Harald Ulrik Sverdrup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harald Sverdrup
Harald Sverdrup
Født 15. november 1888
Død 21. august 1957 (68 år)
Nasjonalitet Norge Norsk
Institusjoner Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen
Scripps Institution of Oceanography
Norsk Polarinstitutt
Fagfelt Oseanograf
Meteorolog
Akademisk veileder Vilhelm Bjerknes
Priser og utmerkelser Alexander Agassiz Medal (1938)
William Bowie Medal (1951)

Harald Ulrik Sverdrup (født 15. november 1888 i Sogndal, død 21. august 1957 i Oslo), var en norsk oseanograf og meteorolog som gjorde flere viktige teoretiske oppdagelser på disse feltene. Han var sønn av teolog Edvard Sverdrup (1861–1923) og Maria Vollan (1865–1891), og bror til pedagog Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og ingeniør Leif Sverdrup (1898–1976).

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Sverdrup var elev først på Latinskolen i Bergen (1901)[1] før han tok examen artium i 1906 ved Kongsgård skole i Stavanger, der familien flyttet i 1901. Etter studier ved Universitetet i Oslo med cand. real. i 1914 og noen års opphold i Leipzig, disputerte han for dr. philos. i 1917.[2] I Leipzig studerte han blant annet under professor Vilhelm Bjerknes.

Virke[rediger | rediger kilde]

Fra 1918 til 1925 ledet Sverdrup de vitenskapelige undersøkelsene under Roald Amundsens Maud-ekspedisjon. Han var assistent ved Carnegieinstituttets avdeling for jordmagnetiske undersøkelser, Washington i 1922 og assosiert forsker ved samme institutt i 1926 og perioden 1928-40.)[3]

I 1926 ble han utnevnt til professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen (UiB).

I 1931 deltok Sverdrup i den australskfødte polarforsker Hubert Wilkins' kuriøse arktisekspedisjon med den utrangerte ubåten ««Nautilus»», en tidligere amerikansk ubåt fra Første verdenskrig. Etter ekspedisjonen ble Nautilus senket utenfor Askøy.

Med permisjon fra UiB ble han direktør for Scripps Institute of Oceanography (SIO) i California i 1936, en stilling han på grunn av andre verdenskrig innehadde helt til 1948. Der utviklet han blant annet i samarbeid med Walter Munk den første eksisterende bølgevarslingsmodellen. Den ble benyttet under de alliertes invasjon i Normandie. Her var han også hovedforfatter til det oseanografiske standardverket The ocea, første gang utgitt i 1942.

Da han kom hjem igjen, fortsatte han sine bidrag til oseanografi, havforskning og polarforskning. Han ble direktør for Norsk Polarinstitutt, og fra 1949 professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo.

Da han 1954-1957 var dekanus ved UiO, sto han for «Sverdrup-planen» som medførte en storstilt utbygging av universitetene i Oslo og Bergen tidlig på 1960-tallet.

Den fysiske enheten for havstrømmers styrke er oppkalt etter ham. 1 Sv = 106 m³ per sekund.

SverdrupisenNordaustlandet, Svalbard er oppkalt etter ham, likeså H.U. Sverdrupfjella i Dronning Maud Land. Forsvarets forskningsinstitutts største forskningsfartøy har navnet MS «H.U. Sverdrup II».

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Vitenskapspublikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Der nordatlantische Passat, doktoravhandling, Leipzig 1917
  • Blandt rentsjuktsjere og lamuter, i R. Amundsen: Nordostpassagen, 1921
  • Tre aar i isen med “Maud”. Med et tillæg om en slædereise rundt Tsjuktsjerhalvøen, 1926
  • Hvorledes og hvorfor med “Nautilus”, 1931
  • The Oceans, Their Physics, Chemistry and General Biology (saman med M. W. Johnson og R. H. Fleming), New York 1942
  • Dagbok over utført arbeid 1/1–1919 – 19/1–1921. Maudexpeditionen 1. januar – 14. april 1919, 6. september 1920 – 19. januar 1921, Norsk Polarinstitutt, Tromsø
  • Brev og andre papir i arkiva ved Scripps, Geofysisk Institutt UiB, Norsk Polarinstitutt, RA, NBO, Ahlmannarkivet Vetenskapsakademien Stockholm

Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Oceanography for meteorologists, New York 1942
  • Havlære. Alminnelig havlære, vannmasser og strømforhold utenfor norskekysten, 1952

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]