Bibelens kanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bibelens kanon er den samling av bøker i Bibelen som regnes av troende som hellige og inspirert av Gud. De bøkene som alminneligvis regnes som kanoniske, er de 66 bøkene som utgjør det gamle testamente (De hebraiske og arameiske skrifter) og det nye testamente (De kristne greske skrifter).

Apokryfene[rediger | rediger kilde]

De andre bøkene som i visse sammenhenger knyttes til Bibelen kalles apokryfer. Disse bøkene anses vanligvis for å være av mindre verdi eller uten verdi. Flere av apokryfene skriver seg fra tiden mellom hjemvendelsen fra Babylonia og Jesu tid, og er altså eldre enn bøkene i NT. Syv bøker som regnes som et tillegg til GT, har likevel oppnådd en viss utbredelse og tas med i den katolske og ortodokse kanon, de kalles De deuterokanoniske bøker. Apokryfiske bøker utenom disse omfatter de såkalte pseudepigrafer. Til disse hører blant annet Enoks bøker og Boken om Jubelårene. Også flere nytestamentlige apokryfer eksisterer, deriblant apokryfiske evangelier.

Det gamle testamentets kanon[rediger | rediger kilde]

Det gamle testamente er den samlingen av bøker som ble regnet for hellige av judeerne i fortiden. Judeerne hadde sin samling av bøker som de regnet for hellige. I følge én tradisjon har disse skriftene blitt samlet av Esra. Disse bøkene er identiske med jødenes Tanakh. De var inndelt på en litt annen måte enn GT i kristne bibler; man skilte mellom tre hoveddeler, loven, skriftene og profetene. Josefus omtalte de bøkene som ble ansett for hellige og nevnte også skrifter som ble ansett for mindre verdifulle, det vil si de deuterokanoniske bøker, som ble tatt med i noen samlinger allerede på hans tid.

Jesus henviste ofte til profetene og skriftene, og han anerkjente gjerningene til Moses. Dette tas vanligvis som et vitnesbyrd om at kristne skal anse dette som hellige bøker. Disse skriftene ble derfor tatt opp i Bibelen av de kristne, sammen med det som ble kjent som NT.

Det nye testamentets kanon[rediger | rediger kilde]

Samlingen av NT har derimot vært gjenstand for langt flere diskusjoner. Noen vil hevde at bøkene i NT antagelig var samlet i den eldste tid av kristendommen og at det derfor er god grunn til å se på dem som kanoniske. Andre fremholder imidlertid at enkelte bøker kanskje ikke eksisterte før sent på 100-tallet og at fortegnelser over skriftenes kanon først ble laget da.

Ofte sies det at kanoniseringen av disse bøkene ble endelig fullført på Kirkemøtet i Karthago i år 397 e.Kr. Imidlertid fantes det fortegnelser over bøkene fra før den tid. Som den eldste fortegnelsen regnes den som er kjent som Muratoris kanon fra ca. år 170. Det lengste bevarte eksemplaret av dette verket ble funnet på 1700-tallet av en italiensk historiker ved navn Lodovico Antonio Muratori. Dette eksemplaret ble skrevet omkring tusen år tidligere. Enkelte andre fragmenter er også kjent. Sannsynligvis ble teksten opprinnelig skrevet på gresk omkring år 175. Hvem som skrev teksten, er usikkert. Noen mener at den kan ha blitt skrevet av Klemens av Alexandria, en kjent apologet. Andre mener at det kan ha vært skrevet av Hippolytus fra Roma, som skrev på gresk. Også andre skribenter har blitt foreslått. Men i denne teksten, som ikke i sin helhet er blitt bevart, blir de fleste av bøkene i NT nevnt. De få bøkene som man ikke finner, kan ha vært nevnt i den delen som er gått tapt. De pastorale brev (Timoteus og Titus) nevnes tydelig. Teksten nevner også noen andre bøker, og det sies at de ikke skal regnes med til de hellige skrifter. I tiden mellom dette verkets tilblivelse og kirkemøtet i Karthago kjenner man flere fortegnelser over kanoniske bøker, medregnet noen av kirkefedrenes bemerkninger som ble skrevet på 300-tallet. I noen av disse fortegnelsene utelates noen av bøkene, og noen ganger betviles ektheten av enkelte bøker.

Synspunkter[rediger | rediger kilde]

De deuterokanoniske bøker ble tatt med i kirkens boksamling på 300-tallet etter ønske fra Augustinus, men de ble ikke alment akseptert. De ble ikke anerkjent av alle de etterfølgende lærde. Hieronymus, som oversatte Bibelen til latin, så på dem som verdiløse og frarådet folk å lese dem. Ved konsilet i Trient i 1546 besluttet den katolske kirke å ta med de syv deuterokanoniske bøker i sin samling[trenger referanse], mens Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra, ble utelatt. Disse bøkene brukes fortsatt i utstrakt grad i den ortodokse kirke.

Under reformasjonen var det mange spekulasjoner rundt forskjellige apokryfe verk. Noen slike bøker vakte interesse innen noen religiøse samfunn.

Martin Luther så ikke på apokryfene som likeverdige med resten av Bibelen, men det ble hetende seg i lang tid at de kunne være nyttige å lese. Derfor ble de ofte lagt til som et tillegg til bibelutgaver også i protestantiske land.

Den etiopiske ortodokse kirke regner noen øvrige skrifter som en del av sin kanon, heriblant Enoks bok og Boken om Jubelårene.

Siste Dagers Hellige regner Mormons bok som guddommelig; den består av flere særegne bøker og forteller om mennesker som skal ha bodd i Amerika.

Også de bøkene som vanligvis regnes som kanoniske, har til tider vært utsatt for tvil. Luther betvilte på et tidspunkt ektheten av Esters bok, Hebreerbrevet, Jakobs brev, Judas' brev og Johannes' åpenbaring. Se Lutherbibelen.

Tomasevangeliet og andre apokryfe evangelier har vakt bredere interesse etter funnet av Nag Hammadi-skriftene, og mange moderne lesere ønsker å utfordre Bibelens kanon med inntrykk fra disse tekstene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]