Hopp til innhold

Beatmusikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Beat (musikksjanger)»)
Gerry and the Pacemakers i 1964
The Kinks i Nordstrandhallen, våren 1966
Foto: Ørsted, Henrik / Oslo Museum

Beatmusikk, britisk beat, eller Merseybeat (etter band fra Liverpool og nærliggende områder ved siden av elven Mersey) er en musikksjanger innen pop og rock som ble utviklet i Storbritannia tidlig på 1960-tallet. Beatmusikk er en sammensmeltning av rock and roll (hovedsakelig Chuck Berrys gitarstil og musikere som Buddy Holly), doo-wop, skiffle og R&B. Sjangeren førte til at mange av de bandene som ble ansvarlige for den britiske invasjonen av de amerikanske hitlistene begynte i 1964, og førte til en modell og standard for mange av de betydningsfull trendene og utviklingene innen samtidens pop- og rockemusikk, inkludert formatet på at en rockegruppe skulle bestå av førstegitar, rytmegitar, bassgitar og trommer.

Bruken av begrepet

[rediger | rediger kilde]

Den nøyaktige opprinnelsen til begrepene «beatmusikk» og «Merseybeat» er usikker. Beatmusikk synes å ha hatt lite å gjøre med den amerikanske, litterære Beat-generasjonen på 1950-tallet, og har mer å gjøre med å håndtere rytmer; beat som verb handler om slå, eksempelvis på en tromme, og i denne betydningen har begrepet eksistert i det engelske språk siden rundt 1300-tallet.[1] Beat i forbindelse med rytmer hadde de lokale engelske gruppene tatt til seg fra deres påvirkning av rock and roll, rhythm and blues og soulmusikk. Da den innledende bølgen av rock and roll dalte på slutten av 1950-tallet, ble musikk kalt «big beat», senere forkortet til kun «beat», et dansealternativ til balladesangere som Tommy Steele, Marty Wilde og Cliff Richard som dominerte de britiske hitlistene.[2]

Navnet Mersey Beat ble benyttet for et magasin for populærmusikk i Liverpool som ble grunnlagt i 1961 av Bill Harry. Harry selv hevdet å ha basert begrepet på «en politimanns beat og ikke den fra musikken.»[3] «Beat» i denne sammenhengen er ikke politivold, men i terminologien til politiets selv det område og den tid som en politimann patruljerer.[4]

Bandet The Pacifics ble omdøpt til The Mersey Beats i februar 1962 av Bob Wooler, «seremonimester» ved The Cavern Club, og i april det samme året ble de The Merseybeats.[5] Med framgangen til den lokale gruppa The Beatles i 1963, ble begrepene «Mersey sound» og «Merseybeat» benyttet på alle band og sangere som kom fra Liverpool, og dette var første gangen i britisk popmusikk at et lydbilde og en lokalisering ble knyttet sammen.[6] De tilsvarende rockemiljøene i Birmingham og London ble på tilsvarende vis beskrevet som henholdsvis «Brum beat» og «Tottenham Sound».[7]

Vesenstrekk

[rediger | rediger kilde]

De mest karakteristiske trekk i musikk var et sterkt taktslag (engelsk: beat), som benyttet backbeat vanlig i både rock and roll og rhythm and blues, men ofte med et drivende fokus på alle taktslag i 4/4 takt.[8] Rytmen i seg selv, beskrevet av Alan Clayson som «en uforanderlig fire-fire utradisjonell slag på skarptrommen», ble utviklet i klubber i Hamburg i Vest-Tyskland hvor mange engelske rockegrupper, inkludert The Beatles, opptrådte tidlig på 1960-tallet, og hvor det ble kjent som mach schau-takt («gjøre show»-takt).[9] Rytmen på 8/8 var fleksibel nok til å benyttes på sanger fra en rekke sjangre. I tillegg, i henhold til musikkskribenten Dave Laing,[9]

Akkorden spilt på en rytmegitar ble brutt opp i en rekke av adskilte slag, ofte en på takten, med jevn arbeid på bassgitaren, og kruset tromming bak det. Det ga en meget forskjellig effekt fra den monolittisk karakteren til rock, i det at takten ikke ble duplisert av et instrument i rytmeseksjon av et annet, men ved et samspill mellom alle tre. Denne fleksibiliteten betydde også at musikken kunne greie å håndtere en større utstrekning av taktartsangivelser og sangformater enn rock and roll tidligere hadde vært i stand til.

Beatgrupper hadde vanligvis enkle gitardominerte besetning med vokalharmonier og fengende sanger.[10] Den mest vanlige instrumenteringen til beatgrupper hadde førstegitar, rytmegitar og bassgitar foruten trommer, slik som det ble gjort populært ved The Beatles, og andre.[2] I beatgruppene, selv de som hadde en adskilt sanger, sang ofte på begge versene og i refrengene i tett harmoni, ikke ulikt doo-wop, og med tøysestavelser i koringen.[11]

Historie

[rediger | rediger kilde]
The Dave Clark Five på The Ed Sullivan Show i 1966

På slutten av 1950-tallet begynte en blomstrende kultur av musikkgrupper å oppstå, ofte på grunn av nedgangen i skifflemiljøene i de britiske storbysentrene som Liverpool, Manchester, Birmingham og London. Dette var særskilt virkeligheten i Liverpool hvor det har blitt beregnet at det var rundt 350 aktive band som jevnlig spilte på klubber, konserthaller og dansesteder.[3]

Liverpool var kanskje unikt plassert innenfor Storbritannia for å være et opphavssted for en ny musikk. Musikkskribenter har pekt på en kombinasjon av lokal solidaritet, industrinedgang, samfunnsmessig nød, og eksistensen av en stor befolkning av irsk opprinnelse, en innflytelse som har blitt sporet i beatmusikken.[12] Et resultat var at beatgruppene var tungt påvirket av amerikanske grupper i samtiden, slike som Buddy Holly og The Crickets (som betyr sirisser og som The Beatles tok sitt navn ved kombinere et ordspill, beetle = bille med beat),[13] og i mindre grad av britisk samtidsrock som The Shadows.[14]

Etter den nasjonale braksuksessen for The Beatles i Storbritannia fra 1962 var det et antall grupper og sangere fra Liverpool som greide å ri på deres suksess og følge dem på hitlistene, blant annet Gerry & The Pacemakers,[15] The Searchers, og Cilla Black. Den første gruppe som ikke var fra Liverpool eller hadde Brian Epstein som manager som brøt igjennom i Storbritannia var Freddie and the Dreamers, som var basert i Manchester, et kort distanse unna,[16] det samme var Herman's Hermits og The Hollies.[17]

Utenfor Liverpool var det mange lokale miljøer som var mindre påvirket av rock og mer av rhythm and blues, og senere direkte av blues. Blant disse var det grupper fra Birmingham som ofte ble gruppert sammen med beatmusikkbevegelsen, blant de mest suksessfulle var The Spencer Davis Group og The Moody Blues. Andre band som var påvirket blues og som stakk seg opp fra de lokale miljøene var The Animals fra Newcastle[15] og Them from Belfast.[18] Fra London ble betegnelsen Tottenham Sound hovedsakelig basert rundt The Dave Clark Five, men andre London-baserte britiske band, som spilte rhythm and blues dro fordeler av beatmusikkens oppmerksomhet på denne tiden, var The Rolling Stones,[19] The Kinks og The Yardbirds.[20]

Den britiske bølgen

[rediger | rediger kilde]
Ankomsten til the Beatles i USA og den påfølgende opptreden i TV-programmet The Ed Sullivan Show, markerte begynnelsen på hva amerikanerne kalte for «den britiske invasjonen».

Den britiske bølgen som flommet over USA ble kalt for «den britiske invasjonen» av TV-reporteren Walter Cronkite i et forsøk på å beskrive The Beatles’ ankomst til USA og utbruddet av Beatlemania i 1964.[21] Deres opptreden på The Ed Sullivan Show kort tid etter førte til suksess på de amerikanske hitlistene.[22] I løpet av de neste to årene fikk også The Animals, Petula Clark, The Dave Clark Five,[15] The Rolling Stones,[19] Donovan,[23] Peter and Gordon, Manfred Mann, Freddie and the Dreamers, Wayne Fontana and the Mindbenders, Herman’s Hermits, og The Troggs få en eller flere singler som tok førsteplassen på de amerikanske hitlistene.[24]

Nedgang og innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Ved 1967 var beatmusikken begynt å høres udatert ut, særskilt sammenlignet med den framvoksende bluesrocken som hadde skarpere kanter. De fleste av gruppene hadde ennå ikke gått i oppløsning, hadde allerede, som The Beatles, bevegd seg og utviklet seg til forskjellige former for rockemusikk, inkludert psykedelisk musikk og til sist progressiv rock.[25]

Beatmusikk var en betydelig innflytelse på amerikansk garasjerock[26] og folkrockbevegelsen, og ble en kilde til inspirasjon for rockens påfølgende undersjangere, inkludert britpop på 1990-tallet.[27]

Kjente musikere

[rediger | rediger kilde]

Merseybeat

[rediger | rediger kilde]
Herman's Hermits i 1965

Andre britiske beatgrupper

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «beat (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ a b Longhurst, Brian (2007): Popular Music and Society, Polity Press, 3. oppl., ISBN 0-7456-3162-2, s. 98.
  3. ^ a b «Mersey Beat - the founders' story», Triumphpc
  4. ^ «What is a Beat Cop?», wiseGEEK
  5. ^ Eder, Bruce: «The Merseybeats», Allmusic
  6. ^ Inglis, Ian (2010): «Historical approaches to Merseybeat» i: Leonard, Marion; Strachan, Robert, red.: The Beat Goes on: Liverpool, Popular Music and the Changing City, Liverpool University Press, s. 11
  7. ^ Eder, Bruce: «Various artists: Brum Beat: the Story of the 60s Midland Sound», Allmusic
  8. ^ Hurry, Pam; Phillips, Mark; Richards, Mark (2001): Heinemann Advanced Music, Heinemann, s. 158.
  9. ^ a b Stratton, Jon (2010): «Englishing Popular Music in the 1960s» i: Bennett, Andy; Stratton, Jon, red.: Britpop and the English Music Tradition, Ashgate Publishing, Ltd., s. 41–46.
  10. ^ Shepherd, John (2003): Continuum Encyclopedia of Popular Music of the World: Volume II: Performance and Production, Continuum, ISBN 0-8264-6322-3, s. 78.
  11. ^ Painter, Nell Irvin (2006): Creating Black Americans: African-American History and Its Meanings, 1619 to the Present, Oxford: Oxford University Press, s. 261.
  12. ^ Stakes, R. (2001): «Those boys: the rise of Mersey beat», i: Wade, Stephen, red.: Gladsongs and Gatherings: Poetry and its Social Context in Liverpool Since the 1960s, Liverpool: Liverpool University Press, ISBN 0-85323-727-1, s. 157–166.
  13. ^ Gilliland, John (1969): «The British Are Coming! The British Are Coming!», show 27, spor 4.
  14. ^ Everett, Walter (2001): The Beatles as Musicians: The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-514105-9, s. 37–38.
  15. ^ a b c d Gilliland, John (1969): «The British Are Coming! The British Are Coming!», show 29
  16. ^ Stab (22. mai 2006): «Freddie Garrity», Daily Telegraph
  17. ^ Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Backbeat Books, ISBN 0-87930-653-X, s. 532.
  18. ^ Chambers, Iain (1985): Urban Rhythms: Pop Music and Popular Culture, Basingstoke: Macmillan, ISBN 0-312-83469-1, s. 75. Nedslastbar fra Academia.edu[død lenke]
  19. ^ a b Gilliland, John (1969): «The British Are Coming! The British Are Coming!», show 30
  20. ^ Covach, John; Boone, Graeme M. (1997): Understanding Rock: Essays in Musical Analysis, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-510005-0, s. 60.
  21. ^ Lewis, Martin (7. august 2009): «Tweet The Beatles! How Walter Cronkite Sent The Beatles Viral... in 1963!», Huffpost. Artikkelen støtter seg på Spitzer, Bruce (2009): The Beatles Are Coming!: The Birth of Beatlemania in America, 498 Productions, LLC
  22. ^ Gilliland, John (1969): «The British Are Coming! The British Are Coming!», show 28
  23. ^ Gilliland, John (1969): «The British Are Coming! The British Are Coming!», show 48
  24. ^ «British Invasion», Encyclopædia Britannica.
  25. ^ Macan, Edward (1997): Rocking the Classics: English Progressive Rock and the Counterculture, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-509888-9, s. 11.
  26. ^ Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Backbeat Books, ISBN 0-87930-653-X, s. 1320-1321.
  27. ^ Scott, D.B. (2010): «The Britpop sound» i: Bennett, Andy; Stratton, Jon, red.: Britpop and the English Music Tradition, Aldershot: Ashgate, ISBN 0-7546-6805-3, s. 103-122.
  28. ^ a b c d e f g h i j k l m «Merseybeat (Top Artists)» Arkivert 20. april 2012 hos Wayback Machine., Allmusic
  29. ^ Gilliland 1969, show 29.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Beatmusikk&oldid=24424020»