sykdom eller Stills syndrom).

Sykdommen kan gi vekstforstyrrelser, hvor ben i nærheten av betente steder får for stor blodtilførsel, og følgelig vokser for raskt. Ledd kan også bli deformerte. En alvorlig komplikasjon ved barneleddgikt kan være regnbuehinnebetennelse i øynene. Barneleddgikt kan brenne ut, og 85 % har full eller nesten full funksjon 25 år etter at sykdommen startet.

På grunn av faren for vekstforstyrrelser, behandles barneleddgikt mer aggressivt enn leddgikt hos voksne. Et nasjonalt kompetansesenter for barneleddgikt er lokalisert ved Rikshospitalet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Scott, D; Wolfe, F; Huizinga, T: Rheumatoid arthritis

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]