Depresjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Depresjon
Depresjon
Vincent van Goghs maleri fra 1890-årene Ved evighetens port
ICD-10-kode F32, F33
ICD-9-kode 296
OMIM 608516
DiseasesDB 3589
MedlinePlus 003213
eMedicine med/532 
MeSH D003865

Depresjon (også kalt depressiv lidelse, tilbakevendende depressiv lidelse, klinisk depresjon, alvorlig depresjon, unipolar depresjon, eller unipolar lidelse) er en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede. Tilstanden virker relativt universell og uavhengig av kultur – men opptrer hyppigere blant kvinner enn blant menn. Allerede Hippokrates beskrev en melankolsk tilstand som fram til 1900-tallet oftest ble knyttet til menn, hvorpå den også ble framtredende i diagnostiseringen av kvinner. Den franske legen Louis Delasiauve introduserte begrepet i psykiatrien i 1856. Det generelle begrepet depresjon blir hyppig brukt for å betegne lidelsen, men kan også vise til andre former for psykisk depresjon. Depressiv lidelse kan være en invalidiserende tilstand som hemmer evnen til å fungere i familien, på arbeid eller skole. Søvn, appetitt og helsen generelt kan påvirkes.

Diagnosen stilles på bakgrunn av selvrapporterte opplevelser, atferd beskrevet av slektninger eller venner, og klinisk undersøkelse av den psykiske tilstanden (status presens). Det fins ingen laboratorietest som bekrefter depressiv lidelse, men leger som utreder tilstanden kan bestille laboratorietester og andre prøver for å avdekke fysiske tilstander som kan forårsake liknende symptomer som ved depresjon.

Pasientene blir vanligvis behandlet med antidepressiva, og kan også gå i psykoterapi eller rådgivning. Innleggelse på sykehus kan være nødvendig når pasienten ikke er i stand til å ta vare på seg selv, eller ved betydelig fare for eget eller, i svært sjeldne tilfeller, andres liv. Et mindretall behandles med elektrokonvulsiv terapi (ECT). Ved ECT legges pasienten i kortvarig narkose og en lege fremkaller kramper ved å sende elektrisk strøm gjennom hjernen. Lidelsen forløper ulikt fra pasient til pasient. Enkelte pasienter opplever en depressiv episode som varer i noen uker, hos andre er lidelsen livslang og inkluderer hyppige depressive episoder. Mennesker med depresjon har noe kortere forventet levealder enn personer uten depresjon, dels som følge av høyere risiko for somatiske sykdommer og selvmord. Det er uklart om medikamenter påvirker risikoen for selvmord eller ikke.

Forståelsen av hvordan depresjon arter seg og hva som er årsakene, har utviklet seg gjennom århundrene. Forståelsen er fortsatt ufullstendig og mange aspekter ved depresjon er fremdeles tema for diskusjon og forskning. Foreslåtte årsaker inkluderer psykologiske, psykososiale, arvelige, evolusjonsmessige og biologiske faktorer. Langvarig bruk av visse narkotiske stoffer kan både forårsake og forverre depressive symptomer. Psykologiske behandlinger henter støtte i teorier om personlighet, mellommenneskelig kommunikasjon og læring. De fleste biologiske teorier fokuserer på signalstoffer (nevrotransmittere) som serotonin, noradrenalin og dopamin, som finnes naturlig til stede i hjernen og som bidrar til kommunikasjonen mellom nerveceller.

Symptomer og tegn[rediger | rediger kilde]

Depressiv lidelse påvirker i betydelig grad relasjonene til familie og venner, går ut over arbeid eller skolegang, søvn og appetitt og helsen generelt.[1] Innvirkningen på evnen til å fungere og på trivsel er like stor som ved kroniske, somatiske tilstander som diabetes.[2]

De livstrette, maleri av Ferdinand Hodler

En person som opplever en depressiv episode, har vanligvis et svært lavt stemningsleie (humør) som virker inn på alle aspekter ved livet. En manglende evne til å glede seg over aktiviteter som tidligere har vært lystbetonte, er ofte til stede. Mennesker rammet av depresjon kan være opptatt av å gruble over tanker og følelser der innholdet er verdiløshet, skyld eller anger som er ute av proporsjoner, hjelpeløshet, håpløshet og selvforakt.[3] I alvorlige tilfeller kan mennesker med depresjon ha symptomer på psykose. Disse symptomene inkluderer vrangforestillinger, sjeldnere hallusinasjoner, som vanligvis oppleves som ubehagelige.[4] Andre symptomer på depresjon inkluderer nedsatt konsentrasjonsevne og hukommelse, (mest uttalt hos pasienter med melankolske eller psykotiske trekk),[5] tilbaketrekning fra sosiale situasjoner og aktiviteter, redusert seksuell lyst og tanker om døden eller selvmord.

Søvnløshet er vanlig ved depresjon. Det typiske mønsteret er at en person våkner svært tidlig, og ikke er i stand til å sovne igjen.[6] Søvnløshet omfatter også vanskeligheter med innsovning.[7] Søvnvansker er til stede hos minst 80 % av alle med depressiv lidelse.[7] Hypersomni, eller for mye søvn, kan også forekomme[6] og er til stede hos 15 % av deprimerte mennesker.[7] Noen antidepressiva kan også gi søvnløshet som følge av en stimulerende effekt.[8]

Mennesker rammet av depressiv lidelse kan ha ulike fysiske symptomer som tretthet, hodepine, eller problemer med fordøyelsen. Appetitten er ofte nedsatt, med vekttap som resultat, men økt appetitt og vektøkning forekommer også.[3] Familie og venner kan legge merke til at personens atferd blir enten opphisset eller apatisk.[6]

Depressiv lidelse hos barn er et kontroversielt tema. Barn med depresjon kan ofte være irritable mer enn nedstemte,[3] og fremviser forskjellige symptomer avhengig av alder og situasjon.[9] De fleste mister interesse for skolen og får dårligere skoleresultater. Barna kan beskrives som klengete, krevende, avhengige, eller usikre.[6] Barn kan få diagnosen sent eller ikke i det hele tatt, fordi symptomene tolkes som normale humørsvingninger.[3] Depresjon kan også forekomme sammen med ADHD, noe som kompliserer diagnostikk og behandling av begge tilstander.[10]

Eldre, deprimerte personer kan ha kognitive symptomer som glemsomhet,[5] og tydelig langsommere bevegelser.[11] Depresjon forekommer ofte sammen med fysiske lidelser som er vanlige hos eldre, som for eksempel hjerneslag og andre hjerte- og karsykdommer, Parkinsons sykdom og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS).[12]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Den biopsykososiale modellen, som er rådende i Norge, fastslår at både biologiske, psykiske og sosiale faktorer kan være årsaker til depresjon.[13] Diatese-stress modellen hevder at depresjon oppstår når en sårbarhet som er til stede på forhånd, kalt diatese, aktiveres som følge av belastende livshendelser. Den iboende sårbarheten kan være genetisk,[14][15] og innebære et samspill mellom arv og miljø, eller foreligge som såkalte «skjemaer», syn på verden og seg selv som vedkommende har lært i barndommen.[16]

Disse interaktive modellene har empirisk støtte. I New Zealand benyttet forskere en prospektiv tilnærming i en undersøkelse av depresjon, og dokumenterte hvordan depresjon over tid oppstod i en i utgangspunktet frisk gruppe (kohort) av mennesker. Forskerne konkluderte med at variasjoner i serotonintransportør-genet (5-HTT) påvirker sjansen for at mennesker som har stått i svært belastende livshendelser, vil oppleve å bli deprimert. Depresjon kan oppstå etter slike hendelser, men synes å oppstå hyppigere hos personer med en eller to korte alleler av 5-HTT genet.[14] En svensk studie har anslått arveligheten (i hvilken grad individuelle forskjeller i forekomsten er knyttet til genetiske forskjeller) ved depresjon til å være rundt 40 % for kvinner og 30 % for menn.[17] Evolusjonspsykologer har hevdet at det genetiske grunnlaget for depresjon kan knyttes til hvordan menneskeheten har gjennomgått naturlig utvalg. En rusutløst stemningslidelse som ligner depressiv lidelse kan skyldes langvarig bruk av rusmidler, eller abstinens fra visse sedative legemidler.[18][19]

Biologiske[rediger | rediger kilde]

Monoamin-hypotesen[rediger | rediger kilde]

De fleste antidepressive medikamenter øker nivåene av ett eller flere monoaminer (nevrotransmitterne serotonin, noradrenalin og dopamin) i den synaptiske spalten mellom nerveceller i hjernen. Noen medikamenter påvirker monoamin-reseptorene direkte.

Serotonin antas å ha en nøkkelrolle gjennom å regulere andre nevrotransmittersystemer. Redusert serotoninaktivitet kan føre til at de andre systemene fungerer uvanlig og uberegnelig.[20] Ifølge denne hypotesen oppstår depresjon ved lave serotonin-nivåer, med lave nivåer av noradrenalin, en annen monoamin-nevrotransmitter, som resultat.[21] Noen antidepressiva øker nivåene av noradrenalin direkte, mens andre øker nivåene av dopamin, en tredje monoamin-nevrotransmitter. Observasjonene har gitt opphav til monoamin-hypotesen om depresjon. I sin moderne formulering postulerer monoamin-hypotesen at mangel på visse nevrotransmittere er årsak til ulike, korresponderende symptomer på depresjon: «noradrenalin kan være knyttet til årvåkenhet og energi, angst, oppmerksomhet og livsglede; [manglende] serotonin kan knyttes til angst, tvangstanker og tvangshandlinger, mens dopamin kan knyttes til oppmerksomhet, motivasjon, glede og belønning, og livsglede.».[22]

Talsmenn for monoamin-teorien anbefaler at en bør velge det antidepressive midlet som ut fra virkningsmekanismen i størst grad påvirker de symptomene som er mest fremtredende hos pasienten. Engstelige og irritable pasienter bør behandles med SSRI eller SNRI (selektive noradrenalin reopptakshemmere), mens de som opplever manglende energi og livsglede bør få noradrenalin-og dopamin-forsterkende medikamenter.[22]

Illustrasjon av en synapse, som er overgangen mellom to nerveender. Mellom nerveendene til de to nervecellene (nevronene) ligger en spalte.
Aksoner er nervetråder som fører elektriske impulser fra nervecellen, mens dendritter er utløpere som fører impulser til nervecellen. Elektriske impulser som ankommer aksonets ende utløser frigjøring av pakker av kjemiske budbringere (nevrotransmittere) til den synaptiske spalten.
Nevrotransmittorene tas imot av reseptorer på den tilstøtende dendritten, på den andre siden av spalten. Opptaket øker i en kort periode sannsynligheten for at en elektrisk impuls vil bli utløst i dendritten.
En frigjort nevrotransmitter blir raskt metabolisert eller trukket inn igjen i nervetråden. Antidepressiva påvirker disse prosessene.

De siste to tiårene har forskning avdekket flere begrensninger ved monoamin-hypotesen, og teoriens svake evne til å forklare fenomener har blitt diskutert i det psykiatriske miljøet.[23] Intensiv forskning har ikke funnet overbevisende dokumentasjon for en primær dysfunksjon av et bestemt monoamin-system hos pasienter med depressiv lidelse.[trenger referanse] Medikamentene tianeptin og opipramol har lenge vært kjent for å ha antidepressive egenskaper til tross for at den første ikke hemmer opptaket av serotonin men tvert imot øker opptaket, og sistnevnte har ingen effekt på monoamin-systemet i det hele tatt.

Eksperimenter med stoffer som øker nedbrytingen av monoaminer, har vist at de ikke forårsaker depresjon hos friske mennesker. Stoffene forverrer heller ikke symptomene hos pasienter med depresjon, selv om et intakt monoaminsystem er nødvendig for at antidepressiva skal ha terapeutisk effekt.[24] Ifølge et essay publisert av Public Library of Science (PLoS) har monoamin-hypotesen, som allerede har begrenset forklaringsverdi, blitt ytterligere overforenklet når den har blitt presentert for allmennheten som ledd i markedsføring.[25]

Andre teorier[rediger | rediger kilde]

MR-scanning av pasienter med depresjon har avdekket en rekke forskjeller i hjernens struktur, sammenlignet med personer som ikke er deprimerte. Selv om resultatene er inkonsistente, har metaanalyser gitt dokumentasjon for mindre hippocampus-volum[26] og økt antall hyperintensive lesjoner.[27] Forekomsten av hyperintensitive lesjoner i hvit substans har vært knyttet til pasienter som har fått sin første depresjon sent i livet, og har resultert i utviklingen av en teori om vaskulær depresjon.[28]

Det kan være en sammenheng mellom depresjon og nevrogenesen av hippocampus,[29] et senter i hjernen for både humør og hukommelse. Tap av hippocampus-nevroner finnes hos noen deprimerte personer og korrelerer både med nedsatt hukommelse og nedsatt stemningleie. Medikamenter kan øke serotoninnivået i hjernen og stimulere nevrogenesen og dermed øke den totale massen av hippocampus. Økningen kan bidra til å gjenopprette stemningsleie og hukommelse.[30][31] Lignende sammenhenger har blitt observert mellom depresjon og et område på fremre cingulate cortex som er involvert i utformingen av emosjonell atferd.[32]

Det finnes noe dokumentasjon for at alvorlig depresjon delvis kan skyldes en overaktiv hypothalamus-hypofyse-binyrebark-akse (HPA-aksen). Overaktiviteten resulterer i en effekt som ligner på den nevro-endokrine responsen på stress. Undersøkelser viser økte nivåer av hormonet kortisol og forstørret hypofyse og binyrer, noe som tyder på at forstyrrelser av det endokrine systemet kan spille en rolle ved enkelte psykiske lidelser, inkludert depresjon.

Depresjon kan være relatert til den samme mekanismen i hjernen som styrer sykluser av søvn og våkenhet.

Depresjon kan være relatert til avvik i døgnrytmen eller den «biologiske klokken». For eksempel kan REM-(rapid eye movement)søvn, den perioden av søvnen der drømmer oppstår, komme raskt og intenst hos deprimerte mennesker. REM-søvn avhenger av redusert serotoninnivå i hjernestammen,[33] en mekanisme som kan forstyrres av stoffer som antidepressiva, som øker den serotonerge aktiviteten i strukturer i hjernestammen.[33] Totalt sett er det serotonerge systemet minst aktivt under søvn og mest aktivt ved våkenhet. Langvarig våkenhet aktiverer serotonerge nevroner. Dette fører til prosesser som ligner på den terapeutiske effekten av antidepressiva som selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI). Deprimerte personer kan oppleve å være i betydelig bedre humør etter en natt der de frivillig ikke har sovet. Den terapeutiske effekten av SSRIer kan være direkte avhengig av økningen av sentral, serotonerg nevrotransmisjon, og dette samme systemet påvirker syklusen av søvn og våkenhet.[33]

Forskning om effekten av lysterapi på vinterdepresjon tyder på at mangel på lys kan knyttes til redusert aktivitet i det serotonerge systemet og til forstyrrelser i søvnsyklus. Eksponering for lys aktiverer også det serotonerge systemet og støtter teorien om at systemet spiller en viktig rolle ved depresjon.[34] Søvndeprivasjon (frivillig mangel på søvn) og lysterapi er begge rettet mot de samme nevrotransmitter-systemene og hjerneområdene som antidepressiva og brukes nå klinisk for å behandle depresjon.[35] En kombinasjon av lysterapi, søvndeprivasjon og søvnforskyvning blir brukt for raskt å avbryte en dyp depresjon hos innlagte pasienter.[34]

Hormonet østrogen har blitt ansett å kunne påvirke depressive lidelser, på bakgrunn av at risikoen for depressive episoder øker etter puberteten, og synker etter overgangsalderen.[36] I tiden rett før menstruasjon og rett etter fødsel er østrogen-nivåene lave, og risikoen for depresjon er økt.[36] Rask seponering av østrogen, svingninger i østrogennivået, eller perioder med vedvarende lave nivåer av østrogen, har vært knyttet til tydelig humørsenking. Tilfriskning fra depresjon etter fødsel, og under og etter overgangsalder, har blitt påvist etter at nivåene av østrogen ble stabilisert eller gjenopprettet.[37][38] Annen forskning har utforsket den mulige betydningen av cytokiner, molekyler som er nødvendige for cellenes generelle funksjon. Symptomene på depresjon er nesten identiske med dem en ser ved somatisk sykdom, når immunsystemet bekjemper en infeksjon. Dette åpner muligheten for at depresjon kan skyldes en uhensiktsmessig sykdomsrespons som følge av forstyrrelser i cytokiner.[39] Involvering av pro-inflammatoriske cytokiner i depresjon blir sterkt antydet i en metaanalyse av den kliniske litteraturen, som viser høyere konsentrasjoner i blodet av IL-6 og TNF-α hos deprimerte personer, sammenlignet med kontrollpersoner.[40]

Psykologiske[rediger | rediger kilde]

Ulike aspekter ved personligheten og dens utvikling synes å være knyttet til både forekomsten og varigheten av depresjon,[41] med negativ emosjonalitet som en felles forløper.[42] Selv om det fins en sterk sammenheng mellom depressive episoder og belastende livshendelser, kan personers individuelle mestringsstil bestemme motstandskraften mot depresjon.[43] I tillegg kan lav selvtillit og selvutslettende tanker være relatert til depresjon. Depresjon er mindre vanlig og lettere å behandle hos religiøse mennesker.[44][45][46] Det er ikke alltid klart hvilke fenomener som er årsak til og hvilke fenomener som skyldes depresjon, men deprimerte personer som er i stand til å reflektere over og utfordre egne tankemønstre, har ofte bedre humør og selvfølelse.[47]

Psykiateren Aaron T. Beck som videreutviklet tidligere arbeid av George Kelly og Albert Ellis, utviklet det som nå er kjent som en kognitiv modell for depresjon tidlig på 1960-tallet. Han foreslo at tre faktorer ligger bak depresjoner: en triade av negative tanker som består av kognitive feilslutninger om seg selv, verden, og ens egen fremtid, tilbakevendende mønstre av depressiv tenkning (eller skjemaer), og forvrengt bearbeiding av informasjon.[48] Fra disse prinsippene utviklet han den strukturerte tilnærmingen kjent som kognitiv atferdsterapi (KAT).[49] Ifølge den amerikanske psykologen Martin Seligman ligner depresjon hos mennesker på lært hjelpeløshet hos forsøksdyr. Disse forsøksdyrene forblir i ubehagelige situasjoner selv om de kan flykte, men lar være fordi de har lært at de ikke har kontroll.[50]

Atferdsterapeutisk teori om depresjon fokuserer på funksjonen til den depressive atferden.[51] Modellen videreutviklet først arbeidet til Ferster og Lewishon.[52] Intervensjonen er oftest funksjonelt basert og rettet mot atferdsaktivering,[53] noe som har betydelig forskningsstøtte.[54][55] Teorien er kritisert for å legge for mye vekt på positiv forsterkning og ikke nok på fluktatferd.[56]

Ifølge tilknytningsteori, som ble utviklet av psykiateren John Bowlby i 1960, er det en sammenheng mellom depressiv lidelse i voksen alder og kvaliteten på den tidligere tilknytning mellom barnet og voksne omsorgspersoner. Spesielt er det antatt at erfaringer med tidlig tap, atskillelse og avvisning fra foreldre eller omsorgspersoner (som formidler budskapet om at barnet ikke er verdt å elske) kan føre til indre modeller preget av usikkerhet. Indre kognitive representasjoner av selvet som ikke verdt å elske, og av ukjærlige [eller] upålitelige tilknytningspersoner, er forenlig med deler av Becks kognitive triade.[57] Mens en rekke studier har holdt fast ved de grunnleggende prinsippene ved tilknytningsteori, har forskning ikke kunnet konkludere entydig med at selvrapportert, tidlig tilknytningserfaring og senere depresjon har en sammenheng.[57]

Mennesker med depresjon legger ofte skylden på seg selv for negative hendelser.[58]En studie fra 1993 på sykehusinnlagte tenåringer med selvrapportert depresjon viste at pasientene klandret seg selv for negative hendelser, samtidig som de ofte ikke tar æren for positive utfall.[59] Denne tendensen er karakteristisk for en depressiv attribusjonsstil eller en pessimistisk, forklarende stil.[58] Ifølge Albert Bandura, en kanadisk sosialpsykolog som knyttes til sosial kognitiv teori, har deprimerte mennesker negative oppfatninger om seg selv, basert på erfaringer av å mislykkes, observasjoner av at sosiale modeller mislykkes, manglende opplevelse av sosial overtalelse om at de kan lykkes, og sin egen somatiske og emosjonelle tilstand, inkludert spenninger og stress. Disse påvirkningene kan føre til et negativt selvbilde og en opplevd mangel på selvtillit, der personene ikke tror de er i stand til å påvirke hendelser eller oppnå sine personlige mål.[60]

En undersøkelse av depresjon hos kvinner tyder på at sårbarhetsfaktorer, som for eksempel tidlig tap av mor, mangel på en fortrolig relasjon, ansvar og omsorg for flere små barn, og arbeidsledighet, kan virke sammen med livsbelastninger og øke risikoen for depresjon.[61] For eldre voksne vil ofte helseproblemer, endringer i relasjonen til ektefelle eller voksne barn, inkludert overgangen til en pleietrengende rolle, og dødsfall hos en nærstående person, gi økt sårbarhet for depresjon. Også forandringer i gode sosiale relasjoner med voksne venner på grunn av endringer i egen helse, kan øke risikoen for en depressiv episode.[62]

Psykoanalytiske og humanistiske grener av psykologien har også bidratt til økt forståelse av depresjon. I det klassiske, psykoanalytiske perspektivet til Sigmund Freud kan depresjon, eller melankoli, knyttes til mellommenneskelige tapsopplevelser[63][64] og tidlige livserfaringer.[65] Eksistensialistiske terapeuter har koblet depresjon til en mangel på mening både i nåtid[66] og i bildet av fremtiden.[67][68] Grunnleggeren av humanistisk psykologi, den amerikanske psykologen Abraham Maslow, mente at depresjon kan oppstå når mennesker ikke er i stand til å tilfredsstille sine behov, eller har mulighet for å realisere seg selv.[69][70]

Sosiale[rediger | rediger kilde]

En gatepikes død, mennesker i utsatte livssituasjoner har økt risiko for depressive lidelser

Fattigdom og sosial isolasjon er generelt assosiert med økt risiko for psykiske helseproblemer.[41] Barnemishandling (fysisk, følelsesmessig, seksuelt, eller i form av omsorgssvikt) er også forbundet med økt risiko for å utvikle en depressiv lidelse senere i livet.[71] Overgrep mot barn fra en omsorgsperson er forbundet med forstyrret personlighetsutvikling og gir større risiko for depresjon og andre psykiske problemer. Forstyrrelser i familien, som for eksempel foreldres depresjon, alvorlige ekteskapelige konflikter eller skilsmisse, død hos en forelder, eller andre forstyrrelser i foreldrerollen, er også risikofaktorer.[41] I voksen alder er belastende livshendelser sterkt assosiert med utbrudd av depressive episoder.[72] Å bli sosialt avvist synes å være spesielt knyttet til depresjon.[73][74] Dokumentasjon av risikoen for at det i forkant av den første depressive episoden har vært en belastende livshendelse, sammenlignet med risikoen for en slik hendelse i forkant av en tilbakevendende episode, er i samsvar med hypotesen om at mennesker kan bli stadig mer sensitivisert på livsstress av gjentatte tilbakefall av depresjon.[75][76]

Forholdet mellom belastende livshendelser og sosial støtte har vært debattert. Manglende sosial støtte kan øke sannsynligheten for at stress vil gi depresjon, men fravær av sosial støtte kan i seg selv utgjøre en form for belastning som er direkte årsak til depresjon.[77] Det er dokumentert at et belastende bomiljø, med for eksempel kriminalitet eller høy forekomst av illegale rusmidler, utgjør en risikofaktor. Bomiljøer med høy sosioøkonomisk status og bedre fasiliteter utgjør en beskyttende faktor.[78] Uheldige forhold på arbeidsplassen, som krevende arbeid med lite rom for å ta beslutninger, er forbundet med depresjon (selv om mangfoldet og andre faktorer gjør det vanskelig å vise at det er snakk om et sikkert årsaksforhold).[79]

Evolusjonære[rediger | rediger kilde]

I evolusjonsteori antas depresjon i enkelte tilfeller å øke den enkeltes reproduktive egnethet. Både en evolusjonsmessig tilnærming til depresjon og evolusjonspsykologi beskriver spesifikke mekanismer for hvordan depresjon kan ha blitt genetisk innlemmet i den menneskelige gen-poolen. Den høye arveligheten og forekomsten av depresjon forklares ved at enkelte komponenter ved depresjon kan forstås som tilpasninger,[80] som atferd relatert til tilknytning og sosial rang.[81] Hva som er gjeldende atferd forklares som tilpasninger som regulerer relasjoner og ressurser, selv om resultatet kan være maladaptivt i moderne miljøer.[82]

En følelse av å være ubrukelig som følge av å være marginalisert (utstøtt) kan fremkalle støtte fra venner og slektninger. I tillegg kan en, analogt med at fysisk smerte hindrer handlinger som kan gi ytterligere skade, tenke seg at «psykisk lidelse» kan ha utviklet seg for å forhindre overilte og uhensiktsmessige reaksjoner på belastende situasjoner.[83]

Narkotika- og alkoholbruk[rediger | rediger kilde]

Ifølge DSM-IV kan ikke en stemningslidelse-diagnose settes dersom årsaken antas å være «direkte fysiologiske virkninger av en substans». Når et syndrom som ligner depresjon, er antatt å være direkte forårsaket av rusmisbruk eller som en bivirkning av rus, beskrives lidelsen som «substans-indusert humørforstyrrelse». Alkoholisme eller høyt alkoholforbruk øker risikoen for å utvikle depresjon.[84][85][86] I likhet med alkohol virker benzodiazepiner dempende på sentralnervesystemet. Denne klassen av medikamenter brukes vanligvis i behandlingen av søvnløshet, angst og muskelkramper. I likhet med alkohol øker benzodiazepiner risikoen for å utvikle depresjon. Den økte risikoen kan delvis skyldes effekter av legemidlet, som for eksempel reduserte nivåer av serotonin og noradrenalin.[19][87] Langvarig bruk av benzodiazepiner kan forårsake eller forverre depresjon.[88][89] Depresjon kan være en del av et langvarig abstinenssyndrom.[19][90][91][92]

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

I 1980 bestemte American Psychiatric Association at begrepet «depressiv lidelse» (major depressive disorder) skulle benyttes for å benevne tilstanden. Kriteriene som skulle benyttes for å stille diagnosen ble dette året beskrevet i den tredje versjonen av Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-III). Kriteriene i denne og senere versjoner av DSM-systemet (DSM-IV og DSM-5) har senere blitt mye brukt. ICD-10 (Classification of Mental and Behavioral Disorders) er utviklet av verdens helseorganisasjon og er det offisielle diagnosesystemet i Norge. Det skiller mellom ulike former for depressiv lidelse, men kriteriene er noe mindre spesifikke enn i det amerikanske diagnosesystemet.[93]

Klinisk vurdering[rediger | rediger kilde]

Både fastlege, psykiater og psykolog kan gjøre en diagnostisk vurdering.[1] En grundig beskrivelse av de psykiske plagene har en sentral plass. Legen eller psykologen spør om vedkommendes sosiale situasjon, andre sykdommer, tidligere psykisk sykdom, bruk av medikamenter, nåværende symptomer og sykdommer i familien. Å identifisere relevante biologiske, psykologiske og sosiale årsaker, er en del av vurderingen.

Legen eller psykologen kan også diskutere hvordan pasienten selv påvirker humøret på heldige og uheldige måter, som bruk av medikamenter eller alkohol. Vurderingen inkluderer en undersøkelse av den psykiske tilstanden. Legen vurderer tale, humør og tankeinnhold, med særlig oppmerksomhet på håpløshet og pessimisme, tanker om selvskading eller selvmord, og manglende positive tanker eller fremtidsplaner.[1] Det kan være lang ventetid for spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern. Diagnostikk og behandling gjennomføres derfor ofte i primærhelsetjenesten.

Internasjonale studier viser at tilgangen på relevant helsehjelp kan variere mellom by og land.[94] Dette problemet er enda mer markert i utviklingsland.[95] Poengsummen på en depresjonsskala er ikke alene tilstrekkelig for å diagnostisere depresjon, men gir en indikasjon på alvorlighetsgraden av symptomene på et bestemt tidspunkt. En person som skårer over en gitt, kritisk terskel, kan så bli grundigere vurdert for en mulig depressiv lidelse.[96] Flere vurderingsskalaer for depresjon brukes til dette formålet.[96] Screening-programmer har blitt anbefalt som gode hjelpemidler til å oppdage depresjon, men det fins ikke dokumentasjon for at screening øker andelen deprimerte som blir oppdaget eller behandlet, eller at tiltaket gir bedre resultater.[97]

Leger i primærhelsetjenesten og andre leger som ikke er psykiatere, kan ha vansker med å diagnostisere depresjon. Ikke-psykiatere overser to tredeler av pasientene, samtidig som pasienter uten depresjon får behandling som er unødvendig.[98][99]

Før legen stiller diagnosen depresjon vil hun eller han vanligvis gjennomføre medisinsk undersøkelse og ta enkelte tester for å utelukke andre mulige årsaker til symptomene. Blodprøver kan utelukke hypotyreose (lavt stoffskifte), metabolske forstyrrelser, systemisk infeksjon og kronisk sykdom.[100] Om depresjonen er reaksjon på medisin- eller alkoholmisbruk inngår også i vurderingen. Testosteronnivå kan måles for å diagnostisere hypogonadisme, en årsak til depresjon hos menn.[101]

Eldre kan ha nedsatt hukommelse på grunn av depresjon, men hukommelsesvanskene kan også være en indikasjon på en begynnende demenslidelse som for eksempel Alzheimers sykdom.[102][103] Kognitiv testing og bilder av hjernen kan hjelpe å skille depresjon fra demens.[104] En CT-undersøkelse kan utelukke hjernepatologi hos personer med psykotiske, raskt innsettende eller på annen måte uvanlige symptomer.[105] Ingen biologiske tester bekrefter depresjon.[106] Undersøkelser vil generelt ikke bli gjentatt ved nye depressive episoder med mindre det foreligger medisinsk indikasjon.

DSM-IV og ICD-10 kriterier[rediger | rediger kilde]

De hyppigst brukte kriteriene for å diagnostisere depressive tilstander finnes i American Psychiatric Associations reviderte, fjerde utgave av Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV-TR), og Verdens helseorganisasjons International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10). ICD-10 benytter betegnelsene depressiv episode eller tilbakevendende depressiv lidelse.[107] ICD-10 benyttes vanligvis i europeiske land, mens DSM-IV-TR benyttes i USA og en rekke øvrige, ikke-europeiske land.[108] Forfatterne bak systemene har arbeidet mot en samordning.[109]

Depresjon klassifiseres som en stemningslidelse i DSM-IV-TR.[110] Diagnosen baserer seg på tilstedeværelsen av én eller flere tilbakevendende depressive episoder.[3] Kriterier brukes både for å klassifisere selve episoden, og forløpet av lidelsen. Kategorien depressiv lidelse INA er til stede når en depressiv episode ikke helt oppfyller de definerte kriteriene for en «alvorlig depressiv episode». ICD-10-systemet bruker ikke begrepet depresjon, men har likevel svært like kriterier for diagnostisering av en depressiv episode, som klassifiseres som mild, moderat eller alvorlig. Begrepet tilbakevendende kan legges til hvis pasienten har hatt flere episoder uten mani.[111]

Depressiv episode[rediger | rediger kilde]

En depressiv episode kjennetegnes av et svært nedsatt stemningsleie, som vedvarer i minst to uker.[3] Det kan være snakk om én enkelt episode, eller episodene kan være tilbakevendende. Episodene kan være milde, og pasienten har da få symptomer ut over minimumskravene, eller moderate eller alvorlige. Alvorlig depresjon virker sterkt inn på evnen til sosial og yrkesmessig fungering. Dersom pasienten har psykotiske symptomer, med vrangforestillinger, hallusinasjoner eller tankeforstyrrelser (også kalt psykotisk depresjon) blir depresjonen klassifisert som alvorlig. Dersom pasienten har hatt en episode med mani eller markert forhøyet stemningsleie, vil vedkommende kunne oppfylle kravene til diagnosen bipolar lidelse, fremfor depresjon.[112] Unipolar depresjon er en annen betegnelse på depresjoner hos personer som ikke har maniske episoder.[113]

I DSM-IV-TR er symptomer på sorg ikke en form for depressiv lidelse. Det er likevel mulig for normal sorg å utvikle seg til en depressiv episode dersom stemningsleiet vedvarer, og de karakteristiske trekkene ved en depressiv episode fremtrer.[114] Kriteriene har vært kritisert fordi de ikke tar hensyn til andre aspekter ved den personlige og sosiale konteksten som depresjon forekommer i.[115] I tillegg har studier funnet lite empirisk støtte for DSM-IV`s terskelkriterier, noe som indikerer at de er en diagnostisk konvensjon anvendt på et kontinuum av depressive symptomer av varierende alvorlighetsgrad og varighet.[116] Relaterte diagnoser utelukkes; som for eksempel dystymi, tilbakevendende kortvarig depresjon,[117][118] mild depressiv lidelse[119] og tilpasningsforstyrrelse med nedstemthet. Ved en slik tilpasningsforstyrrelse er det lave stemningsleiet en psykisk reaksjon på en identifiserbar hendelse eller belastning.[120]

Subtyper[rediger | rediger kilde]

DSM-IV-TR anerkjenner ytterligere fem former for depressiv lidelse, kalt spesifikasjoner:

  • Melankolsk depresjon preges av tap av glede over fleste eller alle aktiviteter, svikt i evnen til å reagere på behagelige stimuli, nedstemthet som er mer uttalt enn ved sorg eller tapsopplevelser, forverring av symptomene i morgentimene, tidlig oppvåkning om morgenen, psykomotorisk retardasjon (treghet), betydelig vekttap, eller skyldfølelse som er ute av proporsjoner.[121]
  • Atypisk depresjon er preget av lett påvirkelig humør (paradoksal anhedoni) og positiv holdning, betydelig vektøkning eller økt appetitt (trøstespising), for mye søvn eller søvnighet (hypersomni), en følelse av å være tung i armer og ben og nedsatt sosial fungering som følge av overfølsomhet for opplevd mellommenneskelig avvisning.[122]
  • Kataton depresjon er en sjelden og alvorlig form for depresjon som involverer forstyrret motorisk atferd og andre symptomer. Her er personen stum og preget av stupor, og forblir enten ubevegelig eller fremviser hensiktsløse eller bisarre bevegelser. Katatone symptomer kan også oppstå ved schizofreni eller maniske episoder, eller de kan være skyldes malignt nevroleptika-syndrom.[123]
  • Postpartum depresjon (fødselsdepresjon), eller psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser knyttet til barseltid, ikke klassifisert annet sted,[124] refererer til en vedvarende og noen ganger invalidiserende depresjon som kan oppstå hos kvinner etter fødsel. Fødselsdepresjon forekommer hos 10-15 % av nybakte mødre. DSM-IV-kriteriene krever at depresjonen må vise seg innen en måned etter fødselen. Fødselsdepresjon kan vare i flere måneder.[125]
  • Vinterdepresjon (Seasonal affective disorder, SAD) er en form for depresjon der de depressive episodene kommer om høsten eller vinteren, med tilfriskning om våren. Diagnosen stilles dersom pasienten har hatt minst to episoder i årets kalde måneder og aldri ellers, i løpet av en to-års periode eller lenger.[126]

Differensialdiagnoser[rediger | rediger kilde]

Før depressiv lidelse fastslås å være den mest sannsynlige diagnosen, må andre, mulige diagnoser vurderes, inkludert dystymi, tilpasningsforstyrrelse med nedstemthet og bipolar lidelse. Dystymi er en kronisk, mildere stemningsforstyrrelse der en person rapporterer å ha hatt et lavt stemningsleie nesten daglig over en periode på minst to år. Symptomene er ikke så alvorlige som ved depressiv lidelse, men personer med dystymi er utsatt for episoder med depresjon (noen ganger referert til som dobbel depresjon).[127] Tilpasningsforstyrrelse med nedstemthet er en stemningsforstyrrelse som viser seg som en psykisk reaksjon på en identifiserbar hendelse eller belastning. De resulterende emosjonelle eller atferdsmessige symptomene er betydelige, men oppfyller ikke kriteriene for en depressiv episode.[120] Bipolar lidelse, også kjent som manisk-depressiv lidelse, er en tilstand der depressive faser veksler med perioder av mani eller hypomani.

Selv om depresjon er kategorisert som en egen lidelse, pågår det en debatt på bakgrunn av at personer diagnostisert med depresjon ofte opplever noen hypomane symptomer, noe som tyder på at stemningslidelser er et kontinuum, og ikke skarpt adskilte tilstander.[128]

Andre lidelser må også utelukkes før det er riktig å stille diagnosen depresjon. Depresjoner kan skyldes fysisk sykdom, medisiner og rusmisbruk. Depresjon på grunn av fysisk sykdom diagnostiseres som en stemningslidelse som skyldes en generell medisinsk tilstand. Den fysiske tilstanden påvises ut fra sykehistorie, laboratoriefunn, og fysisk undersøkelse. Når depresjonen er forårsaket av rusmisbruk, misbruk av et legemiddel eller eksponering for et giftstoff, blir lidelsen som en substans-indusert stemningslidelse.[129]

Schizoaffektiv lidelse er forskjellig fra depresjon med psykotiske trekk. Ved schizoaffektiv lidelse må pasienten ha hatt minst to uker med vrangforestillinger eller hallusinasjoner, uten tydelige stemningssymptomer.

Depressive symptomer kan være til stede ved schizofreni, vrangforestillingslidelser som paranoid psykose og uspesifiserte, psykotiske lidelser. Symptomene blir sett på som assosierte trekk ved lidelsene, en egen diagnose er derfor ikke ansett å være berettiget, med mindre de depressive symptomene oppfyller kriteriene for en full depressiv episode.

Kognitive symptomer ved demens som desorientering, apati, konsentrasjonsvansker og hukommelsestap kan være vanskelige å skille fra en symptomer ved en depressiv episode. Hos eldre pasienter er det særlig vanskelig å skille tilstandene. Pasientens tilstand før sykdomsutbruddet kan være nyttig for å skille mellom lidelsene. Demens forutgås vanligvis av gradvis synkende kognitiv funksjon. Ved depresjon har pasientens kognitive tilstand før sykdomsutbruddet gjerne vært relativt normal.

Forebygging[rediger | rediger kilde]

En meta-analyse fra 2008 fant at atferdsmessige tiltak, slik som interpersonlig terapi, effektivt kan hindre nye utbrudd av depresjon.[130] Tiltakene ser ut til å være mest effektive når de tilbys enkeltpersoner eller små grupper. Det har blitt foreslått at tiltakene effektivt kan nå den store gruppen mennesker som er rammet av depresjon over Internett.[131] Dataprogrammer som best hindret depresjon, bestod av mer enn åtte sesjoner som hver varte mellom 60 og 90 minutter. De ble levert av en kombinasjon av leg- og profesjonelle behandlere. Kvaliteten på forskningsdesignet var høy (rapportering av frafallsrater og klart definerte intervensjoner).[132] «Coping with Depression»-kurset (CWD) blir hevdet å være det mest effektive, psykoedukative tiltaket for å behandle og forebygge depresjon, med en risikoreduksjon på 38 % for depressive episoder.[133]

Behandling[rediger | rediger kilde]

De tre vanligste behandlingene ved depresjon er psykoterapi, medisiner og elektrokonvulsiv terapi (ECT).

Psykoterapi er førstevalget for personer under 18 år, mens elektrokonvulsiv terapi kun er aktuelt som en siste utvei. Pasienten kan vanligvis gå i poliklinisk behandling (legges ikke inn på sykehus), men behandling i institusjon kan være nødvendig når depresjonen medfører betydelig risiko for personen selv, eller andre. Et betydelig antall nyere studier tyder på at fysisk trening har positive effekter ved depresjon.

Behandlingsalternativene er mye mer begrensede i utviklingsland, der tilgangen til psykisk helsepersonell, medisiner og psykoterapi ofte er dårlig.

Psykoterapi/samtalebehandling[rediger | rediger kilde]

Barn kan også bli utsatt for depresjon

Psykoterapi kan gis til enkeltpersoner eller grupper. Ulike grupper helsepersonell, inkludert psykiatere, psykologer, kliniske sosionomer og psykiatriske sykepleiere, kan gi psykoterapi. Ved mer komplekse og kroniske former for depresjon kan en kombinasjon av medisinering og psykoterapi brukes.[134] Hos personer under 18 år, bør medisiner ifølge britiske helsemyndigheter (the National Institute for Health and Clinical Excellence, NICE) bare tilbys i kombinasjon med psykologisk behandling som kognitiv atferdterapi, interpersonlig terapi eller familieterapi.[135] Psykoterapi har også vist seg å være effektivt hos eldre mennesker.[136][137] Vellykket psykoterapi synes å redusere tilbakefall av depresjon selv etter at den er avsluttet eller blitt erstattet av sporadiske vedlikeholdstimer.

Den best undersøkte formen for psykoterapi ved depresjon er kognitiv atferdsterapi (KAT). Ved kognitiv atferdsterapi lærer klientene å utfordre selvutslettende, fastlåste tenkemåter og endre uhensiktsmessig atferd. Forskning som startet på midten av 1990-tallet, antydet at kognitiv atferdsterapi kan virke like godt eller bedre enn antidepressiva hos pasienter med moderat til alvorlig depresjon.[138][139] Kognitiv atferdsterapi kan være effektivt for unge med depresjon,[140] men virkningen ved alvorlige episoder er ikke godt kjent.[141] Å kombinere fluoksetin med kognitiv atferdsterapi ser ikke ut til å ha ekstra fordeler,[142][143] eller i beste fall kun marginale fordeler.[144] Kognitiv atferdsterapi kan være særlig gunstig for å forebygge tilbakefall.[145][146]

Flere varianter av kognitiv atferdsterapi blir benyttet hos pasienter med depresjon, spesielt rasjonell, emotiv atferdsterapi,[147] og senere mindfulness-basert, kognitiv terapi.[148]

Psykoanalyse er en psykoterapiretning grunnlagt av Sigmund Freud der et viktig mål er å løse ubevisste, psykiske konflikter.[149] Psykoanalytiske teknikker brukes av enkelte behandlere i terapien med klienter som lider av depresjon.[150] En mer utbredt, praktisk eklektisk tilnærming kalt psykodynamisk psykoterapi, er løst basert på psykoanalysen og har et sosialt og mellommenneskelig fokus.[151] I en meta-analyse av tre kontrollerte studier av korttids, psykodynamisk støttende psykoterapi (Short Psychodynamic Supportive Psychotherapy), var terapien like effektiv som medisiner, ved mild til moderat depresjon.[152]

Antidepressiva[rediger | rediger kilde]

Medikamenter kan hjelpe mot depresjon

Virkningene av reseptbelagte antidepressiva er noe bedre enn av psykoterapi, spesielt ved kronisk alvorlig depresjon. I korttidsstudier slutter likevel flere pasienter (spesielt de med mindre alvorlige former for depresjon) med medisiner, sammenlignet med psykoterapi, sannsynligvis på grunn av bivirkninger og fordi mange pasienter foretrekker psykologisk behandling fremfor farmakologisk behandling.[153][154]

For at pasienten skal få den mest effektive, antidepressive medisineringen med færrest mulig bivirkninger, kan dosen justeres, og om nødvendig kan kombinasjoner av forskjellige klasser av antidepressiva prøves. Responsrate når pasienten første gang får antidepressiva ligger i området 50-75 %. Det kan ta minst seks til åtte uker fra oppstart med medisiner til tilfriskning starter.[155] Behandlingen med antidepressiva fortsettes vanligvis i minst 16-20 uker etter tilfriskning for å minimere sjansen for tilbakefall.[155] Personer med kronisk depresjon kan ha behov for medikamenter på ubestemt tid for å unngå tilbakefall.[1]

Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI), som sertralin, escitalopram, fluoksetin, paroksetin, og citalopram er førstevalg på grunn av dokumentert effekt, relativt milde bivirkninger, og fordi de er mindre giftige ved overdose, sammenlignet med eldre antidepressiva.[156] Pasienter som ikke reagerer på ett SSRI-preparat, kan skifte til et annet, noe som resulterer i bedring i nesten 50 % av tilfellene.[157] Et annet alternativ er å bytte til et atypisk antidepressivum som bupropion.[158][159][160]

Venlafaksin, et antidepressivum med en annen virkningsmekanisme, kan være mer effektivt enn SSRI, men bare i beskjeden grad.[161] Venlafaksin er ikke anbefalt som førstevalg i behandlingen av depresjon i Storbritannia på grunn av dokumentasjon som antyder at risikoen kan være større enn fordelene,[162] og preparatet er spesielt ikke anbefalt for barn og ungdom.[163][164] Antidepressiva har ikke blitt funnet å være nyttig hos barn.[165] Alle antidepressiva kan forårsake lavt serumnivå av natrium (også kalt hyponatremi),[166]men det har vært rapportert oftere med SSRI.[156] Det er ikke uvanlig at SSRIer forårsaker eller forverrer søvnløshet.[167][168]

Monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere) er en eldre klasse antidepressiva som har vært assosiert med potensielt livstruende fødemiddel- og legemiddelinteraksjoner. I dag blir MAO-hemmere sjelden brukt, men nyere og bedre tolererte alternativer i klassen er utviklet.[169]

Begrepet «behandlingsresistent depresjon» beskriver sykdom som ikke responderer adekvat på forsøk med minst to antidepressiva.[170] I mange større undersøkelser responderer bare omkring 35 % av pasientene godt på medisinsk behandling. Det kan være vanskelig for leger å avgjøre om en pasient har en behandlingsresistent depresjon, eller om problemet skyldes komorbide lidelser, som er vanlig blant pasienter med alvorlig depresjon.[171]

En studie gjennomført av psykologer ved University of Pennsylvania, Vanderbilt University, University of Colorado, og University of New Mexico fant at antidepressiva neppe har bedre effekt enn placebo ved mild eller moderat depresjon. Studien ble publisert i Journal of the American Medical Association. Studien fokuserte på Paxil fra GlaxoSmithKline og imipramin.[172]

Farmakologisk tilleggsbehandling[rediger | rediger kilde]

Et medikament med en annen virkningsmekanisme kan legges til for å styrke effekten av antidepressiva når effekten av det første legemidlet er svak.[173] Medisinering med litium har blitt brukt til å forsterke behandlingen med antidepressiva når pasientene ikke responderer på antidepressiva alene.[174] Ved tilbakevendende depresjon reduserer lititum selvmordsfaren dramatisk.[175] Å legge til et thyroidahormon kan være like bra som litium, også hos pasienter med normal funksjon i skjoldbruskkjertelen (thyroidea).[176] Å legge til atypiske antipsykotika når pasienten ikke har respondert på antidepressa, kan også øke effektiviteten av antidepressiva, men gir ofte økte bivirkninger.[177]

Sammenligning av effekten ved medisinering og psykoterapi[rediger | rediger kilde]

To nyere meta-analyser av kliniske forsøk konkluderte med at antidepressiva er statistisk bedre enn placebo, men den samlede effekten er lav til moderat. Effekten når ofte ikke opp til britiske helsemyndigheters (National Institute for Health and Clinical Excellence) kriterier for hva som er «klinisk signifikant» effekt. Spesielt er størrelsen på effekten lav ved moderat depresjon. Med økende alvorlighetsgrad øker effektstørrelsen, og antidepressiva når kriteriene for en «klinisk signifikant» effekt, ved svært alvorlig depresjon.[178][179] Resultatene samsvarer med tidligere kliniske studier der kun pasienter med alvorlig depresjon har hatt klar nytte av enten psykoterapi eller behandling med antidepressiva (imipramin).[180][181][182] Til tross for at flere forskere har kommet frem til de samme resultatene har de konkludert på ulike måter. En forfatter konkluderte med at det «synes å være lite dokumentasjon som støtter forskrivning av antidepressiva til andre enn de mest alvorlig deprimerte pasientene, med mindre alternative behandlinger ikke har hjulpet.»[178] Den andre forfatteren var enig i at «glasset med antidepressiva er langt fra fullt», men var uenig i «at glasset er helt tomt». Han påpekte at alternativet til medisinering er psykoterapi, som ikke har overlegen effekt.[183]

En annen tolkning av forskningen er at antidepressiva generelt er like effektivt som psykoterapi mot depresjon, og at det gjelder ved både alvorlige og milde former for depressiv lidelse.[184][185] Ved dystymi gir medikamenter bedre resultater enn psykoterapi.[184][185] Undergruppen SSRI kan være noe mer effektiv enn psykoterapi. På den annen side er det signifikant flere pasienter som avbryter behandling med antidepressiva, sammenlignet med psykoterapi, sannsynligvis på grunn av bivirkninger av antidepressiva.[184] Vellykket psykoterapi ser ut til å hindre tilbakefall av depresjon selv etter terapien er avsluttet eller erstattet av spredte vedlikeholdstimer. Samme grad av forebygging kan oppnås ved å fortsette behandlingen med antidepressiva.[185] Et annet argument i denne diskusjonen er at medisinering og psykoterapi er to svært forskjellige behandlingsformer, og at direkte sammenligninger ikke er vitenskapelig gyldige. Psykoterapi involverer å legge merke til og forstå meningen bak følelser, mens medisinering innebærer å regulerere følelsene med biokjemiske midler. I mange tilfeller kan begge metoder være nødvendige, enten i kombinasjon eller i rekkefølge.

Antidepressiva og selvmordsfare[rediger | rediger kilde]

For barn, ungdom, og ifølge noen studier også unge voksne mellom 18-24 år, eksisterer det en høyere risiko både for selvmordstanker og selvmordsatferd hos pasienter som behandles med SSRI-preparater.[186][187][188][189][190] For voksne er det uklart om SSRIer påvirker risikoen for selvmord.[190] En gjennomgang av forskningen fant ingen sammenheng mellom bruk av SSRI og risikoen for selvmord, men kunne ikke utelukke en slik sammenheng.[191] Andre studier har funnet flere selvmordsforsøk hos pasienter som bruker SSRI, sammenlignet med placebo.[192] Samtidig har andre studier funnet at den utstrakte bruken av antidepressiva i «SSRI-æraen» kan ha ført til en betydelig nedgang i selvmordsratene i de fleste land der forekomsten av selvmord tradisjonelt har vært høy.[193]

I 2007 ble det utstedt en advarsel om SSRI og andre antidepressive medikamenter på grunn av mistanke om økt risiko for selvmord hos pasienter yngre enn 24 år.[194] Lignende tiltak ble gjennomført av det japanske helsedepartementet.[195]

Elektrokonvulsiv terapi[rediger | rediger kilde]

Elektrokonvulsiv terapi (ECT) er en behandlingsform hvor pulser av strøm blir sendt gjennom hjernen via to elektroder, for å fremkalle et krampeanfall mens pasienten en kort periode er under generell anestesi. Psykiatere kan anbefale ECT ved alvorlig depresjon som ikke har respondert på antidepressiva, psykoterapi eller støttetiltak.[196] ECT kan ha en raskere effekt enn antidepressiva, og er derfor et alternativ i nødsituasjoner som ved kataton depresjon der pasienten har sluttet å spise og drikke, eller når en pasient er alvorlig selvmordstruet.[196] ECT er trolig mer effektivt enn medikamenter mot depresjon på kort sikt.[197]

Brukes ECT alene, er imidlertid tilbakefallsraten de første seks månedene svært høy. Tidlige studier satte raten til rundt 50 %,[198] mens et nyere, kontrollert forsøk fant en tilbakefallsrate på 84 %.[199] Tilbakefallsraten kan reduseres ved bruk av medisiner eller vedlikeholdsbehandling med ECT,[200][201] (selv om sistnevnte ikke er anbefalt av offentlige myndigheter)[202] men den er fortsatt høy.[203] Vanlige tidlige bivirkninger av ECT er svekkelser av korttids- og langtidshukommelsen, forvirring og hodepine.[204] Selv om objektive, psykologiske tester viser hukommelsesforstyrrelser etter ECT, er effekten som regel ikke lenger til stede en måned etter behandling. ECT er fortsatt en kontroversiell behandling, og debatten om omfanget av kognitive effekter og sikkerhet fortsetter.[205][206]

Dyp elektronisk hjernestimulering[rediger | rediger kilde]

Dyp elektronisk hjernestimulering (DBS) er en nevrokirurgisk behandlingsform som har blitt brukt for å behandle bevegelsesforstyrrelser som Parkinsons sykdom. En nevrokirurg borer et hull gjennom hjerneskallen og setter inn en elektrode i pasientens hjernevev. Deretter sender et apparat som ligger i brystregionen et signal til den implanterte elektroden gjennom ledninger.[207]

Kliniske studier har fokusert på bruk av DBS for epilepsi og depresjon. De fleste land har ikke godkjent denne formen for behandling ved depresjon.

Fysisk trening[rediger | rediger kilde]

Fysisk trening anbefales av britiske helsemyndigheter,[208] og en systematisk gjennomgang av 23 studier viste en «stor klinisk effekt». Fordelene er mest statistisk signifikant ved milde til moderate former for depresjon og angst.[209]

Ved fysisk trening frigjøres nevrotransmittere og endorfiner, immunforsvaret påvirkes gunstig og kroppstemperaturen øker. Effekter av trening inkluderer økt selvtillit, evnen til å la seg distrahere, og sosialisering. En rekke fysiske aktiviteter kan fungere som trening, som for eksempel hagearbeid, å vaske bilen eller å ta trappene i stedet for heisen.[210]

Reseptfrie produkter[rediger | rediger kilde]

Johannesurt er en tilgjengelig urtemedisin i enkelte deler av verden.[156][211] Dokumentasjonen av effektivitet i behandlingen av depresjon er varierende og forvirrende. Sikkerheten ved bruk av preparatet kan være redusert på grunn av varierende kvalitet på produktet og variasjoner i mengden virkestoff i forskjellige preparater.[212] Johannesurt kan påvirke reseptbelagte legemidler som antidepressiva, og kan redusere effekten av hormonell prevensjon.[213]

Effekten av omega-3-fettsyrer ved depresjon er uklar. Kontrollerte studier og meta-analyser har kommet til både positive[214][215] og negative konklusjoner.[216][217]

Andre somatiske behandlinger[rediger | rediger kilde]

Gjentatt transkranial magnetisk stimulering (rTMS) sender kraftige magnetfelt inn i hjernen. Flere kontrollerte studier støtter bruk av denne metoden i behandling av behandlingsresistent depresjon og behandlingen er godkjent på denne indikasjonen i Europa, Canada, Australia og USA.[218][219][220] rTMS var like effektivt ved både ukomplisert depresjon og behandlingsresistent depresjon som medisiner,[219] men en randomisert studie viste at effekten var svakere enn ECT.[221]

Vagusnervestimulering (VNS) ble godkjent av helsemyndighetene i USA i 2005 som behandling av behandlingsresistent depresjon.[222] VNS var ikke til kortsiktig nytte i den eneste store dobbelt-blindstudien som er gjennomført når behandlingen gis som supplement i behandling hos behandlingsresistente pasienter.[223] En systematisk gjennomgang fra 2008 konkluderte med at på tross av de lovende resultater som hovedsakelig rapporteres i åpne studier, er videre kliniske studier nødvendig for å bekrefte effekten ved depressiv lidelse.[224]

Prognose[rediger | rediger kilde]

Depressive episoder går ofte over med tiden uavhengig av om de blir behandlet eller ikke. Hos polikliniske pasienter på venteliste har en funnet at symptomene reduseres med 10-15 % i løpet av få måneder, og ca. 20 % fyller ikke lenger fullt ut kriteriene for depressiv lidelse.[225] Den mediane varigheten av en episode har blitt anslått til 23 uker, med høyest tilfriskningsgraden i de første tre månedene.[226]

Studier har vist at 80 % av alle som har hatt en depressiv episode vil få minst en episode til i løpet av livet,[227] med et gjennomsnitt på 4 episoder i et livstidsperspektiv .[228] Andre generelle befolkningsstudier indikerer at rundt halvparten av de som har hatt en episode (behandlet eller ubehandlet) kommer seg og fortsetter å være friske, mens den andre halvparten vil få minst en episode til, og rundt 15 % av disse opplever kroniske tilbakefall.[229] Undersøkelser som henter pasienter fra spesialiserte institusjoner tyder på at pasientene i mindre grad blir friske og at plagene oftere blir kroniske. Studier av hovedsakelig polikliniske pasienter viser derimot at nesten alle blir friske, med en median varighet av episodene på 11 måneder. Rundt 90 % av alle med alvorlig depresjon, med eller uten psykotiske trekk, og der de fleste også har andre psykiske lidelser, opplever tilbakefall.[230][231]

Tilbakefall er mer sannsynlig hvis symptomene har gått helt tilbake gjennom behandling. Gjeldende retningslinjer anbefaler fortsatt antidepressiva i fire til seks måneder etter tilfriskning, for å hindre tilbakefall. Dokumentasjon fra mange randomiserte kontrollerte studier tyder på at fortsatt bruk av antidepressiva etter tilfriskning kan redusere sjansen for tilbakefall med 70 % (41 % på placebo vs 18 % på antidepressiva). Den forebyggende effekten varer sannsynligvis i minst 36 måneder etter oppstart av behandlingen.[232]

Mennesker som opplever gjentatte episoder av depresjon har behov for rask og aggressiv behandling for å forebygge mer alvorlig, langvarig depresjon. I noen tilfeller må mennesker ta medisiner over lang tid, eller resten av livet.[233]

Det er påvist sammenhenger mellom dårlig resultatet av behandlingen og uegnet behandling, alvorlige debutsymptomer som psykose, tidlig debutalder, flere tidligere episoder, ufullstendig restitusjon etter 1 år, forutgående alvorlig psykisk eller medisinsk lidelse, og dysfunksjon i familien.[234]

Mennesker med depresjon har lavere forventet levealder, sammenlignet med de uten depresjon, blant annet på grunn av selvmordsfaren hos deprimerte pasienter.[235] Men den høyere dødsraten har også andre årsaker,[236] som for eksempel medisinske tilstander som hjertesykdom.[237] Opptil 60 % av personer som begår selvmord har en stemningslidelse som depressiv lidelse, og risikoen er spesielt høy dersom en person har en markert følelse av håpløshet, eller har både depresjon og borderline personlighetsforstyrrelse.[238] Livstidsrisikoen for selvmord forbundet med diagnosen depressiv lidelse i USA er anslått til 3,4 %, der gjennomsnittet er svært ulikt mellom kjønnene med nesten 7 % for menn og 1 % for kvinner[239] (selv om selvmordsforsøk er hyppigere hos kvinner).[240] Beregningen er betydelig lavere enn den tidligere anerkjente frekvensen på 15 % som baserte seg på data fra eldre studier av sykehusinnlagte pasienter.[241]

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Forekomst (prevalens)[rediger | rediger kilde]

Forekomst av unipolare depressive lidelser per 100 000 innbyggere per land i 2004.[242]

Depresjon er en viktig årsak til sykelighet over hele verden.[243] Livstidsprevalensen varierer mye, fra 3 % i Japan til 17 % i USA. I de fleste land ligger andelen av befolkningen som vil få en depresjon i løpet av livet, mellom 8 og 12 %.[244][245] I Nord-Amerika er sannsynligheten for å ha en depressiv episode i løpet av ett år 3-5 % for menn og 8-10 % for kvinner.[246][247] Populasjonsstudier har konsekvent vist at depressive lidelser er om lag dobbelt så vanlig hos kvinner som hos menn, selv om det er uklart hvorfor det er slik, og hvilke faktorer som bidrar til forskjellen.[248]

Mennesker har størst sannsynlighet for å få sin første depressive episode mellom 30 og 40 års alder. En annen mindre topp i insidensen opptrer mellom 50 og 60 år.[249] Risikoen for depresjon er økt ved nevrologiske tilstander som hjerneslag, Parkinsons sykdom og multippel sklerose, og det første året etter barnefødsel.[250] Depresjon ses også hyppigere etter kardiovaskulære sykdommer.[237][251] Undersøkelser som har sett på utbredelsen av depresjon hos eldre har gitt motstridende resultater, men de fleste data tyder på en lavere forekomst i denne aldersgruppen.[252]

Komorbiditet[rediger | rediger kilde]

Depressive lidelser forekommer ofte sammen med andre psykiske problemer. National Comorbidity Survey (USA) fra 1990-92 rapporterte at 51 % av mennesker med alvorlig depresjon også lider av angst i løpet av livet.[253] Angstsymptomer kan ha stor innvirkning på en depressiv lidelse, med forsinket tilfriskning, økt risiko for tilbakefall, større funksjonshemming og økt fare for selvmordsforsøk.[254] Nevroendokrinologen Robert Sapolsky argumenterer for at forholdet mellom stress, angst og depresjon kan måles og demonstreres biologisk.[255] Forekomsten av alkohol- og narkotika-misbruk, og avhengighet, er økt ved depresjon,[256] og rundt en tredjedel av personer diagnostisert med ADHD utvikler komorbid depresjon.[257] Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og depresjon forekommer ofte samtidig.[1]

Depresjon og smerter ses også ofte samtidig. Årsaken kan være så enkel som at det er deprimerende å oppleve smerte, særlig hvis smerten er kronisk eller ikke kan kontrolleres. Forklaringen passer med Seligmans teori om lært hjelpeløshet. Ett eller flere smertesymptomer forekommer hos 65 % av deprimerte pasienter, og mellom 5 og 85 % av pasienter med smerte vil lide av depresjon.

Depresjon er også assosiert med en 1,5 til 2 ganger økt risiko for hjerte- og karsykdom, uavhengig av andre kjente risikofaktorer, og er knyttet direkte eller indirekte til risikofaktorer som røyking og fedme. Personer med depresjon har lavere sannsynlighet for å følge medisinske anbefalinger for behandling av hjerte- og karlidelser, noe som ytterligere øker risikoen. I tillegg oppdager kardiologer ofte ikke en underliggende depresjon, noe som kompliserer hjerte-kar-problemet de skal behandle.[258]

Sykdomsbyrde[rediger | rediger kilde]

Depresjon er ofte forbundet med arbeidsledighet og fattigdom.[259] Depressiv lidelse er i dag den ledende årsak til «sykdomsbyrde» i Nord-Amerika og andre land med høy inntekt, og den fjerde viktigste årsak i verden. Lidelsen antas i 2030 å være den nest viktigste årsaken til sykdomsbyrde etter HIV, ifølge Verdens helseorganisasjon.[260] Pasienter som kommer sent til behandling, eller som ikke søker behandling etter et tilbakefall, inngår sammen med mislykket behandling i en oversikt over hvilke barrierer som må overkommes for å forbedre pasientenes funksjon.[261]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den greske legen Hippokrates beskrev i antikken en melankolsk tilstand som en avgrenset sykdom med særskilte psykiske og fysiske symptomer.[262] Hippokrates benyttet et lignende, men langt bredere konsept, sammenlignet med det vi i dag kaller depressiv lidelse.[65]

Begrepet depresjon er avledet fra det latinske verbet deprimere, som betyr å «trykke ned».[263] Den franske psykiateren Louis Delasiauve benyttet i 1856 begrepet om et psykiatrisk symptom, og i løpet av 1860-årene ble ordet brukt i medisinske ordbøker om redusert følelsesmessig fungering.[264] Siden Aristoteles, hadde melankoli vært forbundet med lærde menn og intellektuell briljans, et hinder for kontemplasjon og kreativitet. Det nyere konseptet for depresjon forlot disse assosiasjonene og gjennom det 19. århundre ble begrepet mer knyttet til kvinner.[65]

Selv om melankoli fortsatte å være det dominerende diagnostiske begrepet, ble betegnelsen depresjon i økende grad brukt i medisinske avhandlinger og ble ved slutten av århundret ansett som et synonym. Den tyske psykiateren Emil Kraepelin kan ha vært den første til å bruke depresjon som et overordnede begrep ved å referere til forskjellige typer melankoli som depressive tilstander.[265]

Sigmund Freud sammenlignet tilstanden melankoli med sorg i sin artikkel fra 1917; Mourning and Melancholia. Den første versjonen av DSM (DSM-I, 1952) inneholdt diagnosen depressiv reaksjon og DSM-II (1968) depressiv nevrose, definert som en overdreven reaksjon på intern konflikt eller en identifiserbar begivenhet, og inkluderte også en depressiv type manisk-depressiv psykose innen affektive lidelser.[266]

I midten av det 20. århundre utviklet forskere teorier om at depresjon var forårsaket av en kjemisk ubalanse i nevrotransmittere i hjernen, en teori basert på observasjoner gjort i 1950 av effektene av reserpin og isoniazid på monoamin-nevrotransmitternivåene og den samtidige påvirkningen av depressive symptomer.[267]

Begrepet Major depressive disorder ble introdusert av en gruppe amerikanske leger på midten av 1970-tallet som en del av et forslag til diagnostiske kriterier. Begrepet var basert på symptommønstre og ble innlemmet i DSM-III i 1980.[268] For å beholde et samsvar benyttet en i ICD-10 samsvarende kriterier med kun mindre endringer. Den diagnostiske terskelen i DSM for depressiv lidelse ble benyttet for tilstanden som i ICD-10 benevnes mild depressiv episode, mens høyere terskler ble lagt inn for moderate og alvorlige episoder.[268][269] Den gamle ideen om melankoli eksisterer fortsatt som enn forestilling om en melankolsk subtype.

De nye definisjonene av depresjon ble allment akseptert, om enn med noe motstridende funn og synspunkter. Det fins empirisk baserte argumenter for at diagnosen melankoli bør trekkes frem igjen.[270][271] Det har også vært rettet kritikk mot økt utbredelse og dekningsområde for diagnosen, knyttet til utvikling og markedsføring av antidepressive legemidler og til den biologiske modellen siden slutten av 1950-tallet.[272]

Sosiokulturelle aspekter[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske presidenten Abraham Lincoln hadde trolig minst to depressive episoder.[273]

Forståelsen av depresjon varierer mye, både innenfor og mellom kulturer. Å kalle depresjon for «sykdom», «lidelse» eller «psykisk lidelse» påvirker hvordan vi ser på, diagnostiserer og behandlet fenomenet.[274] Det fins kulturelle forskjeller i synet på om depressiv lidelse er en sykdom som krever profesjonell behandling, eller om det dreier seg om en indikator for noe annet. Enkelte har hevdet at depresjon uttrykker et behov for å mestre sosiale og moralske problemer, er et resultat av biologisk ubalanse, eller speiler individuelle forskjeller som handler om ubehag, avmakt og følelsesmessige påkjenninger.[275][276]

Diagnosen er mindre vanlig i noen land, som for eksempel Kina. Det har blitt hevdet at den kinesiske kulturen tradisjonelt benekter eller somatiserer emosjonell depresjon (selv om den kinesiske benektelsen av depresjon kan ha endret seg betydelig siden begynnelsen av 1980-tallet).[277] En alternativ forklaring er at vestlige kulturer reformulerer og opphøyer noen uttrykk for menneskelig nød ved å gi nøden sykdomssstatus. Den australske professoren Gordon Parker og andre har hevdet at det vestlige begrepet depresjon «medikaliserer» tristhet eller ulykke.[278][279] På samme måte har den ungarsk-amerikanske psykiateren Thomas Szasz og andre hevdet at depresjon er en metaforisk sykdom som feilaktig anses som en faktisk sykdom.[280] Det har også vært uttrykt bekymring for at DSM har en tendens til å konkretisere abstrakte fenomener som depresjon mens det egentlig er snakk om sosiale konstruksjoner.[281]

Historiske personer har ofte vært lite villige til å diskutere eller søke behandling for depresjon, på grunn av sosial stigmatisering om tilstanden, eller som følge av uvitenhet om diagnose eller behandling. Likevel har analyser og fortolkning av brev, tidsskrifter, illustrasjoner, skrifter og uttalelser fra familie og venner til historiske personligheter ført til en antagelse om at de kan ha hatt en form for depresjon. Kjente mennesker som kan ha hatt depressive lidelser, inkluderer forfatteren Mary Shelley,[282] Henry James,[283] og den amerikanske presidenten Abraham Lincoln.[284] Noen banebrytende psykologer, som amerikanerne William James[285][286] og John B. Watson,[287] slet selv med depresjoner.

I Norge har enkelte politikere vært åpne om sine depressive reaksjoner, særlig Kjell Magne Bondevik som i sin regjeringsperiode tok permisjon som statsminister grunnet depressiv reaksjon. Hendelsen bidro til å sette fokus på psykisk helse og behovet for forebyggende og behandlende innsats på dette velferds- og helseområdet.

Sosial stigmatisering av depressiv lidelse er utbredt, og kontakt med psykisk helsevern reduserer stigmaet kun i begrenset grad. Meninger om behandlinger i det offentlige rom avviker ofte markant fra meningene til mange i hjelpeapparatet. Et eksempel er synet på alternative behandlinger, som ofte anses å være mer nyttige enn farmakologiske.[288] I Storbritannia gjennomførte Royal College of Psychiatrists og Royal College of General Practitioners en felles fem års «overvinn depresjon»-kampanje for å undervise om og redusere stigmatisering i perioden 1992-1996,[289] En undersøkelse utført etter kampanjen viste en liten, positiv endring i holdninger i offentligheten til depresjon og behandling.[290]

Notater[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Depression (PDF). National Institute of Mental Health (NIMH). Besøkt 7. september 2008. 
  2. ^ Hays RD, Wells KB, Sherbourne CD (1995). «Functioning and well-being outcomes of patients with depression compared with chronic general medical illnesses». Archives of General Psychiatry, 52 (1), s. 11–19. PMID 7811158. 
  3. ^ a b c d e f American Psychiatric Association 2000a, s. 349
  4. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 412
  5. ^ a b Delgado PL and Schillerstrom J (2009). «Cognitive Difficulties Associated With Depression: What Are the Implications for Treatment?». Psychiatric Times, 26 (3). 
  6. ^ a b c d American Psychiatric Association 2000a, s. 350
  7. ^ a b c «Bedfellows:Insomnia and Depression». Besøkt 2. juli 2010. 
  8. ^ [18] ^ Insomnia: Assessment and Management in Primary Care
  9. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 354
  10. ^ Brunsvold GL, Oepen G (2008). «Comorbid Depression in ADHD: Children and Adolescents». Psychiatric Times, 25 (10). 
  11. ^ Faculty of Psychiatry of Old Age, NSW Branch, RANZCP; Kitching D Raphael B (2001). Consensus Guidelines for Assessment and Management of Depression in the Elderly (PDF). North Sydney, New South Wales: NSW Health Department. s. 2. ISBN 0-7347-33410. 
  12. ^ Yohannes AM and Baldwin RC (2008). «Medical Comorbidities in Late-Life Depression». Psychiatric Times, 25 (14). 
  13. ^ Department of Health and Human Services (1999). «The fundamentals of mental health and mental illness» (PDF). Mental Health: A Report of the Surgeon General. Besøkt 11. november 2008. 
  14. ^ a b Caspi A, Sugden K, Moffitt TE (2003). «Influence of life stress on depression: Moderation by a polymorphism in the 5-HTT gene». Science, 301 (5631), s. 386–89. doi:10.1126/science.1083968. PMID 12869766. 
  15. ^ Haeffel GJ; Getchell M; Koposov RA; Yrigollen CM; DeYoung CG; af Klinteberg B; et al. (2008). «Association between polymorphisms in the dopamine transporter gene and depression: Evidence for a gene–environment interaction in a sample of juvenile detainees» (PDF). Psychological Science. Besøkt 11. november 2008. 
  16. ^ Slavich GM (2004). «Deconstructing depression: A diathesis-stress perspective (Opinion)». APS Observer. Besøkt 11. november 2008. 
  17. ^ Kendler KS, Gatz M, Gardner CO, Pedersen NL (2006). «A Swedish national twin study of lifetime major depression». American Journal of Psychiatry, 163 (1), s. 109–14. doi:10.1176/appi.ajp.163.1.109. PMID 16390897. 
  18. ^ Schuckit MA, Tipp JE, Bergman M, Reich W, Hesselbrock VM, Smith TL (1997). «Comparison of induced and independent major depressive disorders in 2,945 alcoholics». Am J Psychiatry, 154 (7), s. 948–57. PMID 9210745. 
  19. ^ a b c Professor Heather Ashton (2002). «Benzodiazepines: How They Work and How to Withdraw». 
  20. ^ Barlow 2005, s. 226
  21. ^ Shah N, Eisner T, Farrell M, Raeder C (1999). «An overview of SSRIs for the treatment of depression» (PDF). Journal of the Pharmacy Society of Wisconsin. Besøkt 10. november 2008. 
  22. ^ a b Nutt DJ (2008). «Relationship of neurotransmitters to the symptoms of major depressive disorder». Journal of Clinical Psychiatry. 69 Suppl E1, s. 4–7. PMID 18494537. 
  23. ^ Hirschfeld RM (2000). «History and evolution of the monoamine hypothesis of depression». Journal of Clinical Psychiatry. 61 Suppl 6, s. 4–6. PMID 10775017. 
  24. ^ Delgado PL (2000). «Depression: The case for a monoamine deficiency». Journal of Clinical Psychiatry. 61 Suppl 6, s. 7–11. PMID 10775018. 
  25. ^ Lacasse J, Leo J (2005). «Serotonin and depression: A disconnect between the advertisements and the scientific literature». PLoS Med, 2 (12), s. e392. doi:10.1371/journal.pmed.0020392.g001. PMC 1277931. PMID 16268734. Besøkt 30. oktober 2008. 
  26. ^ Videbech, P and Ravnkilde (2004). «Hippocampal volume and depression: A meta-analysis of MRI studies». American Journal of Psychiatry, 161 (11), s. 1957–66. doi:10.1176/appi.ajp.161.11.1957. PMID 15514393. 
  27. ^ Videbech, P (1997). «MRI findings in patients with affective disorder: a meta-analysis». Acta Psychiatrica Scandinavica, 96 (3), s. 157–68. doi:10.1111/j.1600-0447.1997.tb10146.x. PMID 9296545. 
  28. ^ Herrmann LL, Le Masurier M, Ebmeier KP (2008). «White matter hyperintensities in late life depression: a systematic review». Journal of Neurology, Neurosurgery, and Psychiatry, 79 (6), s. 619–24. doi:10.1136/jnnp.2007.124651. PMID 17717021. 
  29. ^ Mayberg H (6. juli 2007). «Brain pathway may underlie depression». Scientific American, 17 (4), s. 26–31. Besøkt 13. september 2008. 
  30. ^ Sheline YI, Gado MH, Kraemer HC (2003). «Untreated depression and hippocampal volume loss». American Journal of Psychiatry, 160 (8), s. 1516–18. doi:10.1176/appi.ajp.160.8.1516. PMID 12900317. 
  31. ^ Duman RS, Heninger GR, Nestler EJ (1997). «A molecular and cellular theory of depression». Archives of General Psychiatry, 54 (7), s. 597–606. PMID 9236543. 
  32. ^ Drevets WC, Savitz J, Trimble M (2008). «The subgenual anterior cingulate cortex in mood disorders». CNS Spectrums, 13 (8), s. 663–81. PMC 2729429. PMID 18704022. 
  33. ^ a b c Adrien J. (2003). «Neurobiological bases for the relation between sleep and depression». Sleep Medicine Review, 6 (5), s. 341–51. PMID 12531125. 
  34. ^ a b Terman M (2007). «Evolving applications of light therapy». Sleep Medicine Review, 11 (6), s. 497–507. doi:10.1016/j.smrv.2007.06.003. PMID 17964200. 
  35. ^ Benedetti F, Barbini B, Colombo C, Smeraldi E (2007). «Chronotherapeutics in a psychiatric ward». Sleep Medicine Review, 11 (6), s. 509–22. doi:10.1016/j.smrv.2007.06.004. PMID 17689120. 
  36. ^ a b Cutter WJ, Norbury R, Murphy DG (2003). «Oestrogen, brain function, and neuropsychiatric disorders». Journal of Neurology, Neurosurgery and Psychiatry, 74 (7), s. 837–40. doi:10.1136/jnnp.74.7.837. PMC 1738534. PMID 12810759. 
  37. ^ Douma, S.L, Husband, C., O’Donnell, M.E., Barwin, B.N., Woodend A.K. (2005). «Estrogen-related Mood Disorders Reproductive Life Cycle Factors». Advances in Nursing Science, 28 (4), s. 364–375. PMID 16292022. 
  38. ^ Lasiuk, GC and Hegadoren, KM (2007). «The Effects of Estradiol on Central Serotonergic Systems and Its Relationship to Mood in Women». Biological Research for Nursing (2007),, 9 (2), s. 147–160. doi:10.1177/1099800407305600. PMID 17909167. 
  39. ^ Dantzer R, O'Connor JC, Freund GG, Johnson RW, Kelley KW (2008). «From inflammation to sickness and depression: when the immune system subjugates the brain». Nat Rev Neurosci, 9 (1), s. 46–56. doi:10.1038/nrn2297. PMID 18073775. 
  40. ^ Dowlati Y, Herrmann N, Swardfager W, Liu H, Sham L, Reim EK, Lanctot KL (2010). «A meta-analysis of cytokines in major depression». Biological Psychiatry, 67 (5), s. 446–457. doi:10.1016/j.biopsych.2009.09.033. PMID 20015486. 
  41. ^ a b c Raphael B (2000). «Unmet Need for Prevention». I Andrews G, Henderson S (eds). Unmet Need in Psychiatry:Problems, Resources, Responses. Cambridge University Press. s. 138–39. ISBN 0-521-66229-X. 
  42. ^ [105] ^ PMID
  43. ^ Sadock 2002, s. 541
  44. ^ McCullough, Michael; Larson, David (1. juni 1999), «Religion and depression: a review of the literature», Twin Research (Australian Academic Press) 2 (2): 126–136, DOI:10.1375/136905299320565997, http://www.ingentaconnect.com/content/aap/twr/1999/00000002/00000002/art00008 
  45. ^ Dein, Simon (2006). «Religion, spirituality and depression: implications for research and treatment». Primary Care and Community Psychiatry, 11 (2), s. 67–72. doi:10.1185/135525706X121110. 
  46. ^ Moreira-Almeida, A; Neto, FL; Koenig, HG (September 2006). «Religiousness and mental health: a review». Rev. Bras. Psiquiatr., 28 (3), s. 242–50. PMID 16924349. 
  47. ^ Warman DM, Beck AT (2003). «About treatment and supports: Cognitive behavioral therapy». National Alliance on Mental Illness (NAMI) website. Besøkt 17. oktober 2008. 
  48. ^ Beck 1987, s. 10–15
  49. ^ Beck 1987, s. 3
  50. ^ Seligman, M (1975). «Depression». Helplessness: On depression, development and death. San Francisco, CA, USA: WH Freeman. s. 75–106. ISBN 0716707519. 
  51. ^ [124] ^ Jonathan W. Kanter, Glenn M. Callaghan, Sara J. Landes, Andrew M. Busch, and Keri R. Brown Behavior (2004) – Analytic Conceptualization and Treatment of Depression: Traditional Models and Recent Advances. The Behavior Analyst Today, 5.(3), 255 -274 ?123
  52. ^ [126] ^ Jonathan W. Kanter, Joseph D. Cautilli, Andrew M. Busch, og David E. Baruch (2005): Toward a Comprehensive Functional Analysis of Depressive Behavior: Five Environmental Factors and a Possible Sixth and Seventh. The Behavior Analyst Today, 6(1), Page 65- 75. lenke .
  53. ^ Jonathan W. Kanter, Glenn M. Callaghan, Sara J. Landes, Andrew M. Busch, og Keri R. Brown Behavior (2004). Analytic Conceptualization and Treatment of Depression: Traditional Models and Recent Advances. The Behavior Analyst Today, 5.(3), 255 -274. lenke .
  54. ^ [129] ^ C. Richard Spates, Sherry Pagoto, og Alyssa Kalata (2006): A Qualitative And Quantitative Review of Behavioral Activation Treatment of Major Depressive Disorder – The Behavior Analyst Today, 7.(4), 508-515. BAO
  55. ^ Hopko, DR, Robertson, SMC, og Colman, L (2008). Behavioral Activation Therapy for Depressed Cancer Patients: Factors Associated with Treatment Outcome and Attrition. International Journal of Behavioral Consultation and Therapy, 4(4), 325–335. BAO
  56. ^ Abreu, PR & Santos, CE (2008). Behavioral Models of Depression: A Critique of the Emphasis on Positive Reinforcement. International Journal of Behavioral Consultation and Therapy, 4(2), 130–145. lenke
  57. ^ a b Ma, K (2006). «Attachment theory in adult psychiatry. Part 1: Conceptualisations, measurement and clinical research findings». Advances in Psychiatric Treatment, 12, s. 440–449. Besøkt 21. april 2010. 
  58. ^ a b Barlow 2005, s. 230–32
  59. ^ Pinto A, Francis G (1993). «Cognitive correlates of depressive symptoms in hospitalized adolescents». Adolescence, 28 (111), s. 661–72. PMID 8237551. 
  60. ^ Bandura A (1998). «Self-Efficacy». I Friedman H. Encyclopedia of mental health. San Diego: Academic Press. ISBN 0122266765. Besøkt 17. august 2008. 
  61. ^ Brown GW, Harris TO (2001) [1978]. Social Origins of Depression: A Study of Psychiatric Disorder in Women. Routledge. ISBN 0-415-20268-X. 
  62. ^ Hinrichsen GA, Emery EE (2006). «Interpersonal factors and late-life depression». Clinical Psychology: Science and Practice (Subscription required), 12 (3), s. 264–75. doi:10.1093/clipsy/bpi027. 
  63. ^ Carhart-Harris RL, Mayberg HS, Malizia AL, Nutt D (2008). «Mourning and melancholia revisited: Correspondences between principles of Freudian metapsychology and empirical findings in neuropsychiatry». Annals of General Psychiatry, 7, s. 9. doi:10.1186/1744-859X-7-9. PMC 2515304. PMID 18652673. 
  64. ^ Freud, S (1984). «Mourning and Melancholia». I Richards A (ed.). 11.On Metapsychology: The Theory of Psycholoanalysis. Aylesbury, Bucks: Pelican. s. 245–69. ISBN 0-14-021740-1. 
  65. ^ a b c Radden, J (2003). «Is this dame melancholy? Equating today's depression and past melancholia». Philosophy, Psychiatry, & Psychology, 10 (1), s. 37–52. doi:10.1353/ppp.2003.0081. 
  66. ^ Frankl VE (2000). Man's search for ultimate meaning. New York, NY, USA: Basic Books. s. 139–40. ISBN 0738203548. 
  67. ^ Geppert CMA (2006). «Damage control». Psychiatric Times. Besøkt 8. november 2008. 
  68. ^ May 1994, s. 133
  69. ^ Boeree, CG (1998). «Abraham Maslow: Personality Theories» (PDF). Psychology Department, Shippensburg University. Besøkt 27. oktober 2008. 
  70. ^ Maslow A (1971). The Farther Reaches of Human Nature. New York, NY, USA: Viking Books. s. 318. ISBN 0670308536. 
  71. ^ Heim C, Newport DJ, Mletzko T, Miller AH, Nemeroff CB (2008). «The link between childhood trauma and depression: insights from HPA axis studies in humans». Psychoneuroendocrinology, 33 (6), s. 693–710. doi:10.1016/j.psyneuen.2008.03.008. PMID 18602762. 
  72. ^ Kessler, RC (1997). «The effects of stressful life events on depression». Annual revue of Psychology, 48, s. 191–214. doi:10.1146/annurev.psych.48.1.191. PMID 9046559. 
  73. ^ Kendler, KS; Hettema, JM; Butera, F; Gardner, CO; Prescott, CA (2003). «Life event dimensions of loss, humiliation, entrapment, and danger in the prediction of onsets of major depression and generalized anxiety». Archives of General Psychiatry, 60 (8), s. 789–796. doi:10.1001/archpsyc.60.8.789. PMID 12912762. 
  74. ^ Slavich GM, Thornton T, Torres LD, Monroe SM, Gotlib IH (2009). «Targeted rejection predicts hastened onset of major depression». Journal of Social and Clinical Psychology, 28, s. 223–243. doi:10.1521/jscp.2009.28.2.223. 
  75. ^ Monroe SM, Slavich GM, Torres LD, Gotlib IH (2007). «Major life events and major chronic difficulties are differentially associated with history of major depressive episodes». Journal of Abnormal Psychology, 116 (1), s. 116–124. doi:10.1037/0021-843X.116.1.116. PMID 17324022. 
  76. ^ Sadock 2002, s. 540
  77. ^ Vilhjalmsson R (1993). «Life stress, social support and clinical depression: A reanalysis of the literature». Social Science & Medicine, 37 (3), s. 331–42. doi:10.1016/0277-9536(93)90264-5. PMID 8356482. 
  78. ^ Kim D. ((2008) Blues from the Neighborhood? Neighborhood Characteristics and Depression. Epidemiol Rev 27. august PMID 18753674
  79. ^ Bonde JP (2008). «Psychosocial factors at work and risk of depression: A systematic review of the epidemiological evidence». Journal of Occupational and Environmental Medicine, 65 (7), s. 438–45. doi:10.1136/oem.2007.038430. PMID 18417557. 
  80. ^ Panksepp J, Moskal JR, Panksepp JB, Kroes RA (2002). «Comparative approaches in evolutionary psychology: Molecular neuroscience meets the mind» (PDF). Neuroendocrinology Letters, 23 (Supplement 4), s. 105–15. PMID 12496741. 
  81. ^ Sloman L, Gilbert P, Hasey G (2003). «Evolved mechanisms in depression: The role and interaction of attachment and social rank in depression». Journal of Affective Disorders, 74 (2), s. 107–21. doi:10.1016/S0165-0327(02)00116-7. PMID 12706512. 
  82. ^ Tooby, J, Cosmides, L (2005). Conceptual foundations of evolutionary psychology. In D. M. Buss (Ed.), The Handbook of Evolutionary Psychology (PDF). Hoboken, NJ: Wiley & Sons. s. 5–67. 
  83. ^ Mashman, RC (1997). «An evolutionary view of psychic misery». Journal of Social Behaviour & Personality, 12, s. 979–99. ISSN 0886-1641. 
  84. ^ Fergusson DM, Boden JM, Horwood LJ (2009). «Tests of causal links between alcohol abuse or dependence and major depression». Arch. Gen. Psychiatry, 66 (3), s. 260–6. doi:10.1001/archgenpsychiatry.2008.543. PMID 19255375. 
  85. ^ Falk DE, Yi HY, Hilton ME (2008). «Age of onset and temporal sequencing of lifetime DSM-IV alcohol use disorders relative to comorbid mood and anxiety disorders». Drug Alcohol Depend, 94 (1–3), s. 234–45. doi:10.1016/j.drugalcdep.2007.11.022. PMC 2386955. PMID 18215474. 
  86. ^ Schuckit MA, Smith TL, Danko GP (2007). «A comparison of factors associated with substance-induced versus independent depressions». J Stud Alcohol Drugs, 68 (6), s. 805–12. PMID 17960298. 
  87. ^ Berber MJ (1999). «Pharmacological treatment of depression. Consulting with Dr Oscar» (PDF). Can Fam Physician, 45, s. 2663–8. PMC 2328680. PMID 10587774. 
  88. ^ Riss, J.; Cloyd, J.; Gates, J.; Collins, S. (2008). «Benzodiazepines in epilepsy: pharmacology and pharmacokinetics». Acta Neurol Scand, 118 (2), s. 69–86. doi:10.1111/j.1600-0404.2008.01004.x. PMID 18384456. 
  89. ^ Semple, David; Roger Smyth, Jonathan Burns, Rajan Darjee, Andrew McIntosh (2007) [2005]. «13». Oxford Handbook of Psychiatry. United Kingdom: Oxford University Press. s. 540. ISBN 0198527837. 
  90. ^ Collier, Judith; Longmore, Murray (2003). «4». I Scally, Peter. Oxford Handbook of Clinical Specialties (6 utg.). Oxford University Press. s. 366. ISBN 978-0198525189. 
  91. ^ Ashton CH (1995). «Protracted Withdrawal From Benzodiazepines: The Post-Withdrawal Syndrome». Psychiatric Annals (benzo.org.uk), 25 (3), s. 174–179. 
  92. ^ Professor Heather Ashton (2004). «Protracted Withdrawal Symptoms From Benzodiazepines». Comprehensive Handbook of Drug & Alcohol Addiction. 
  93. ^ Classification of Depression: Research and Diagnostic Criteria: DSM-IV and ICD-10 (PDF)
  94. ^ Kaufmann IM (1. september 1993). «Rural psychiatric services. A collaborative model». Canadian Family Physician, 39, s. 1957–61. PMC 2379905. PMID 8219844. 
  95. ^ «Call for action over Third World depression». BBC News (Health). British Broadcasting Corporation (BBC). 1. november 1999. Besøkt 11. oktober 2008. 
  96. ^ a b Sharp LK, Lipsky MS (2002). «Screening for depression across the lifespan: a review of measures for use in primary care settings». American family physician, 66 (6), s. 1001–8. PMID 12358212. 
  97. ^ GilbodyGilbody S, House AO, Sheldon TA, S; House, AO; Sheldon, TA (2005). «Screening and case finding instruments for depression». Cochrane Database of Systematic Reviews (4), s. CD002792. doi:10.1002/14651858.CD002792.pub2. PMID 16235301. 
  98. ^ Cepoiu M, McCusker J, Cole MG, Sewitch M, Belzile E, Ciampi A (2008). «Recognition of depression by non-psychiatric physicians—a systematic literature review and meta-analysis». J Gen Intern Med, 23 (1), s. 25–36. doi:10.1007/s11606-007-0428-5. PMC 2173927. PMID 17968628. 
  99. ^ Dale J, Sorour E, Milner G (2008). «Do psychiatrists perform appropriate physical investigations for their patients? A review of current practices in a general psychiatric inpatient and outpatient setting». Journal of Mental Health, 17 (3), s. 293–98. doi:10.1016/S0140-6736(09)60879-5. 
  100. ^ Dale J, Sorour E, Milner G (2008). «Do psychiatrists perform appropriate physical investigations for their patients? A review of current practices in a general psychiatric inpatient and outpatient setting». Journal of Mental Health, 17 (3), s. 293–98. doi:10.1080/09638230701498325. 
  101. ^ Orengo C, Fullerton G, Tan R (2004). «Male depression: A review of gender concerns and testosterone therapy». Geriatrics, 59 (10), s. 24–30. PMID 15508552. 
  102. ^ Reid LM, Maclullich AM (2006). «Subjective memory complaints and cognitive impairment in older people». Dementia and geriatric cognitive disorders, 22 (5–6), s. 471–85. doi:10.1159/000096295. PMID 17047326. 
  103. ^ Katz IR (1998). «Diagnosis and treatment of depression in patients with Alzheimer's disease and other dementias». The Journal of clinical psychiatry. 59 Suppl 9, s. 38–44. PMID 9720486. 
  104. ^ Wright SL, Persad C (2007). «Distinguishing between depression and dementia in older persons: Neuropsychological and neuropathological correlates». Journal of geriatric psychiatry and neurology, 20 (4), s. 189–98. doi:10.1177/0891988707308801. PMID 18004006. 
  105. ^ Sadock 2002, s. 108
  106. ^ Sadock 2002, s. 260
  107. ^ «ICD-10:». www.who.int. Besøkt 8. november 2008. 
  108. ^ Sadock 2002, s. 288
  109. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. xxix
  110. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 345
  111. ^ «Mood (affective) disorders». ICD-10, Chapter V, Mental and behavioural disorders. World Health Organization (WHO). 2004. Besøkt 19. oktober 2008. 
  112. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 372
  113. ^ Parker 1996, s. 173
  114. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 352
  115. ^ Wakefield JC, Schmitz MF, First MB, Horwitz AV (2007). «Extending the bereavement exclusion for major depression to other losses: Evidence from the National Comorbidity Survey». Archives of General Psychiatry, 64 (4), s. 433–40. doi:10.1001/archpsyc.64.4.433. PMID 17404120. 
  116. ^ Kendler KS, Gardner CO (1. februar 1998). «Boundaries of major depression: An evaluation of DSM-IV criteria». American Journal of Psychiatry, 155 (2), s. 172–77. PMID 9464194. 
  117. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 778
  118. ^ CartaCarta MG, Altamura AC, Hardoy MC, MG; Altamura, AC; Hardoy, MC; Pinna, F; Medda, S; Dell'osso, L; Carpiniello, B; Angst, J (2003). «Is recurrent brief depression an expression of mood spectrum disorders in young people?». European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience, 253 (3), s. 149–53. doi:10.1007/s00406-003-0418-5. PMID 12904979. 
  119. ^ Rapaport MH, Judd LL, Schettler PJ (2002). «A descriptive analysis of minor depression». American Journal of Psychiatry, 159 (4), s. 637–43. doi:10.1176/appi.ajp.159.4.637. PMID 11925303. 
  120. ^ a b American Psychiatric Association 2000a, s. 355
  121. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 419–20
  122. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 421–22
  123. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 417–18
  124. ^ «ICD-10:». www.who.int. Besøkt 6. november 2008. 
  125. ^ Nonacs, Ruta M (4. desember 2007). «Postpartum depression». eMedicine. Besøkt 30. oktober 2008. 
  126. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 425
  127. ^ American Psychiatric Association 2000a, s. 421-422
  128. ^ Akiskal HS, Benazzi F (2006). «The DSM-IV and ICD-10 categories of recurrent [major] depressive and bipolar II disorders: Evidence that they lie on a dimensional spectrum». Journal of Affective Disorders, 92 (1), s. 45–54. doi:10.1016/j.jad.2005.12.035. PMID 16488021. 
  129. ^ «Differential Diagnosis». Besøkt 16. juli 2010. 
  130. ^ Cuijpers P, van Straten A, Smit F, Mihalopoulos C, Beekman A (2008). «Preventing the onset of depressive disorders: a meta-analytic review of psychological interventions». Am J Psychiatry, 165 (10), s. 1272–80. doi:10.1176/appi.ajp.2008.07091422. PMID 18765483. 
  131. ^ Christensen H; Griffiths KM. (2002). «The prevention of depression using the Internet» (PDF). Medical Journal of Australia. Besøkt 2. april 2009. 
  132. ^ Jané-Llopis E; Hosman C; Jenkins R; Anderson P. (2003). «Predictors of efficacy in depression prevention programmes» (PDF). British Journal of Psychiatry. Besøkt 2. april 2009. 
  133. ^ Cuijpers P, Muñoz RF, Clarke GN, Lewinsohn PM (2009). «Psychoeducational treatment and prevention of depression: the "Coping with Depression" course thirty years later.». Clinical Psychology Review, 29 (5), s. 449–458. doi:10.1016/j.cpr.2009.04.005. PMID pmid19450912. 
  134. ^ Thase, ME (1999). «When are psychotherapy and pharmacotherapy combinations the treatment of choice for major depressive disorder?». Psychiatric Quarterly, 70 (4), s. 333–46. doi:10.1023/A:1022042316895. PMID 10587988. 
  135. ^ NICE (2005). NICE guidelines: Depression in children and adolescents. London: NICE. s. 5. ISBN 1-84629-074-0. 
  136. ^ Wilson KC, Mottram PG, Vassilas CA (2008). «Psychotherapeutic treatments for older depressed people». Cochrane Database of Systematic Reviews, 23 (1), s. CD004853. doi:10.1002/14651858.CD004853.pub2. PMID 18254062. 
  137. ^ Cuijpers P, van Straten A, Smit F (2006). «Psychological treatment of late-life depression: a meta-analysis of randomized controlled trials». International Journal of Geriatric Psychiatry, 21 (12), s. 1139–49. doi:10.1002/gps.1620. PMID 16955421. 
  138. ^ Dobson KS (1989). «A meta-analysis of the efficacy of cognitive therapy for depression». J Consult Clin Psychol, 57 (3), s. 414–9. doi:10.1037/0022-006X.57.3.414. PMID 2738214. 
  139. ^ Roth, Anthony; Fonagy, Peter (2005) [1996]. What Works for Whom? Second Edition: A Critical Review of Psychotherapy Research. Guilford Press. s. 78. ISBN 159385272X. 
  140. ^ WeersingKlein, VRJesse; Walker, PN (2008). «Review: Cognitive behavioural therapy for adolescents with depression». Evidence-Based Mental Health, 11 (3), s. 76. doi:10.1136/ebmh.11.3.76. PMID 18669678. Besøkt 27. november 2008. 
  141. ^ Harrington R, Whittaker J, Shoebridge P, Campbell F (1998). «Systematic review of efficacy of cognitive behaviour therapies in childhood and adolescent depressive disorder». BMJ, 325 (7358), s. 229–30. doi:10.1136/bmj.325.7358.229. PMC 28555. PMID 9596592. 
  142. ^ Goodyer I, Dubicka B, Wilkinson P (2007). «Selective serotonin reuptake inhibitors (SSRIs) and routine specialist care with and without cognitive behaviour therapy in adolescents with major depression: Randomised controlled trial». BMJ, 335 (7611), s. 142. doi:10.1136/bmj.39224.494340.55. PMC 1925185. PMID 17556431. 
  143. ^ Goodyer IM, Dubicka B, Wilkinson P (2008). «A randomised controlled trial of cognitive behaviour therapy in adolescents with major depression treated by selective serotonin reuptake inhibitors. The ADAPT trial». Health Technology Assessment, 12 (14), s. 1–80. PMID 18462573. 
  144. ^ Domino ME, Burns BJ, Silva SG (2008). «Cost-effectiveness of treatments for adolescent depression: Results from TADS». American Journal of Psychiatry, 165 (5), s. 588–96. doi:10.1176/appi.ajp.2008.07101610. PMID 18413703. 
  145. ^ Almeida, AM; Lotufo Neto, F (2003). «Cognitive-behavioral therapy in prevention of depression relapses and recurrences: a review». Revista brasileira de psiquiatria (Sao Paulo, Brazil : 1999), 25 (4), s. 239–44. PMID 15328551. 
  146. ^ Paykel, ES (2007). «Cognitive therapy in relapse prevention in depression.». The international journal of neuropsychopharmacology / official scientific journal of the Collegium Internationale Neuropsychopharmacologicum (CINP), 10 (1), s. 131–6. doi:10.1017/S1461145706006912. PMID 16787553. 
  147. ^ Beck 1987, s. 10
  148. ^ Coelho HF, Canter PH, Ernst E (2007). «Mindfulness-based cognitive therapy: Evaluating current evidence and informing future research». Journal of Consulting and Clinical Psychology, 75 (6), s. 1000–05. doi:10.1037/0022-006X.75.6.1000. PMID 18085916. 
  149. ^ Dworetzky J (1997). Psychology. Pacific Grove, CA, USA: Brooks/Cole Pub. Co. s. 602. ISBN 0-314-20412-1. 
  150. ^ Doidge N, Simon B, Lancee WJ (2002). «Psychoanalytic patients in the US, Canada, and Australia: II. A DSM-III-R validation study». Journal of the American Psychoanalytic Association, 50 (2), s. 615–27. doi:10.1177/00030651020500021101. PMID 12206545. 
  151. ^ Barlow 2005, s. 20
  152. ^ de Maat S, Dekker J, Schoevers R (2007). «Short Psychodynamic Supportive Psychotherapy, antidepressants, and their combination in the treatment of major depression: A mega-analysis based on three Randomized Clinical Trials». Depression and Anxiety, 25 (7), s. 565. doi:10.1002/da.20305. PMID 17557313. 
  153. ^ Cuijpers P, van Straten A, van Oppen P, Andersson G (2008). «Are psychological and pharmacologic interventions equally effective in the treatment of adult depressive disorders? A meta-analysis of comparative studies». Journal of Clinical Psychiatry, 69 (11), s. 1675–85. doi:10.4088/JCP.v69n1102. PMID 18945396. 
  154. ^ Cuijpers P, van Straten A, Schuurmans J, van Oppen P, Hollon SD, Andersson G. (2010). «Psychotherapy for chronic major depression and dysthymia: a meta-analysis.». Clinical Psychology Review, 30 (1), s. 51–62. doi:10.1016/j.cpr.2009.09.003. PMID 19766369. 
  155. ^ a b WheelerKarasu TB, Gelenberg A, Merriam A, Wang P, DC; Morgan, R; Thomas, DM; Seed, M; Rees, A; Moore, RH (2000). «Practice Guideline for the Treatment of Patients With Major Depressive Disorder (Second Edition)». Transplant international : official journal of the European Society for Organ Transplantation (American Psychiatric Association), 9 (3), s. 1–78. doi:10.1176/appi.books.9780890423363.48690. 
  156. ^ a b c Royal Pharmaceutical Society of Great Britain 2008, s. 204
  157. ^ Whooley MA, Simon GE (2000). (abstract) «Managing Depression in Medical Outpatients». New England Journal of Medicine, 343 (26), s. 1942–50. doi:10.1056/NEJM200012283432607. PMID 11136266. Besøkt 11. november 2008. 
  158. ^ Zisook S, Rush AJ, Haight BR, Clines DC, Rockett CB (2006). «Use of bupropion in combination with serotonin reuptake inhibitors». Biological Psychiatry, 59 (3), s. 203–10. doi:10.1016/j.biopsych.2005.06.027. PMID 16165100. 
  159. ^ Rush AJ, Trivedi MH, Wisniewski SR (2006). «Bupropion-SR, sertraline, or venlafaxine-XR after failure of SSRIs for depression». New England Journal of Medicine, 354 (12), s. 1231–42. doi:10.1056/NEJMoa052963. PMID 16554525. 
  160. ^ Trivedi MH, Fava M, Wisniewski SR, Thase ME, Quitkin F, Warden D, Ritz L, Nierenberg AA, Lebowitz BD, Biggs MM, Luther JF, Shores-Wilson K, Rush AJ (2006). «Medication augmentation after the failure of SSRIs for depression». New England Journal of Medicine, 354 (12), s. 1243–52. doi:10.1056/NEJMoa052964. PMID 16554526. 
  161. ^ Papakostas GI, Thase ME, Fava M, Nelson JC, Shelton RC (2007). «Are antidepressant drugs that combine serotonergic and noradrenergic mechanisms of action more effective than the selective serotonin reuptake inhibitors in treating major depressive disorder? A meta-analysis of studies of newer agents». Biological Psychiatry, 62 (11), s. 1217–27. doi:10.1016/j.biopsych.2007.03.027. PMID 17588546. 
  162. ^ Prof Gordon Duff (31. mai 2006). «The Medicines and Healthcare products Regulatory Agency (MHRA)». 
  163. ^ Depression in children and young people: Identification and management in primary, community and secondary care. NHS National Institute for Health and Clinical Excellence. 2005. 
  164. ^ Mayers AG, Baldwin DS (2005). «Antidepressants and their effect on sleep». Human Psychopharmacology, 20 (8), s. 533–59. doi:10.1002/hup.726. PMID 16229049. 
  165. ^ Tsapakis EM, Soldani F, Tondo L, Baldessarini RJ (2008). «Efficacy of antidepressants in juvenile depression: meta-analysis». Br J Psychiatry, 193 (1), s. 10–7. doi:10.1192/bjp.bp.106.031088. PMID 18700212. 
  166. ^ Palmer B, Gates J, Lader M (2003). «Causes and Management of Hyponatremia». The Annals of Pharmacotherapy, 37 (11), s. 1694–702. doi:10.1345/aph.1D105. PMID 14565794. 
  167. ^ Guaiana G., Barbui C., Hotopf M. (2007). «Amitriptyline for depression.». Cochrane Database Syst Review, 18 (3), s. 11–7. doi:10.1002/14651858.CD004186.pub2. PMID 9597346. 
  168. ^ Anderson IM (2000). «Selective serotonin reuptake inhibitors versus tricyclic antidepressants: A meta-analysis of efficacy and tolerability». Journal of Affective Disorders, 58 (1), s. 19–36. doi:10.1016/S0165-0327(99)00092-0. PMID 10760555. 
  169. ^ Krishnan KR (2007). «Revisiting monoamine oxidase inhibitors». Journal of Clinical Psychiatry. 68 Suppl 8, s. 35–41. PMID 17640156. 
  170. ^ Wijeratne, Chanaka, Sachdev, Perminder (2008). «Treatment-resistant depression: Critique of current approaches». Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 42 (9), s. 751–62. doi:10.1080/00048670802277206. PMID 18696279. 
  171. ^ Barbee JG (2008). «Treatment-Resistant Depression: Advances in Assessment». Psychiatric Times, 25 (10). 
  172. ^ «Study Undermines Case for Antidepressants». Arkivert fra originalen 8. desember 2012. Besøkt 2. juli 2010. 
  173. ^ Valenstein M, McCarthy JF, Austin KL, Greden JF, Young EA, Blow FC (2006). «What happened to lithium? Antidepressant augmentation in clinical settings». American Journal of Psychiatry, 163 (7), s. 1219–25. doi:10.1176/appi.ajp.163.7.1219. PMID 16816227. 
  174. ^ Bschor T, Bauer M (2006). «Efficacy and mechanisms of action of lithium augmentation in refractory major depression». Current Pharmaceudical Design, 12 (23), s. 2985–92. doi:10.2174/138161206777947650. PMID 16918427. 
  175. ^ Guzzetta F, Tondo L, Centorrino F, Baldessarini RJ (2007). «Lithium treatment reduces suicide risk in recurrent major depressive disorder». Journal of Clinical Psychiatry, 68 (3), s. 380–83. doi:10.4088/JCP.v68n0304. PMID 17388706. 
  176. ^ Nierenberg AA, Fava M, Trivedi MH, Wisniewski SR, Thase ME, McGrath PJ, Alpert JE, Warden D, Luther JF, Niederehe G, Lebowitz B, Shores-Wilson K, Rush AJ (2006). «A comparison of lithium and T(3) augmentation following two failed medication treatments for depression: A STAR*D report». American Journal of Psychiatry, 163 (9), s. 1519–30. doi:10.1176/appi.ajp.163.9.1519. PMID 16946176. 
  177. ^ Bender KJ (1. februar 2008). «Evidence Grows for Value of Antipsychotics as Antidepressant Adjuncts – Psychiatric Times». Psychiatric Times. Besøkt 6. august 2008. 
  178. ^ a b Kirsch I, Deacon BJ, Huedo-Medina TB, Scoboria A, Moore TJ, Johnson BT (2008). «Initial severity and antidepressant benefits: A meta-analysis of data submitted to the Food and Drug Administration». PLoS Med., 5 (2), s. e45. doi:10.1371/journal.pmed.0050045. PMC 2253608. PMID 18303940. 
  179. ^ Turner EH, Matthews AM, Linardatos E, Tell RA, Rosenthal R (2008). «Selective publication of antidepressant trials and its influence on apparent efficacy». N. Engl. J. Med., 358 (3), s. 252–60. doi:10.1056/NEJMsa065779. PMID 18199864. 
  180. ^ Elkin I, Shea MT, Watkins JT, Imber SD, Sotsky SM, Collins JF, Glass DR, Pilkonis PA, Leber WR, Docherty JP (1989). «National Institute of Mental Health Treatment of Depression Collaborative Research Program. General effectiveness of treatments». Archives of General Psychiatry, 46 (11), s. 971–82; discussion 983. PMID 2684085. 
  181. ^ Elkin I, Gibbons RD, Shea MT, Sotsky SM, Watkins JT, Pilkonis PA, Hedeker D (1995). «Initial severity and differential treatment outcome in the National Institute of Mental Health Treatment of Depression Collaborative Research Program». Journal of Consulting and Clinical Psychology, 63 (5), s. 841–47. doi:10.1037/0022-006X.63.5.841. PMID 7593878. 
  182. ^ Sotsky SM, Glass DR, Shea MT, Pilkonis PA, Collins JF, Elkin I, Watkins JT, Imber SD, Leber WR, Moyer J (1991). «Patient predictors of response to psychotherapy and pharmacotherapy: Findings in the NIMH Treatment of Depression Collaborative Research Program». American Journal of Psychiatry, 148 (8), s. 997–1008. PMID 1853989. 
  183. ^ Turner EH, Rosenthal R (2008). «Efficacy of antidepressants». BMJ, 336 (7643), s. 516–7. doi:10.1136/bmj.39510.531597.80. PMC 2265347. PMID 18319297. 
  184. ^ a b c Cuijpers P, van Straten A, van Oppen P, Andersson G (2008). «Are Psychological and Pharmacologic Interventions Equally Effective in the Treatment of Adult Depressive Disorders? A Meta-Analysis of Comparative Studies». Journal of Clinical Psychiatry, s. e1–e11. 
  185. ^ a b c Imel ZE, Malterer MB, McKay KM, Wampold BE (2008). «A meta-analysis of psychotherapy and medication in unipolar depression and dysthymia». J Affect Disord, 110 (3), s. 197–206. doi:10.1016/j.jad.2008.03.018. PMID 18456340. 
  186. ^ Stone MB, Jones ML (17. november 2006). «Clinical review: relationship between antidepressant drugs and suicidality in adults» (PDF). Overview for December 13 Meeting of Psychopharmacologic Drugs Advisory Committee (PDAC). FDA. s. 11–74. Besøkt 22. september 2007. 
  187. ^ Levenson M, Holland C (17. november 2006). «Statistical Evaluation of Suicidality in Adults Treated with Antidepressants» (PDF). Overview for December 13 Meeting of Psychopharmacologic Drugs Advisory Committee (PDAC). FDA. s. 75–140. Besøkt 22. september 2007. 
  188. ^ Olfson M, Marcus SC, Shaffer D (2006). «Antidepressant drug therapy and suicide in severely depressed children and adults: A case-control study». Archives of General Psychiatry, 63 (8), s. 865–72. doi:10.1001/archpsyc.63.8.865. PMID 16894062. 
  189. ^ Hammad TA (2004-08-116). «Review and evaluation of clinical data. Relationship between psychiatric drugs and pediatric suicidality.» (PDF). FDA. s. 42; 115. Besøkt 29. mai 2008. 
  190. ^ a b Hetrick S, Merry S, McKenzie J, Sindahl P, Proctor M (2007). «Selective serotonin reuptake inhibitors (SSRIs) for depressive disorders in children and adolescents». Cochrane Database Syst Rev (3), s. CD004851. doi:10.1002/14651858.CD004851.pub2. PMID 17636776. 
  191. ^ Gunnell D, Saperia J, Ashby D (2005). «Selective serotonin reuptake inhibitors (SSRIs) and suicide in adults: meta-analysis of drug company data from placebo controlled, randomised controlled trials submitted to the MHRA's safety review». BMJ, 330 (7488), s. 385. doi:10.1136/bmj.330.7488.385. PMC 549105. PMID 15718537. 
  192. ^ Fergusson D, Doucette S, Glass KC, et al. (2005). «Association between suicide attempts and selective serotonin reuptake inhibitors: systematic review of randomised controlled trials». BMJ, 330 (7488), s. 396. doi:10.1136/bmj.330.7488.396. PMC 549110. PMID 15718539. 
  193. ^ Rihmer Z, Akiskal H (2006). «Do antidepressants t(h)reat(en) depressives? Toward a clinically judicious formulation of the antidepressant-suicidality FDA advisory in light of declining national suicide statistics from many countries». J Affect Disord, 94 (1–3), s. 3–13. doi:10.1016/j.jad.2006.04.003. PMID 16712945. 
  194. ^ «FDA Proposes New Warnings About Suicidal Thinking, Behavior in Young Adults Who Take Antidepressant Medications». FDA. 2. mai 2007. Besøkt 29. mai 2008. 
  195. ^ «www1.mhlw.go.jp» (PDF). Japanese Ministry of Health (Japanese). 
  196. ^ a b American Psychiatric Association (2000b). «Practice guideline for the treatment of patients with major depressive disorder». American Journal of Psychiatry, 157 (Supp 4), s. 1–45. PMID 10767867. 
  197. ^ UK ECT Review Group (2003). «Efficacy and safety of electroconvulsive therapy in depressive disorders: a systematic review and meta-analysis». Lancet, 361 (9360), s. 799–808. doi:10.1016/S0140-6736(03)12705-5. PMID 12642045. 
  198. ^ Bourgon LN, Kellner CH (2000). «Relapse of depression after ECT: a review». The journal of ECT, 16 (1), s. 19–31. doi:10.1097/00124509-200003000-00003. PMID 10735328. 
  199. ^ Sackeim HA, Haskett RF, Mulsant BH (2001). «Continuation pharmacotherapy in the prevention of relapse following electroconvulsive therapy: A randomized controlled trial». JAMA: Journal of the American Medical Association, 285 (10), s. 1299–307. doi:10.1001/jama.285.10.1299. PMID 11255384. 
  200. ^ Tew JD, Mulsant BH, Haskett RF, Joan P, Begley AE, Sackeim HA (2007). «Relapse during continuation pharmacotherapy after acute response to ECT: A comparison of usual care versus protocolized treatment». Annals of Clinical Psychiatry, 19 (1), s. 1–4. doi:10.1080/10401230601163360. PMID 17453654. 
  201. ^ Frederikse M, Petrides G, Kellner C (2006). «Continuation and maintenance electroconvulsive therapy for the treatment of depressive illness: a response to the National Institute for Clinical Excellence report». The journal of ECT, 22 (1), s. 13–7. doi:10.1097/00124509-200603000-00003. PMID 16633200. 
  202. ^ National Institute for Clinical Excellence (2003). Guidance on the use of electroconvulsive therapy (PDF). London: National Institute for Health and Clinical Excellence. ISBN 1-84257-282-2. 
  203. ^ Kellner CH, Knapp RG, Petrides G (2006). «Continuation electroconvulsive therapy vs pharmacotherapy for relapse prevention in major depression: A multisite study from the Consortium for Research in Electroconvulsive Therapy (CORE)». Archives of General Psychiatry, 63 (12), s. 1337–44. doi:10.1001/archpsyc.63.12.1337. PMID 17146008. 
  204. ^ Barlow 2005, s. 239
  205. ^ Ingram A, Saling MM, Schweitzer I (2008). «Cognitive Side Effects of Brief Pulse Electroconvulsive Therapy: A Review». Journal of ECT, 24 (1), s. 3–9. doi:10.1097/YCT.0b013e31815ef24a. PMID 18379328. 
  206. ^ Reisner AD (2003). «The electroconvulsive therapy controversy: evidence and ethics» (PDF). Neuropsychology review, 13 (4), s. 199–219. doi:10.1023/B:NERV.0000009484.76564.58. PMID 15000226. 
  207. ^ «Can a Shock to the Brain Cure Depression?». Besøkt 2. juli 2010. 
  208. ^ «Management of depression in primary and secondary care» (PDF). National Clinical Practice Guideline Number 23. National Institute for Health and Clinical Excellence. 2007. Besøkt 4. november 2008. 
  209. ^ Martinsen EW (2008). «Physical activity in the prevention and treatment of anxiety and depression.». Nordic Journal of Psychiatry, 62 (S47), s. 25–29. doi:10.1080/08039480802315640. PMID 18752115. 
  210. ^ «Depression and Anxiety: Exercise Eases Symptoms». Besøkt 2. juli 2010. 
  211. ^ «St. John's Wort and Depression». NCCAM Health Information. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007. Besøkt 13. oktober 2008. 
  212. ^ Linde K, Mulrow CD, Berner M, Egger M (2005). «St John's wort for depression». Cochrane Database Systematic Reviews (2), s. CD000448. doi:10.1002/14651858.CD000448.pub2. PMID 15846605. 
  213. ^ Sarino LV, Dang KH, Dianat N (2007). «Drug interaction between oral contraceptives and St. John's Wort: appropriateness of advice received from community pharmacists and health food store clerks». J Am Pharm Assoc (2003), 47 (1), s. 42–7. doi:10.1331/1544-3191.47.1.42.Sarino. PMID 17338474. 
  214. ^ Freeman MP, Hibbeln JR, Wisner KL, Davis JM, Mischoulon D, Peet M, Keck PE, Marangell LB, Richardson AJ, Lake J, Stoll AL (2006). «Omega-3 fatty acids: evidence basis for treatment and future research in psychiatry». Journal of Clinical Psychiatry, 67 (12), s. 1954–67. doi:10.4088/JCP.v67n1217. PMID 17194275. 
  215. ^ Ross BM, Seguin J, Sieswerda LE (2007). «Omega-3 fatty acids as treatments for mental illness: which disorder and which fatty acid?». Lipids Health Dis, 6, s. 21. doi:10.1186/1476-511X-6-21. PMC 2071911. PMID 17877810. 
  216. ^ Appleton KM, Hayward RC, Gunnell D (2006). «Effects of n-3 long-chain polyunsaturated fatty acids on depressed mood: systematic review of published trials». Am. J. Clin. Nutr., 84 (6), s. 1308–16. PMID 17158410. 
  217. ^ Rogers PJ, Appleton KM, Kessler D (2008). «No effect of n-3 long-chain polyunsaturated fatty acid (EPA and DHA) supplementation on depressed mood and cognitive function: a randomised controlled trial». Br. J. Nutr., 99 (2), s. 421–31. doi:10.1017/S0007114507801097. PMID 17956647. 
  218. ^ Marangell LB, Martinez M, Jurdi RA, Zboyan H (2007). «Neurostimulation therapies in depression: A review of new modalities». Acta Psychiatrica Scandinavica, 116 (3), s. 174–81. doi:10.1111/j.1600-0447.2007.01033.x. PMID 17655558. 
  219. ^ a b Schutter DJ (2008). «Antidepressant efficacy of high-frequency transcranial magnetic stimulation over the left dorsolateral prefrontal cortex in double-blind sham-controlled designs: A meta-analysis». Psychological Medicine, 39 (1), s. 1–11. doi:10.1017/S0033291708003462. PMID 18447962. 
  220. ^ DeNoon, Daniel J. (8. oktober 2008). «FDA OKs TMS Depression Device: Brain-Stimulating Device Cleared for Depression Treatment After 1 Drug Failure». WebMD. WebMD. Besøkt 10. november 2008. 
  221. ^ Eranti S, Mogg A, Pluck G (2007). «A randomized, controlled trial with 6-month follow-up of repetitive transcranial magnetic stimulation and electroconvulsive therapy for severe depression». Am J Psychiatry, 164 (1), s. 73–81. doi:10.1176/appi.ajp.164.1.73. PMID 17202547. 
  222. ^ «VNS Therapy System – P970003s050». Device Approvals and Clearances. FDA. 12. august 2005. Besøkt 11. november 2009. 
  223. ^ Rush AJ, Marangell LB, Sackeim HA (2005). «Vagus nerve stimulation for treatment-resistant depression: A randomized, controlled acute phase trial». Biological Psychiatry, 58 (5), s. 347–54. doi:10.1016/j.biopsych.2005.05.025. PMID 16139580. 
  224. ^ Daban C, Martinez-Aran A, Cruz N, Vieta E (2008). «Safety and efficacy of Vagus Nerve Stimulation in treatment-resistant depression. A systematic review». J Affect Disord, 110 (1–2), s. 1–15. doi:10.1016/j.jad.2008.02.012. PMID 18374988. 
  225. ^ Posternak MA, Miller I (2001). «Untreated short-term course of major depression: A meta-analysis of outcomes from studies using wait-list control groups». Journal of Affective Disorders, 66 (2–3), s. 139–46. doi:10.1016/S0165-0327(00)00304-9. PMID 11578666. 
  226. ^ Posternak MA, Solomon DA, Leon AC (2006). «The naturalistic course of unipolar major depression in the absence of somatic therapy». Journal of Nervous and Mental Disease, 194 (5), s. 324–29. doi:10.1097/01.nmd.0000217820.33841.53. PMID 16699380. 
  227. ^ Fava GA, Park SK, Sonino N (2006). «Treatment of recurrent depression.». Expert Review of Neurotherapeutics, 6 (11), s. 1735–1740. doi:10.1586/14737175.6.11.1735. PMID 17144786. 
  228. ^ Limosin F, Mekaoui L, Hautecouverture S (2007). «Stratégies thérapeutiques prophylactiques dans la dépression unipolaire [Prophylactic treatment for recurrent major depression]». La Presse Médicale, 36 (11-C2), s. 1627–1633. doi:10.1016/j.lpm.2007.03.032. PMID 17555914. 
  229. ^ Eaton WW, Shao H, Nestadt G (2008). «Population-based study of first onset and chronicity in major depressive disorder». Archives of General Psychiatry, 65 (5), s. 513–20. doi:10.1001/archpsyc.65.5.513. PMC 2761826. PMID 18458203. 
  230. ^ Holma KM, Holma IA, Melartin TK (2008). «Long-term outcome of major depressive disorder in psychiatric patients is variable». Journal of Clinical Psychiatry, 69 (2), s. 196–205. doi:10.4088/JCP.v69n0205. PMID 18251627. 
  231. ^ Kanai T, Takeuchi H, Furukawa TA (2003). «Time to recurrence after recovery from major depressive episodes and its predictors». Psychological Medicine, 33 (5), s. 839–45. doi:10.1017/S0033291703007827. PMID 12877398. 
  232. ^ Geddes JR, Carney SM, Davies C (2003). «Relapse prevention with antidepressant drug treatment in depressive disorders: A systematic review». Lancet, 361 (9358), s. 653–61. doi:10.1016/S0140-6736(03)12599-8. PMID 12606176. 
  233. ^ «Major Depression». Besøkt 16. juli 2010. 
  234. ^ «Prognosis». Besøkt 16. juli 2010. 
  235. ^ Cassano P, Fava M (2002). «Depression and public health: an overview». J Psychosom Res, 53 (4), s. 849–57. doi:10.1016/S0022-3999(02)00304-5. PMID 12377293. 
  236. ^ Rush AJ (2007). «The varied clinical presentations of major depressive disorder». The Journal of clinical psychiatry, 68 (Supplement 8), s. 4–10. PMID 17640152. 
  237. ^ a b Alboni P, Favaron E, Paparella N, Sciammarella M, Pedaci M (2008). «Is there an association between depression and cardiovascular mortality or sudden death?». Journal of cardiovascular medicine (Hagerstown, Md.), 9 (4), s. 356–62. PMID 18334889. 
  238. ^ Barlow 2005, s. 248–49
  239. ^ Blair-West GW, Mellsop GW (2001). «Major depression: Does a gender-based down-rating of suicide risk challenge its diagnostic validity?». Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 35 (3), s. 322–28. doi:10.1046/j.1440-1614.2001.00895.x. PMID 11437805. 
  240. ^ Oquendo MA, Bongiovi-Garcia ME, Galfalvy H (2007). «Sex differences in clinical predictors of suicidal acts after major depression: a prospective study». The American journal of psychiatry, 164 (1), s. 134–41. doi:10.1176/appi.ajp.164.1.134. PMID 17202555. 
  241. ^ Bostwick, JM; Pankratz, VS (2000). «Affective disorders and suicide risk: A reexamination». American Journal of Psychiatry, 157 (12), s. 1925–32. doi:10.1176/appi.ajp.157.12.1925. PMID 11097952. 
  242. ^ «The scope and concerns of public health». Oxford University Press: OUP.COM. 5. mars 2009. Besøkt 3. desember 2010. 
  243. ^ «The world health report 2001 – Mental Health: New Understanding, New Hope». WHO website. World Health Organization. 2001. Besøkt 19. oktober 2008. 
  244. ^ Andrade L, Caraveo-Anduaga JJ, Berglund P (2003). «The epidemiology of major depressive episodes: Results from the International Consortium of Psychiatric Epidemiology (ICPE) Surveys». Int J Methods Psychiatr Res, 12 (1), s. 3–21. doi:10.1002/mpr.138. PMID 12830306. 
  245. ^ Kessler RC, Berglund P, Demler O (2003). «The epidemiology of major depressive disorder: Results from the National Comorbidity Survey Replication (NCS-R)». JAMA, 289 (203), s. 3095–105. doi:10.1001/jama.289.23.3095. PMID 12813115. 
  246. ^ Kessler RC, Berglund P, Demler O, Jin R, Merikangas KR, Walters EE (2005). «Lifetime prevalence and age-of-onset distributions of DSM-IV disorders in the National Comorbidity Survey Replication». Archives of General Psychiatry, 62 (6), s. 617–27. doi:10.1001/archpsyc.62.6.593. PMID 15939837. 
  247. ^ Murphy JM, Laird NM, Monson RR, Sobol AM, Leighton AH (2000). «A 40-year perspective on the prevalence of depression: The Stirling County Study». Archives of General Psychiatry, 57 (3), s. 209–15. doi:10.1001/archpsyc.57.3.209. PMID 10711905. 
  248. ^ Kuehner, C (2003). «Gender differences in unipolar depression: An update of epidemiological findings and possible explanations». Acta Psychiatrica Scandinavica, 108 (3), s. 163–74. doi:10.1034/j.1600-0447.2003.00204.x. PMID 12890270. 
  249. ^ Eaton WW, Anthony JC, Gallo J (1997). «Natural history of diagnostic interview schedule/DSM-IV major depression. The Baltimore Epidemiologic Catchment Area follow-up». Archives of General Psychiatry, 54 (11), s. 993–99. PMID 9366655. 
  250. ^ Rickards H (2005). «Depression in neurological disorders: Parkinson's disease, multiple sclerosis, and stroke». Journal of Neurology Neurosurgery and Psychiatry, 76, s. i48–i52. doi:10.1136/jnnp.2004.060426. PMC 1765679. PMID 15718222. 
  251. ^ Strik JJ, Honig A, Maes M (2001). «Depression and myocardial infarction: relationship between heart and mind». Progress in neuro-psychopharmacology & biological psychiatry, 25 (4), s. 879–92. doi:10.1016/S0278-5846(01)00150-6. PMID 11383983. 
  252. ^ Jorm AF (2000). «Does old age reduce the risk of anxiety and depression? A review of epidemiological studies across the adult life span». Psychological Medicine, 30 (1), s. 11–22. doi:10.1017/S0033291799001452. PMID 10722172. 
  253. ^ Kessler RC, Nelson C, McGonagle KA (1996). «Comorbidity of DSM-III-R major depressive disorder in the general population: results from the US National Comorbidity Survey». British Journal of Psychiatry, 168 (suppl 30), s. 17–30. PMID 8864145. 
  254. ^ Hirschfeld RMA (2001). «The Comorbidity of Major Depression and Anxiety Disorders: Recognition and Management in Primary Care». Primary Care Companion to the Journal of Clinical Psychiatry, 3 (6), s. 244–254. PMC 181193. PMID 15014592. 
  255. ^ Sapolsky Robert M (2004). Why zebras don't get ulcers. Henry Holt and Company, LLC. s. 291–98. ISBN 0-8050-7369-8. 
  256. ^ Grant BF (1995). «Comorbidity between DSM-IV drug use disorders and major depression: Results of a national survey of adults». Journal of Substance Abuse, 7 (4), s. 481–87. doi:10.1016/0899-3289(95)90017-9. PMID 8838629. 
  257. ^ Hallowell EM, Ratey JJ (2005). Delivered from distraction: Getting the most out of life with Attention Deficit Disorder. New York: Ballantine Books. s. 253–55. ISBN 0-345-44231-8. 
  258. ^ Schulman J and Shapiro BA (2008). «Depression and Cardiovascular Disease: What Is the Correlation?». Psychiatric Times, 25 (9). 
  259. ^ Weich S, Lewis G (1998). (fulltext) «Poverty, unemployment, and common mental disorders: Population based cohort study». BMJ, 317 (7151), s. 115–19. PMC 28602. PMID 9657786. Besøkt 16. september 2008. 
  260. ^ Mathers CD, Loncar D (2006). «Projections of global mortality and burden of disease from 2002 to 2030». PLoS Med., 3 (11), s. e442. doi:10.1371/journal.pmed.0030442. PMC 1664601. PMID 17132052. 
  261. ^ Andrews G (2008). (fulltext) «In Review: Reducing the Burden of Depression». Canadian Journal of Psychiatry, 53 (7), s. 420–27. PMID 18674396. Besøkt 08–11–10. 
  262. ^ [615] ^ Hippokrates, Aphorisms avsnitt 6.23
  263. ^ [618] ^ depress. (n.d.). Online Etymology Dictionary. Hentet 30. juni 2008, fra Dictionary.com
  264. ^ Berrios GE (1988). «Melancholia and depression during the 19th century: A conceptual history». British Journal of Psychiatry, 153, s. 298–304. doi:10.1192/bjp.153.3.298. PMID 3074848. 
  265. ^ Davison, K (2006). «Historical aspects of mood disorders». Psychiatry, 5 (4), s. 115–18. doi:10.1383/psyt.2006.5.4.115. 
  266. ^ American Psychiatric Association (1968). «Schizophrenia» (PDF). Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-II. Washington, DC: American Psychiatric Publishing, Inc. s. 36–37, 40. Besøkt 3. august 2008. 
  267. ^ Schildkraut, JJ (1965). «The catecholamine hypothesis of affective disorders: A review of supporting evidence». American Journal of Psychiatry, 122 (5), s. 509–22. PMID 5319766. 
  268. ^ a b Philipp M, Maier W, Delmo CD (1991). «The concept of major depression. I. Descriptive comparison of six competing operational definitions including ICD-10 and DSM-III-R». European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience, 240 (4–5), s. 258–65. doi:10.1007/BF02189537. PMID 1829000. 
  269. ^ Gruenberg, AM, Goldstein, RD, Pincus, HA (2005) Classification of Depression: Research and Diagnostic Criteria: DSM-IV and ICD-10 (PDF). Wiley.com. Hentet 30. oktober 2008.
  270. ^ Bolwig, Tom G.; Shorter, Edward (2007). «Melancholia: Beyond DSM, beyond neurotransmitters. Proceedings of a conference, May 2006, Copenhagen, Denmark». Acta Psychiatrica Scandinavica Suppl, 115 (433), s. 4–183. doi:10.1111/j.1600-0447.2007.00956.x. PMID 17280564. 
  271. ^ Fink M, Bolwig TG, Parker G, Shorter E (2007). «Melancholia: Restoration in psychiatric classification recommended». Acta Psychiatrica Scandinavica, 115 (2), s. 89–92. doi:10.1111/j.1600-0447.2006.00943.x. PMID 17244171. 
  272. ^ Healy, David (1999). The Antidepressant Era. Cambridge, MA: Harvard University Press. s. 42. ISBN 0-674-03958-0. 
  273. ^ Burlingame, Michael (1997). The Inner World of Abraham Lincoln. Urbana: University of Illinois Press. ISBN 0-252-06667-7. 
  274. ^ Maloney F (3. november 2005). «The Depression Wars: Would Honest Abe Have Written the Gettysburg Address on Prozac?». Slate magazine. Washington Post. Besøkt 3. oktober 2008. 
  275. ^ Karasz A (2005). «Cultural differences in conceptual models of depression». Social Science in Medicine, 60 (7), s. 1625–35. doi:10.1016/j.socscimed.2004.08.011. PMID 15652693. 
  276. ^ Tilbury, F (2004). «There are orphans in Africa still looking for my hands': African women refugees and the sources of emotional distress». Health Sociology Review, 13 (1), s. 54–64. Besøkt 3. oktober 2008. 
  277. ^ Parker, G; Gladstone, G; Chee, KT (2001). «Depression in the planet's largest ethnic group: The Chinese». American Journal of Psychiatry, 158 (6), s. 857–64. PMID 11384889. 
  278. ^ Parker, G (2007). «Is depression overdiagnosed? Yes». BMJ, 335 (7615), s. 328. doi:10.1136/bmj.39268.475799.AD. PMC 1949440. PMID 17703040. 
  279. ^ Pilgrim D, Bentall R (1999). «The medicalisation of misery: A critical realist analysis of the concept of depression». Journal of Mental Health, 8 (3), s. 261–74. doi:10.1080/09638239917580. 
  280. ^ Steibel W (Producer) (1998). «Is depression a disease?». Debatesdebates. Besøkt 16. november 2008. 
  281. ^ Blazer DG (2005). The age of melancholy: "Major depression" and its social origins. New York, NY, USA: Routledge. ISBN 978-0415951883. 
  282. ^ Seymour, Miranda (2002). Mary Shelley. Grove Press. s. 560–61. ISBN 0802139485. 
  283. ^ «Biography of Henry James». pbs.org. Besøkt 19. august 2008. 
  284. ^ Burlingame, Michael (1997). The Inner World of Abraham Lincoln. Urbana: University of Illinois Press. ISBN 0-252-06667-7. 
  285. ^ James H (Ed.) (1920). Letters of William James (Vols. 1 and 2). Montana USA: Kessinger Publishing Co. s. 147–48. ISBN 978-0766175662. 
  286. ^ Hergenhahn 2005, s. 311
  287. ^ Cohen D (1979). J. B. Watson: The Founder of Behaviourism. London, UK: Routledge & Kegan Paul. s. 7. ISBN 0710000545. 
  288. ^ Jorm AF, Angermeyer M, Katschnig H (2000). «Public knowledge of and attitudes to mental disorders: a limiting factor in the optimal use of treatment services». I Andrews G, Henderson S (eds). Unmet Need in Psychiatry:Problems, Resources, Responses. Cambridge University Press. s. 409. ISBN 0-521-66229-X. 
  289. ^ Paykel ES, Tylee A, Wright A, Priest RG, Rix S, Hart D (1997). «The Defeat Depression Campaign: psychiatry in the public arena». American Journal of Psychiatry, 154 (6 Suppl), s. 59–65. PMID 9167546. 
  290. ^ Paykel ES, Hart D, Priest RG (1998). «Changes in public attitudes to depression during the Defeat Depression Campaign». British Journal of Psychiatry, 173, s. 519–22. doi:10.1192/bjp.173.6.519. PMID 9926082. 

Utvalgte sitert verk[rediger | rediger kilde]

  • American Psychiatric Association (2000a). Diagnostic and statistical manual of mental disorders, Fourth Edition, Text Revision: DSM-IV-TR. Washington, DC: American Psychiatric Publishing, Inc. ISBN 0890420254. 
  • Barlow DH; Durand VM (2005). Abnormal psychology: An integrative approach (5th ed.). Belmont, CA, USA: Thomson Wadsworth. ISBN 0534633560. 
  • Beck AT, Rush J, Shaw BF, Emery G (1987) [1979]. Cognitive Therapy of depression. New York, NY, USA: Guilford Press. ISBN 0898629195. 
  • Simon, Karen Michele; Freeman, Arthur M.; Epstein, Norman (1986). Depression in the family. New York: Haworth Press. ISBN 0-86656-624-4. 
  • Hergenhahn BR (2005). An Introduction to the History of Psychology (5th utg.). Belmont, CA, USA: Thomson Wadsworth. ISBN 0534554016. 
  • May R (1994). The discovery of being: Writings in existential psychology. New York, NY, USA: W. W. Norton & Company. ISBN 0393312402. 
  • Hadzi-Pavlovic, Dusan; Parker, Gordon (1996). Melancholia: a disorder of movement and mood: a phenomenological and neurobiological review. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-47275-X. 
  • Royal Pharmaceutical Society of Great Britain (2008). British National Formulary (BNF 56). UK: BMJ Group and RPS Publishing. ISBN 9780853697787. 
  • Sadock, Virginia A.; Sadock, Benjamin J.; Kaplan, Harold I. (2003ref= CITEREFSadock2002). Kaplan & Sadock's synopsis of psychiatry: behavioral sciences/clinical psychiatry. Hagerstwon, MD: Lippincott Williams & Wilkins. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]