Werwolf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Werwolf var en nazistisk sabotasjeorganisasjon for geriljamotstand bak fiendens linjer etter hvert som de allierte erobret tyske områder mot slutten av andre verdenskrig. «Varulvenes» symbol Wolfsangel («ulvekrok») stod for forkortelsen IS, ich siege, «jeg seirer».[1]

Werwolf (tysk for «varulv») var kallenavn for en hemmelig sabotasjeorganisasjon og motstandsbevegelse i det nazistiske Tyskland som ble dannet av SS høsten 1944 og virket fram mot slutten av andre verdenskrig. Werwolf-enhetene var små grupper som skulle kjempe bak fiendens linjer når tyske områder ble okkupert.

Planene for Werwolf-organisasjonen var omfattende, og kampen fortsatte også en tid etter at krigen var slutt i mai 1945, blant annet gjennom geriljaangrep, brannstiftelser, likvideringer og radiosendinger. Undergrunnsstyrken var likevel svak og spilte ingen praktisk rolle for de allierte styrkene og den videre utviklingen i Tyskland.

Aksjonistene i organisasjonen ble omtalt som Werwölfe, i entall Werwolf, avledet av ordspillet Wehrwolf, «verneulv» («forsvarsulv»).

Historikk[rediger | rediger kilde]

Oppfordringer til fortsatt væpnet motstandskamp i den tyske soldatavisa Front und Heimat utgitt i Berlin helt på slutten av krigen i april 1945: «Hver tysker er en frihetskjemper», «Varulv, angrip!», «Grunnregel: Hjelp deg selv» og «Fanatikere, ikke fatalister; Kunngjøring til den lunkne og tvilende: Den som vakler nå, forråder oss alle».

Planene for tyske geriljagrupper av spesialtrente motstandsfolk skal ha oppstått etter at de allierte vestmaktene hadde nedkjempet tyskerne i Normandie sommeren 1944. I september samme år ble «varulv»-organisasjon opprettet av Heinrich Himmler, den øverste sjefen for SS og landets enorme sikkerhetsapparat. Oppdraget var å bygge opp en undergrunnsbevegelse for militær motstand i tapte grenseområder og et eventuelt okkupert Tyskland.[2] SS-Obergruppenführer und General der Waffen-SS Hans-Adolf Prützmann (1901-1945) ble utsett til leder av organisasjonen.[2]

Tiltaket ble for alvor iverksatt i mars og april 1945, da propagandaminister Joseph Goebbels, som i 1943 hadde erklært «total krig» og var Generalbevollmächtigter für den totalen Kriegseinsatz,[2] oppfordret det tyske folk å kjempe til døden,[2] mot briter, amerikanere og «bolsjeviker».[3] Samme formaning kom også fra Radio Werwolf (Sender Werwolf) som kringkastet propagandameldinger til «varulvene» fra 1. til 24. april denne våren.[4]

Ifølge «dolkestøtslegenden» hadde tyske politikere sviktet da landet som militært ubeseiret i første verdenskrig valgte å kapitulere i 1918. Landets upatriotiske sosialister og jøder var angivelig skyld i det ydmykende nederlaget og i krisene som fulgte. Nazistene var derfor svært opptatt av ikke å overgi seg denne gangen.[3] Himmler forbød ethvert samarbeid med fienden og enhver overgivelse, men Karl Dönitz, storadmiralen som hadde overtatt som tysk rikspresident etter Hitlers selvmord 30. april, erklærte 5. mai at varulv-aksjonene fra da av var innstilt og ulovlige.

Werwolf-styrkene omfattet ved slutten av 1944 rundt 5000 mann, også kvinner og jenter, [3] rekruttert fra Hitlerjugend, SS, SA og nazistpartiet ellers. De var ikke bare få, men også mangelfullt bevæpnet, lite trent og dårlig koordinert. Selv om mange i den amerikanske hæren var alvorlig bekymret for tyske «varulver», hadde aksjonene ingen betydning som væpnet motstand, kun som desperate propagandatiltak. Den viktigste propagandaseieren var likvidasjonen av Franz Oppenhoff i Aachen 25. mars 1945. Han var innsatt av amerikanerne som den første tyske «etterkrigsborgermesteren» og ordren om mordet ble gitt av Himmler.[2] Aksjonen ble gjennomført av medlemmer fra SS, Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel. Alle ble seinere tatt.

Werwolf-navnet[rediger | rediger kilde]

«Merkenål for Werwolf» utstilt i Lofoten Krigsminnemuseum. Styrkene omfattet ved slutten av 1944 rundt 5000 mann, men fikk liten militær betydning.

Betegnelsen Werwolf ble første gang brukt som kallenavn for motstandsbevegelsen da Himmler talte til Volkssturm, den nyopprettede tyske folkemilitsen, 28. oktober 1944. Navnet var trolig inspirert av Der Wehrwolf. Eine Bauernchronik,[2][1] en populær roman fra 1910 av den nasjonalistiske, tyske forfatteren Hermann Löns. Forfatteren, som selv ble drept i første verdenskrig i 1914, forteller om bonden Wulf som under trettiårskrigen tappert forsvarer seg sammen med en flokk partisaner som kalles «forsvarsulver»; tittelen er et ordspill på Wehrwolf, som betyr «verneulv», og Werwolf, «varulv».

Werwolf-navnet kan også ha spilt på Hitlers eget psevdonym «Wolf» («ulv»), og hans ulike forsvarsanlegg som «ulvejuvet» (Wolfsschlucht I), «ulvehiet» (Wolfsschanze) og Führerhauptquartier Werwolf,[1] navn dannet med utgangspunkt i fornavnet Adolf som betyr «edel ulv». Tidligere hadde ordet også gitt navn til Wehrwolf. Bund deutscher Männer und Frontkriege, en organisasjon for nasjonalistiske militære fra første verdenskrig som ble opprettet i 1918 og gikk inn i nazistenes stormtroppavdelinger i SA i 1933.

«Varulvene» brukte en Wolfsangel som symbol. Tegnet, som likner på det gamle fangstredskapet «ulvekrok», ble regnet som en «nazi-rune», men Werwolf tolket det som en kombinasjon av runene I og S, en forkortelse for ich siege, «jeg seirer». Merket skulle sette skrekk i både tyskere og fiender.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]