Attentatet på Reinhard Heydrich

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Attentatet på Reinhard Heydrich skjedde 27. mai 1942 i Praha og Reinhard Heydrich, leder for den tyske okkupasjonsmakten i Böhmen-Mähren og for RSHA, døde av skadene 4. juni.[1] Attentatet ble gjennomført av tsjekkoslovakiske kommandosoldater sendt fra Storbritannia. Operasjonen ble gjennomført etter ønske fra Edvard Beneš og hans eksilregjering og fra britiske myndigheter, og med bistand av Special Operations Executive.

Heydrichs bil (en Mercedes-Benz 320 kabriolet) etter attentatet 27. mai 1942 i Praha-forstaden Libeň. Bomben traff høyre bakhjul.
Foto: ukjent fotograf/Bundesarchiv

I massakren i Lidice ble landsbyen Lidice jevnet med jorden som hevn for Heydrichs død. Det var Karl Hermann Frank som ga ordre om hevnaksjonen der 199 menn fra landsbyen ble henrettet, mens kvinner og barn ble deportert.[2][3] Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i vesten, og ble utnyttet av USAs propagandaetat, Office of War Information.[4]

Aksjon Reinhardt, den dødeligste fasen under holocaust, fikk nytt navn etter Heydrichs død. Operasjon Reinhard hadde navn etter Heydrich og kodenavnet ble tatt i bruk i juni 1942 etter attentatet.[5][6][7]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Se også: Böhmen-Mähren og Münchenavtalen
Heydrich sammen med president Emil Hácha.
Frimerke ett år etter attentatet.

Grenseområdene mot Tyskland og Østerrike, Sudetenland, ble inkorporert direkte i det stortyske rike 10. oktober 1938 da Tsjekkoslovakia ble tvunget til å akseptere vilkårene i Münchenavtalen.[8] Protektoratet Böhmen-Mähren ble etablert 15. mars 1939 etter proklamasjon av Adolf Hitler fra Praha slott etter at en uavhengig slovakisk stat hadde blitt opprettet dagen før. Böhmen-Mähren var et autonomt protektorat med indre selvstyre, men underlagt sentralregjeringen i Berlin.

I september 1941 ble Heydrich utnevnt til fungerende riksprotektor for Böhmen-Mähren,[9] formelt som stedfortreder for Konstantin von Neurath, med alle fullmakter.[10][11] Neurath ble satt til side fordi Hitler mente han ikke var hard nok. Heydrich ble praktisk talt diktator for disse okkuperte områdene.[9] Han var fremgansrik som stattholder og følte seg trolig trygg da han slakket av på sikkerheten[12] og kjørte ofte rundt i åpen bil uten livvakter eller annet sikkerhetsoppbud til stede.[9] Heydrich mente at eskorte kunne undergrave tysk prestisje og få tsjekkerne til å tro at han fryktet dem.[13][14]

Rollen som riksprotektor var fjernere fra maktens sentrum i Berlin. Samtidig sto Heydrich direkte ansvarlig overfor Hitler som han fikke direkte adgang til uten å måtte gå via Himmler.[12]

Motiv[rediger | rediger kilde]

President Edvard Beneš med sin eksilregjering i London og Special Operations Executive sto bak aksjonen mot Heydrich. Britisk og tsjekkoslovakiske myndigheter anså attentat og drap på en fremstående nazist av stor symbolsk verdi. De mente at attentatet ville vise at den tsjekkoslovakiske motstandsviljen var uforminsket, og at tyske ledere kunne bli angrepet bak frontlinjene når som helst.[9] Tsjekkoslovaker i eksil i Storbritannia planla og forberedte attentat mot Heydrich. Eksiltsjekkerne var bekymret over at Heydrich hadde lykkes med sin pasfiseringspolitikk i riksprotektoratet.[12] Trolig var det Beneš og hans etterretningssjef Moravec som tok initiativ til attentatet som fikk bistand fra SOE. Undergrunnsbevegelsen skal ha advart Benes mot å gjennomføre attentatet av frykt for represalier.[15] Beneš ønsket med attentatet trolig å vise for britene at tsjekkerne hadde vilje til å drive motstand mot okkupasjonsmakten.[4] Heydrich var nøye med egen sikkerhet, men ønsket ikke eskorte fordi han mente det kunne undergrave tysk prestisje og få tsjekkerne til å tro at han fryktet dem.[13]

Bevarte dokumenter viser at attentatplanene var drevet av et britisk ønske om å gjenvinne det militære initiativet etter tapet av Frankrike sommeren 1940: Britene håpet at attentatet ville stimulere lokal motstand og uro som ville binde opp tyske styrker. Hugh Dalton, minister for økonomisk krigføring, ville skape hemmelige organisasjoner som drev undergravende virksomhet på okkupert territorium. War Office ville styrke tilliten til det britiske imperiet.[14] SOE hadde behov for å vise til vellykkede operasjoner og av rivalen SIS («MI6») ansett som en amatørmessig oppkomling.[16]

František Moravec (1895–1971), etterretningssjef for Tsjekkoslovakias eksilregjering i London.

Planlegging[rediger | rediger kilde]

Den hemmelige planleggingen om å drepe Heydrich begynte i september 1941. Detaljene omkring planleggingene har i ettertid vært omstridt. Beneš, britiske myndigheter og SOE benektet også etter 1945 at de hadde noe med attentatet å gjøre, blant annet fordi de ikke ville vedkjenne seg politiske attentat som ledd i krigføring og fordi de visste at drap på en fremstående nazist trolig ville føre til brutal gjengjeldelse.[14]

František Moravec, eksilregjeringens etterretningssjef, og noen av sjefene i SOE møttes hyppig høsten 1941. De planla først å sende tsjekkiske agenter opplært i etterretning, kommunikasjon og sabotasje med fly for å utføre aksjoner i riksprotektoratet. Disse aksjonene ble ikke noe av og de konkluderte med at slike mindre aksjoner ikke ville være spektakulære nok: Det kom til at de i stedet ville drepe Heydrich ved et attentat.[16]

Frank Nelson, sjef for SOE, og Moravec avtalte på et møtte 3. oktober 1941 at SOE skulle bidra med våpen og opplæring av to-tre tsjekkiske agenter med sikte på å drepe Heydrich. Operasjonen fikk kodenavn Anthropoid. SOE var fast bestemt på at Heydrich var det mest interessante målet for en oppsiktsvekkende aksjon: SOE baserte seg i stor grad på boken Inside the Gestapo: Hitler’s Shadow over the World av en tidligere gestapomann i eksil i Storbritannia.[16] Midt i oktober hadde 1941 hadde SOE en konkret plan for attentatet: et direkte angrep på Heydrich under bilturen fra residensen til kontoret, helst i et gatekryss der bilen måtte slakke farten.[17]

Jozef Gabčík (1912-1942), en av kommandosoldatene som utførte attentatet.

I London kalkulerte man med at brutale tysk gjengjeldelse ville tilskynde et tsjekkisk opprør mot nazistyret. Den britiske regjeringen ville ikke bli tatt i å bryte normer for krigføring ved å støtte terror og det var ønske om en dekkhistorie. Planen var å fremstille attentatet som en spontan aksjon utført av den lokale undergrunnsbevegelsen. Jan Kubiš, en tidligere soldat og motstandsmann fra Mähren, og Jozef Gabčík, en tidligere soldat som var låsesmed av yrke, ble valgt til å utføre det direkte angrepet etter at de meldte seg frivillig til å delta i aksjonen.[17] De to hadde vervet seg til Fremmedlegionen og deltok i slaget om Frankrike i 1940. I Storbritannia ble de innrullert i den tsjekkiske brigaden på omkring 3 000 mann. De fikk kodenavn Ota og Zdenek.[18]

Den britiske ledelsen kjente ikke til hvor vanskelig det ville være å gjennomføre en aksjon som dette. Britiske myndigheter anså tsjekkerne som særlig samarbeidsvillige overfor okkupanten og ble regnet som det okkuperte landet med minst motstandsaktivitet. Beneš’ posisjon ble svekket av den labre tsjekkiske motstanden mot okkupasjonen og skapte tvil om hans endelige mål om gjenetablere Tsjekkoslovakia innenfor grensene av 1937. En forhandlet fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland kunne føre til at Böhmen ble tapt for godt. På dette tidspunktet hadde ikke Storbritannia trukket seg fra Münchenavtalen som innebar at Sudetenland ble overtatt av Tyskland. Den britiske regjeringen holdt trolig spørsmålet om Münchenavtalen åpent for opprettholde presset på Beneš. Tidlig i september 1941 oppfordret Beneš motstandsbevegelsens ledelse (ÚVOD) til koordinerte sabotasjeaksjoner blant annet med sikte på å lamme den viktige tsjekkiske våpenindustrien; senere samme måned kom Heydrich inn som fungerende riksprotektor og motstandsbevegelsen ble lammet av bølge med arrestasjoner.[19]

Special Operations Executive (SOE) lærte opp attentatmennene og slapp dem i fallskjerm over landet der undergrunnsbevegelsen tok i mot dem. Samtidig med attentatmennene mot Heydrich ble flere motstandsfolk sluppet i fallskjerm med sikte å sabotasje mot Skoda-verkene. Flere ble sluppet frem til mai 1942. Ingen av disse andre aksjonene lykkes blant annet på grunn av omfattende tyske sikkerhetstiltak.[20]

Forberedelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var datoen for attentatet satt til 29. oktober 1941, årsdagen for opprettelse av den tsjekkoslovakiske republikk. Kodenavnet var «Aksjon Antropoid», det var ingen plan for flukt for gjerningsmennene og det ble regnet som et selvmordsoppdrag. De to skulle gå under jorden. I alt 9 personer med fallskjerm og utstyr ble 28. desember 1941 fraktet med en Halifax fra England over Frankrike og Tyskland til Tsjekkoslovakia kl 2 om natten. Dyp snø hindret pilotene i å finne den planlagte droppsone ved Pilsen, og Kubiš og Gabčík havnet istedet med fallskjerm omkring 30 km fra Praha. Halifaxen holdt bare 150 meters høyde da de hoppet ut.[21][18]

De to fikk straks hjelp av lokale motstandsfolk som kom til inkludert Bretislav Baumann (Baumann og hans kone ble etter drapet på Heydrich sendt til Mauthausen og myrdet). Kubiš og Gabčík oppholdt seg de neste fem månedene i Praha og brukte tiden blant annet til å sykle rundt for å finne et ideelt sted for angrep. I forstaden Libeň fant de et brat sted: En skarp sving der Heydrichs bil måtte slakke ned til gangfart og de kunne skyte Heydrich på nært hold. Kubiš og Gabčík var uforsiktige og etterlot mange spor som Gestapo senere brukte til å bryte opp nesten alt motstandsarbeid i Riksprotektoratet.[22] Da ÚVOD, ledelsen for motstandsbevegelsen, oppdaget hvilket oppdrag Kubiš og Gabčík faktiske hadde ba de innstendig Benes om å avbryte aksjonen av frykt for omfattende tysk gjengjeldelse.[20] Kubiš og Gabčík mente at de som soldater måte følge ordren gitt direkte av president Benes. Gjennom kontakter på slottet i Praha fikk de vite at Heydrich skulle reise til Berlin 27. mai og at han dermed kunne bli borte i flere uker.[23] Josef Valčík, som hadde kommet til Riksprotektoratet med siktet på en annen aksjon, sluttet seg til de to.[24]

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

27. mai 1942 utførte tsjekkoslovakiske partisaner, trent i Storbritannia, et attentat mot Heydrich. Det var en vårdag med varmt, fint vær.[25] Vanligvis kjørte han hjemmefra straks det ble lyst, men denne dagen forlot han boligen rundt klokken 10:00. Privatsjåføren Johannes Klein skulle kjøre ham til kontoret i borgen i Praha og deretter til flyplassen: Heydrich skulle med fly til Berlin for å rapportere til Hitler om situasjonen i Riksprotektoratet. Bilen var en Mercedes kabriolet og Heydrich reiste som vanlig uten eskorte.[14]

Teamet bestod av Adolf Opálka (lederen), Josef Valčík, Jan Kubiš og Jozef Gabčík. De la seg i bakhold i Praha-forstaden Libeň ved en skarp sving hvor Heydrichs bil måtte sakke ned farten. Gabčík hadde våpenet skjult av en regnjakke som hang over armen. Kubiš sto på motsatt side av veien med to bomber i en dokumentmappe. De sto ved en trikkeholdeplass der det ikke vekket oppsikt at de sto og ventet. Valčík holdt utkikk lenger oppe i veien og signaliserte klokken 10:20 med et lommespeil at Heydrich nærmet seg. Gabčík sprang frem og sikte på Heydrich med sin stengun, men den hadde låst seg.[26][27][15] Heydrich ga ordre om å stopp bilen og trakk sin egen pistol for å skyte attentatmannen. Da bilen stanset kom Kubiš ut av skyggen og kastet en bombe mot den åpne bilen: Han kastet bomben for kort og den landet ved høyre bakhjul der den eksploderte. Kubiš fikk granatsplinter i ansiktet og ble halvveis blindet av blod som rant fra pannen. Heydrich og sjåføren Klein hoppet ut av bilen klare til å skyte attentatmennene. Kubiš hoppet på sykkelen sin for å unnslippe. Heydrich gikk røyken fra eksplosjonen etter Gabčík som forsøkte å finne dekning. Da Heydrich plutselig sank sammen av smerter stakk Gabčík av.[24] De to attentatmennene hadde pistoler og skjøt i luften for å skremme sjåførene og tilfeldige tilskuere.[15] Eksplosjonen var så kraftig at noen splinter trengte gjennom setet og såret Heydrich i ryggen. Senere undersøkelser viste at dersom Heydrich hadde blitt sittende, ville han trolig ha overlevd.

Jakt på gjerningsmennene[rediger | rediger kilde]

Kurt Daluege (fungerende riksprotektor) stående til venstre og Karl Hermann Frank til høyre, Emil Hácha sittende, september 1942.
Foto: Bundesarchiv, Bild 121–1354

I forvirringen som oppsto kom de to attentatmennene seg unna åstedet.[15] Karl Hermann Frank innførte unntakstilstand i Riksprotektoratet etter attentatet og bestemte at enhver som hjalp attentatmennene ville bli henrettet sammen med hele familien. Jernbanetrafikken ble innstilt, kafer ble stengt, alle offentlige arrangementer ble avlyst, og det var portforbud mellom 21:00 og 06:00. En dusør på 10 millioner tsjekkiske kroner ble utlyst.[28] Samtidig truet tyskerne med drastiske tiltak om ikke gjerningsmennene ble funnet innen 18. juni.[29]

Kurt Daluege, sjef for det tyske kriminalpolitiet, ble beordret som fungerende riksprotektor. Daluege satte i gang en av de største politiaksjonene i Europa: 12 000 mann fra politiet, hæren og SS ble satt i Praha som ble helt avstengt mens 36 000 bygninger ble gjennomsøkt i jakt på attentatmennene uten resultat.[28] Attentatmennene gjemte seg i krypten på St. Cyril og Methodius-katedralen,[30] men en forræder (Karel Čurda)[29] i den tsjekkiske motstandsbevegelsen røpet skjulestedet. Kirken ble omringet av SS og Gestapo som prøvde å drive ut mennene ved beskytning, tåregass og ved å sette krypten under vann. Heller enn å overgi seg, skjøt Gabčík og Kubiš seg i krypten 19. juni 1942.[31]

Okkupasjonsmaktens brutale jakt på gjerningsmennen førte til at den tsjekkiske motstandsbevegelsen for en stor del ble nedkjempet. Den hjemmlige motstandsbevegelsen i Tsjekkoslovakia var Eduard Benes' rivaler og indirekte tjente han på okkupasjonsmaktens mottiltak. Trolig ville motstandsbevegelsen etter krigen kunne vært en mulig motkraft til kommunistene.[13]

Dødsleie[rediger | rediger kilde]

Da attentatmennene hadde forsvunnet praiet tilskuere til hendelsen en kassebil som frakt Heydrich til Bulovka-sykehuset.[24] De tok en halvtime å få fraktet Heydrich til sykehus.[15] På attentatdagen rapporterte professor Walter Dick (f. 1899) fra Bulovka-sykehuset i Praha til Himmler at Heydrich ikke hadde skader på ryggmargen, men at prosjektilet hadde «knust elleve ribbein, åpnet brysthulen, revet opp bukhinnen og blitt sittende i milten. Sårkanalen inneholder tallrike hår og fibre, åpenbart polstringsmateriale. Fare: Lunge- og bukhinnebetennelse. Vi opererte for å fjerne milten.» Himmler sendte sine beste leger, for professor Dick var ikke rikstysker, og ble derfor nektet videre adgang til pasienten; men Heydrich døde i store smerter på sykehuset 4. juni 1942. I sykehusjournalen står «sårinfeksjon» oppført som dødsårsak. Da Himmler besøkte ham på dødsleiet, siterte Heydrich fra sin fars opera Lirekassebarnet: «Ja, verden er bare en lirekasse som Vårherre selv dreier, og enhver må danse etter sangen som for øyeblikket står på valsen.»[32]

Heydrich stolte ikke på tsjekkerne og ville ikke bli operert av en lokal lege og forlangte en kirurg fra Berlin.[24] Heydrich gikk med på å bli operert av en lege fra det tyske sykehuset i Praha; samtidig sendte Hitler og Himmler sine privatleger Karl Gebhardt og Theodor Morell til Praha.[33] Himmler kom på sykebesøk 31. mai og Heydrich var da på bedringens vei.[34] Heydrich ble behandlet med sulfonamider mot infeksjonen.[15] Heydrich døde av sepsis.[9] Med penicillin ville han trolig overlevd. Goebbels skrev 2. juni dagboken sin at tapet av Heydrich vil være en katastrofe. Thomas Mann kalte ham Hitler's hangman (Hitlers bøddel) da han kommenterte dødsfall på BBC 5. juni.[34]

Begravelse[rediger | rediger kilde]

Heydrichs umerkede grav på Invalidenfriedhof i Berlin. Den allierte okkupasjonsmyndigheten fjernet i 1945 gravsteiner for ledende nazister. Den nøyaktige plasseringen ble offentlig kjent i 2019 da ukjente gjerningsmenn åpnet graven som forble umerket etter hendelsen i 2019.[35][36]

Heydrich lå på lit de parade først på slottet i Praha der tusenvis av innbyggere, dels etter streng oppfordring fra okkupasjonsmakten, viste Heydrich den siste ære.[37] Deretter lå liket i Rikskanselliet i Berlin, kranset av flammende fakler og et SS-flagg. Begravelsen 9. juni 1942 på Invalidenfriedhof i Berlin ble direktesendt over Grossdeutscher Rundfunk, der det tyske statsorkesteret spilte Horst-Wessel-Lied, begravelsesmarsjen fra Richard Wagners Götterdämmerung og soldathymnen Ich hatt' einen Kameraden fra napoleonskrigenes tid. Denne og nasjonalsangen var de eneste der soldatene gjorde honnør.[38] Begravelsen var nøye iscenesatt av propagandaminister Joseph Goebbels.[37]

I den storslagne statsbegravelsen var Hitler personlig til stede og la de to høye utmerkelsene Den germanske orden og Blutorden («Blod-ordenen») på puten hvor Heydrichs tidligere utmerkelser lå. Samtidig sa Hitler rett ut at han syntes det var «dumt og idiotisk» av en «uerstattelig mann» som Heydrich, å utfordre skjebnen ved å kjøre rundt i en åpen bil, ettersom det er «muligheten som skaper ikke bare tyven, men også snikmorderen». Han roste Heydrich som «mannen med et hjerte av jern».[39] «Etter partikammerat Todt er du den andre som mottar denne utmerkelsen.» (Her var Hitler dus med avdøde, enda han utvilsomt sa «De» til Heydrich da han var i live.) Han ble gravlagt ved siden av general Tauentzien som kjempet mot Napoleon Bonaparte i 1813–1814. Scharnhorst, Moltke den yngre og andre fremtredende tyske generaler er gravlagt like ved. Stedet ble markert med en enkel markør av tre, ettersom det skulle reises en sarkofag til hans ære, utført av Arno Breker. Det ble også sagt at han siden skulle overføres til en gravplass for SS-folk, en Totenhain (= «dødelund»). Men verken sarkofagen hans eller «dødelunden» ble noe av. Også gravmarkøren forsvant i 1945, og graven på Invalidenfriedhof er i dag umerket.[40]

Statsbegravelsen var den største avholdt under det tredje riket.[9] 300 offisielle gjester kom reisende. Enken var knust, så familien hennes tok seg av begravelsen. Himmler leide Heydrichs barn til begravelsen der det ble spilt en passasje fra Richard Wagners Götterdämmerung. Hitler ergret seg over at Heydrich hadde brukt en bil som ikke engang var pansret.[41] Nazistiske aviser priset Heydrich som en «nordisk mann» med «de fineste rasekvaliteter». I minnetalen 9. juni fremholdt Himmler at Heydrich var en martyr, et ideal og en uklanderlig SS-mann. Hitler tildelte Heydrich posthumt rikets høyeste utmerkelse og fremholdt i sin tale at Heydrich døde mens han søkte å beskytte og bevare riket.[37]

Skuddmerker ved attentatmennenes skjulested i katedral-krypten.

En del sudettyskere var så opprørt over drapet på Heydrich at tyske okkupasjonsmyndigheter i noen etnisk blandede steder grep inn for å hindre lynsjing av tsjekkere. Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i vesten, og ble utnyttet av USAs propagandaetat, Office of War Information.[4]

Gjengjeldelse[rediger | rediger kilde]

Se også: Massakren i Lidice
Minnesmerke over de drepte barna i Lidice, den tsjekkiske landsbyen som ble utslettet som hevn for mordet på Heydrich.

Karl Hermann Frank ringte straks etter attentatet til Hitler som rasende forlangte at 10 000 tsjekkere skulle henrettes. Tysk politi konkluderte med at attentatet måtte ha vært organisert og forberedt i Storbritannia. Frank reiste personlig til Berlin for å overtale Hitler til å trekke tilbake ordren om massehenrettelser fordi dette ifølge Frank bare ville tjene eksilregjeringen i London og undergrave Heydrichs okkupasjonspolitikk. Frank argumenterte med at britene sto bak. Hitler var rasende og truet med å sende SS-general Erich von dem Bach-Zelewski som hadde erfaring med partisanbekjempelse på østfronten. Hitler gikk etterhvert med på en mer begrenset hevnaksjon.[15][42] Himmler gjentok Hitlers ordre og insisterte på at 100 mest fremstående tsjekkiske gislene skulle skytes samme kveld. Mens Heydrich lå på sykehus stanset politiet etniske tyskere fra å angripe tsjekkisk eiendom og fra å angripe etniske tsjekkere. Den nazikontrollerte pressen bagatelliserte hendelsen og meldte at Heydrich ikke var dødelig såret. Joseph Goebbels skrev i sin dagbok 28. mai at han mistenkte britene for å stå bak og at et slikt attentat måtte møtes de mest brutale represalier.[33]

SS-offiser Horst Böhme (født 1909) ledet massakren i Lidice. Han ledet senere Einsatzgruppene B og C. Sist sett i Königsberg i april 1945[43]

Som hevn for attentat ble 9-10. juni 1942 alle mannlige innbyggere over femten år i Lidice, 22 km nordvest for Praha, stilt opp mot en låvevegg og skutt. Det var satt opp madrasser for å hindre rikosjettering. Dagen før hadde landsbyen blitt brent ned. Kvinnene ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Av 184 deporterte kvinner overlevde 143. Av de 98 barna ble åtte funnet verdige til germanisering. Resten ble gasset ihjel i Chelmno. Påskudd for massakren i Lidice var en (trolig oppdiktet historie) om at to familier i Lidice hadde hjulpet motstandsfolk sluppet i fallskjerm.[44][45][46]

Gorazd (egentlig Matěj Pavlík, født 1879), ortodoks biskop av Praha, ble henrettet ved skyting for å ha hjulpet attentatmennene.

Horst Böhme anså Lidice som mistenkelig også etter at den opprinnelig mistanken viste seg å være ubegrunnet. Tysk politi omringet landsbyen 9. juni og samlet alle mannlige innbyggere (over 15 år) på Horák-familiens gård. De 172 mennene ble henrettet ved skyting i puljer på ti. Mens skytingen pågikk begynte nedbrenningen og innen klokken 10 dagen etter (10. juni) var alle hus i landsbyen brent. Ruinene ble sprengt eller jevnet med jorden med bulldoser. Kvinnene ble sendt til Ravensbrück konsentrasjonsleir. Barna gjennomgikk vurdering for mulig «germanisering» og 9 av barna ble funnet verdige (de fikk tyske navn og plassert hos etnisk tysk fosterfamilie); de fleste andre barna ble myrdet. Gestapo sporet i tillegg opp menn fra Lidice som ikke var i landsbyen 9-10. juni samt noen familiemedlemmer, slik at i alt 199 menn ble henrettet. Goebbels noterte fornøyd i dagboken at massakren helt sikkert ville kjøle ned motstandsbevegelsen i riksprotektoratet.[47] Karl Hermann Frank, som var HSSPF i riksprotektoratet, ga Böhme i oppdrag å gjennomføre gjengjeldelsen.[43]

To uker etter Lidice ble landsbyen Ležáky også ødelagt fordi en radiosender var blitt lokalisert i et steinbrudd i nærheten. Landsbyens trettitre voksne innbyggere ble skutt; to barn ble sendt til germanisering; resten av barna forsvant.[48] I hele protektoratet fikk gater og torg nye navn til Heydrichs ære. På årsdagen for likvidasjonen ble det satt opp en byste av ham på attentatstedet med permanente æresvakter. Alle som passerte, måtte ta av seg hodeplagget som tegn på respekt. Bysten ble revet etter krigen.[49]

Alois Eliáš, tidligere statsminister, ble henrettet etter å ha blitt dømt til døden året før. Ortodoks biskop i Praha, Gorazd, ble henrettet 4. september for å ha medvirket til å skjule attentatmennene, tre andre prester ble henrettet dagene etter. Høsten 1942 ble 236 antatte støttespillere for attentatmennene sendt til Mauthausen konsentrasjonsleir og myrdet der. Ialt ble 3188 tsjekkere arrestert sommeren 1942 og 1327 ble dømt til døden.[50]

Heydrich ble erstattet av Ernst Kaltenbrunner som sjef for RSHA, og Karl Hermann Frank som protektor.

Reaksjoner internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Tyske propagandamyndigheter kringkastet nyheten om massakren i Lidice. Hendelsen kom på førstesidene i aviser over hele verden, ble til et symbol på tyskernes terrorvelde og fikk stor propagandaverdi for de allierte. Amerikanske plakakter oppfordret innbyggerne: «husk Pearl Harbor og Lidice». Flere landsbyet i USA, Mexico og Brasil skiftet navn til Lidice.[51]

Utenriksminister Anthony Eden erklærte 5. august 1942 at München-avtalen ikke gjaldt og i fortrolighet forsikret han president Beneš om at etter krigen skulle problemene med etnisk mangfold i Tsjekkoslovakia løses en gang for alle.[51]

Den tyske forfatteren Thomas Mann bemerket at nazistene er «dumme beist»: De forsøkte å utslette landsbyen Lidice, nå er den istedet brent inn i hukommelsen og har blitt verdensberømt på grunn av deres ugjerning skrev han. Mann kommenterte Heydrichs død over tyskspråklig sending på BBC: Han ble kalt bøddelen og nå er bøddelen selv myrdet.[51]

Attentatet gjorde Heydrich kjent internasjonalt blant annet på grunn av omfattende nyhetsdekning av begravelsen. Germanische Leithefte, tidsskrift for ikke-tyske frivillige i SS, priset Heydrich som reinkarnasjonen av kong Sverre Sigurdsson.[52]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Newton, M. (2014). Famous Assassinations in World History: An Encyclopedia. ABC-CLIO, s. 223.
  2. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig, bind 8. no#: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  3. ^ Århundrets krønike. no: Cappelen. 1988. ISBN 8202091683. 
  4. ^ a b c Douglas 2012.
  5. ^ «Operation Reinhard (Einsatz Reinhard)». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 13. februar 2022. 
  6. ^ Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468–486.
  7. ^ Writte, Peter; Tyas, Stephen (1. desember 2001). «A New Document on the Deportation and Murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 468–486. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.468. Besøkt 13. februar 2022. «First of all, it has to be stated that Einsatz or Aktion Reinhardt was indeed named after the chief of the RSHA and Göring's "Commissioner for the Total Solution of die Jewish Question in die German Sphere of Influence in Europe," Reinhard Heydrich.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 169 (hjelp)
  8. ^ Wiskemann, Elizabeth (1. januar 1939). «Czechs and Germans After Munich». Foreign Affairs (engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 16. februar 2020. 
  9. ^ a b c d e f Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9. 
  10. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  11. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  12. ^ a b c Fest 1972, s. 142.
  13. ^ a b c EPSTEIN, CATHERINE (2013). «Review of Hitler's Hangman: The Life of Heydrich». The English Historical Review. 534. 128: 1303–1306. ISSN 0013-8266. Besøkt 2. februar 2023. 
  14. ^ a b c d Gerwarth 2011, s. 2.
  15. ^ a b c d e f g Hauner, Milan (2007). «Terrorism and Heroism: The Assassination of Reinhard Heydrich». World Policy Journal. 2. 24: 85–89. ISSN 0740-2775. Besøkt 1. februar 2023. 
  16. ^ a b c Gerwarth 2011, s. 4.
  17. ^ a b Gerwarth 2011, s. 5.
  18. ^ a b Gerwarth 2011, s. 6.
  19. ^ Gerwarth 2011, s. 3.
  20. ^ a b Gerwarth 2011, s. 8.
  21. ^ Guido Knopp: SS
  22. ^ Gerwarth 2011, s. 7.
  23. ^ Gerwarth 2011, s. 9.
  24. ^ a b c d Gerwarth 2011, s. 10.
  25. ^ Gerwarth 2011, s. 1.
  26. ^ Steinmetz, Eigil (1967). Attentater og politiske mord. Fra Marat til Kennedy. Oslo: Schibstedt. 
  27. ^ Gerwarth 2011, s. 2; 10.
  28. ^ a b Gerwarth 2011, s. 12.
  29. ^ a b Gerwarth 2011, s. 283.
  30. ^ St. Cyril og Methodius-katedralen, Praha
  31. ^ Operation Anthropoid was carried out by Jozef Gabčík and Jan Kubiš
  32. ^ Guido Knopp. SS
  33. ^ a b Gerwarth 2011, s. 11.
  34. ^ a b Gerwarth 2011, s. 13.
  35. ^ «Grave of Nazi criminal Heydrich opened in Berlin – DW – 12/15/2019». dw.com (engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  36. ^ Bredvei, Dag (16. desember 2019). «Graven til nazi-toppen Reinhard Heydrich åpnet». NRK. Besøkt 23. juni 2023. 
  37. ^ a b c Gerwarth 2011, s. 278.
  38. ^ Roger Moorhouse: Berlin i krig (s. 238), forlaget Dinamo, Oslo 2011, ISBN 978-82-8071-244-8
  39. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975
  40. ^ Steven Lehrer: Heydrichs gravsted
  41. ^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 236), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0
  42. ^ Gerwarth 2011, s. 11–12.
  43. ^ a b Heberer, P. (2011). Children during the Holocaust. Rowman & Littlefield.
  44. ^ Gerwarth 2011, s. 280.
  45. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel ( s. 284–285)
  46. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.» European Journal of International Law (16 (1)): 1–23.
  47. ^ Gerwarth 2011, s. 280-281.
  48. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 300)
  49. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 302)
  50. ^ Gerwarth 2011, s. 285.
  51. ^ a b c Gerwarth 2011, s. 282-283.
  52. ^ Gerwarth 2011, s. 279.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Attentatet_på_Reinhard_Heydrich&oldid=23961236»