Rektor ved Universitetet i Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Før utbyggingen på Blindern hadde rektor kontor i Domus Academica (Urbygningen) ved Karl Johans gate 47
Inngangen til det gamle kontoret og kollegieværelset. Rommene er i dag møterom og museum.

Rektor ved Universitetet i Oslo er universitetets fremste akademiske verv og innehaveren har det øverste ansvaret for å lede universitetets virksomhet. Rektor er ex officio leder for universitetsstyret (til 2003: Det akademiske kollegium) og velges blant de vitenskapelig ansatte (etter konvensjon professorene) av hele universitetssamfunnet, for en periode på fire år og med mulighet for gjenvalg én gang. Rektoratet består i tillegg til rektor av en valgt stedfortreder, prorektor, og kan dessuten omfatte en eller flere viserektorer utnevnt av rektor. Viserektoren eller viserektorene sorterer under rektor og prorektor, og kan gis ansvar for bestemte saksområder.

Fra 1. august 2009 består rektoratet ved Universitetet i Oslo av rektor Ole Petter Ottersen, prorektor Inga Bostad og viserektorene Ragnhild Hennum og Doris Marie Jorde.

Rektorembedet ble innført ved Det Kongelige Frederiks Universitet (universitetets navn til 1939) i 1907, og erstattet det tidligere vervet som formann for Det akademiske kollegium.

Historie[rediger | rediger kilde]

Frem til fundas for Det Kongelige Frederiks Universitet ble vedtatt av Stortinget og fikk kongens sanksjon, ble universitetets indre organisasjon fastlagt gjennom midlertidige beslutninger, dels etter planene som var lagt frem for det nye norske universitet av en kommisjon i 1812, og dels gjennom særlige kongelige resolusjoner.

I 1813 ble Det akademiske kollegium opprettet som universitetets øverste organ, bestående av alle professorene. I følge kongelig resolusjon av 24. september 1816 skulle kollegiet bestå av de eldste professorer fra hvert av de fire fakultetene, med en fra det teologiske, det juridiske og det medisinske og tre fra det filosofiske fakultet.

Kronprins Oscar, universitetets nominelle kansler fra 1824 til 1844

Fra 1814 utnevnte Kongen en kansler og en prokansler ved universitetet. Kansleren skulle være bindeledd mellom universitetet og regjeringen og føre tilsyn med universitetet på kongens vegne. De første kanslere var de svenske stattholdere i Norge. De kom i praksis ikke til å spille noen aktiv rolle i forhold til universitetet. Prokansleren fikk derimot en viktig og aktiv rolle, særlig gjennom at prokansleren møtte i og ledet Det akademiske kollegium.

Grev Herman Wedel-Jarlsberg, universitetets prokansler fra 1828 til 1840

Etter at Stortinget helt siden 1816 flere ganger hadde vedtatt en universitetslov, ble Lov indeholdende Fundats for det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania omsider sanksjonert av Kongen i 1824. Universitetsloven opprettholdt kansler- og prokanslerembedet, og fastsatte at prokansleren skulle være kanslerens stedfortreder og formann for Det akademiske kollegium. I praksis fikk denne siste bestemmelsen ingen betydning. Fra 1824 var kronprins Oscar universitetskansler – etter mønster fra Sverige, hvor tronfølgeren gjerne var kansler for universitetene i Uppsala og Lund. I Norge ble kronprinsens kanslerfunksjon rent seremoniell. Siden kronprinsen ikke kunne fylle kanslerembedets daglige funksjoner, kom prokansleren til å fungere som kansler. På denne måten ble det ikke aktuelt for prokansleren å føre formannskapet i Det akademiske kollegium. I stedet gikk det på omgang mellom dekanene å fungere som prokansler og ha forsete i kollegiet.

Embedet som kansler var noe omstridt i Norge, og enkelte mente det var grunnlovsstridig at kronprinsen og stattholderen skulle ha sivile embeder i landet.

Kansler- og prokanslerembedet ble avskaffet gjennom Lov indeholdende Forandringer i og Tillæg til Fundatsen for det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania av 17. september 1845. I stedet valgte kollegiet fra 1845 hvert år en formann fra sin egen midte.

Det hadde helt siden 1840-tallet vært ytret ønske om innføring av et rektorembede, med en rektor som satt for en noe lengre periode og hadde en mer selvstendig myndighet.

Professor Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne, universitetets andre rektor

Rektoratet ble innført ved universitetet ved Lov om Det kgl. Frederiks Universitet av 9. oktober 1905, som trådte i kraft fra 1. januar 1907. Rektor ble valgt av et «almindeligt professormøde» (alle universitetets professorer) for tre år om gangen. Dosentene fikk stemmerett i rektorvalget fra 1939.

I 1957 ble embedet som prorektor, dvs. rektors stedfortreder, fast innført. Prorektor skulle deretter velges på samme måte som rektor. Embedet som prorektor hadde eksistert en gang tidligere, da Adolf Hoel var prorektor 1941–1943. I 2006 ble i tillegg stillingen som viserektor innført. Viserektor er i motsetning til rektor og prorektor ikke valgt, men utnevnt av rektor, og er ikke rektors stedfortreder.

Gjennom universitetsloven av 1955 fikk det øvrige vitenskapelige personalet og studentene stemmerett i rektorvalget. Universitetsloven av 1975 gav også teknisk-administrativt ansatte stemmerett.

Frem til 1989 var bare professorer valgbare til rektor- og prorektorembedet. Den nye universitetsloven fra 1989 bestemte at alle vitenskapelig ansatte i hovedstilling skulle være valgbare. Universitetsloven av 1995 åpner for at universitetene kan velge om de vil ha en valgt eller ansatt rektor, og for at hvem som helst kan bli rektor ved universitetene. Så langt er det likevel bare professorer som har blitt valgt til rektor. Universitetets første viserektor var derimot ikke professor, men førsteamanuensis. Siden rektorvervene er de fremste akademiske vervene ved universitetet er det lite sannsynlig at personer uten professor- eller førsteamanuensiskompetanse vil kunne bli valgt til dem.

Kanslere ved Det Kongelige Frederiks Universitet 1814–1844[rediger | rediger kilde]

Prokanslere og titulære formenn for Det akademiske kollegium 1814–1845[rediger | rediger kilde]

Valgte formenn for Det akademiske kollegium 1845–1907[rediger | rediger kilde]

Rektorer siden 1907[rediger | rediger kilde]

Professor Inge Lønning, rektor ved universitetet fra 1985 til 1992
1: Fridtjof Nansen ble valgt til rektor for perioden 1919–1921, men tiltrådte aldri.
2: Etter at Didrik Arup Seip ble arrestert av NS-myndighetene i 1941 ble Adolf Hoel utnevnt til prorektor, mens Ragnar Skancke på papiret overtok rektorembedet, men uten å faktisk fungere som rektor. I 1943 ble Hoel utnevnt til rektor av rikskommissariatet. Hoel utøvet den faktiske rektorgjerningen allerede fra han ble utnevnt til prorektor i 1941 og frem til krigsslutt. Seip ble gjeninnsatt i sine funksjoner 13. mai 1945. Norske myndigheter hevdet etter krigen at utnevnelsene i 1941 og 1943 var ugyldige, men Hoel oppføres på universitetets oversikt over rektorer.

Øvrige medlemmer av rektoratet[rediger | rediger kilde]

Prorektorer[rediger | rediger kilde]

1: Adolf Hoel ble innsatt som prorektor etter at rektor Didrik Arup Seip ble arrestert i 1941, men utøvet rent faktisk gjerningen som rektor fra samme tidspunkt. I 1943 ble Hoel formelt utnevnt til rektor. Se utfyllende fotnote i oversikten over rektorer.
2: Sverdrup døde kort etter at han tiltrådte.

Viserektorer[rediger | rediger kilde]

1: Inga Bostad ble utnevnt til viserektor av Geir Ellingsrud, etter at Ellingsrud og Benestad hadde blitt valgt til hhv. rektor og prorektor. Stillingen som viserektor eksisterte ikke tidligere, men Ellingsrud hadde gjort det klart at han ville opprette denne stillingen dersom han ble valgt.
2: Hennum og Jorde vil være viserektorer samtidig. Det er første gang mer enn en person innehar et av vervene i rektoratet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]