Edmund Stoiber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edmund Stoiber
DrEdmundStoiber.jpg
Født28. september 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
OberaudorfRediger på Wikidata
Ektefelle Karin StoiberRediger på Wikidata
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München (19621967), Hochschule für Politik München (1962–)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[5], juristRediger på Wikidata
Parti Christlich-Soziale Union in BayernRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser
16 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen, Den bayerske fortjenstorden, Baden-Württembergs fortjenstorden, Orden wider den tierischen Ernst (2000)[6], Steiger Award, offiser av Québecs nasjonalorden (2003)[7], Stjerneordenen, Kong Dmitar Zvonimirs stororden, ærespresident, storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2004), storkors av Republikken Italias fortjenstorden, storkorset av Infante Dom Henriks orden[8], Karl-Valentin-ordenen, fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1986), stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1994), stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1999)Rediger på Wikidata

Edmund Rüdiger Stoiber (født 28. september 1941 i Oberaudorf i Rosenheim) er en tysk politiker og jurist. Han var ministerpresident i Bayern fra 1993 til 2007 og formann for CSU fra 1999 til 2007. I 2007 ble han utnevnt til æresformann for CSU.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Stoiber gikk inn i politikken i 1971, da han ble engasjert i ungdomsorganisasjonen Junge Union. I 1978 ble han valgt til generalsekretær i CSU, under Franz Josef Strauß' ledelse. Dette vervet hadde Stoiber frem til 1983. I 1993 ble han valgt til ministerpresident i Bayern. Ved valget i Bayern 2003 ble han gjenvalgt for en ny periode.

Stoiber var i 2002 CDU/CSUs kanslerkandidat, men tapte på målstreken for Gerhard Schröder. I 2003 fikk han tilbudt det tyske presidentvervet av Unionen (fra 2004), men takket nei.[trenger referanse] Han takket også nei til et tilbud fra Jacques Chirac om å bli nominert som Frankrikes og Tysklands kandidat til posten som formann for Europakommisjonen.[trenger referanse]

Stoiber signaliserte lenge at han fremdeles ønsket å bli kansler, men bestemte seg til slutt for å støtte Angela Merkels kandidatur ved valget i september 2005. Han ville ikke ut med om han selv ønsket å sitte i den føderale regjeringen, men etter at valgresultatet ble klart, bestemte han seg for å si ja til å bli nærings- og teknologiminister, fordi han følte at han som partiformann måtte være i Berlin for hevde CSUs interesser sterkt nok i en koalisjonsregjering der CSU bare fikk to seter.[trenger referanse] Men da Franz Müntefering trakk seg som SPD-leder ombestemte Stoiber seg, og gjorde det klart at han vil bli i Bayern. Senere skal han i en samtale med pave Benedikt XVI ha røpet at den egentlige grunnen var at han ikke kommer så godt ut av det med CDU-leder Angela Merkel.[trenger referanse] Stoibers handlingsmåte ble møtt med massiv kritikk i hans eget parti.[trenger referanse]

Stoiber valgte å trekke seg som leder i 2007 etter at det ble kjent at han hadde latt sine medarbeidere spionere på Gabriele Pauli etter at hun hadde kritisert Stoiber.[trenger referanse]

Stoiber er katolsk, siden 1968 gift med Karin, og har tre barn. Han bor i Wolfratshausen i Oberbayern.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Edmund Stoiber, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edmund-Stoiber
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 15. oktober 2015, GND-ID 118618512
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Edmund Stoiber, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stoiber-edmund
  4. ^ Munzinger-Archiv, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Edmund Stoiber, Munzinger IBA 00000015610
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 23. juni 2015
  6. ^ www.akv.de, besøksdato 6. april 2019
  7. ^ www.ordre-national.gouv.qc.ca
  8. ^ www.ordens.presidencia.pt

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]