Hallusinogen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hallusinogene stoffer (eller bare hallusinogener) er en gruppe psykoaktive stoffer som har blitt antatt å kunne få brukeren til å hallusinere. De kan gjøre at brukeren får hallusinasjoner, hvilket vil si syns- og hørselsillusjoner, sanseendringer, vrangforestillinger eller overdrevent sterke følelser. De mest kjente hallusinogener er dinitrogenoksid, DMT, LSD, psilocybin (finnes i fleinsopp varianter, selv om bare spiss fleinsopp og cubensis er ført opp på narkotikaisten), meskalin fra Peyote-kakutusen, 2C-B samt LSA.

Hallusinogener er en gruppe substanser som kan deles opp i tre ulike kategorier, psykedelika, dissosiative substanser og derilanter. I motsetning til andre psykoaktive stoffer som stimulanter og opiater, forsterker ikke bare hallusinogener vanlige mentale tilstander men induserer tilstander som er helt annerledes enn vanlig bevissthet.

Rusopplevelsen varierer fra person til person avhengig av mental tilstand, omgivelse og verdenssyn, to personer under påvirkning av samme substans kan både oppleve de samme opplevelsene samt helt ulike, selv om de har helt lik set og setting. Hallusinogener kan fremkalle helt forskjellige effekter i den samme brukeren fra dose til dose, dog noen effekter er det samme er det vanskelig å forutsi effektene som blir produsert.

I ulikhet med andre typer rusmidler kan man lære seg å kontrollere effektene til hallusinogener, som oftest psykedelika, og en erfaren bruker kan som oftest navigere opplevelsen etter eget ønske, og fremkalle de ønskede effektene med konsentrasjon, meditasjon, yoga og andre spirituelle praksiser kan også forsterke effektene av substansen, og derav også effektene av praksisen. Historikere attribuerer ofte bruken av enteogener med utviklingen av disse praksisene, men emnet er svært kontroversielt.

Alment brukte kriterier for etablering at et legemiddel er hallusinogene er:[1]

  1. Endringer i tankevirksomhet, persepsjon, og stemning overskygger andre effekter
  2. Svekkelse av hukommelse og intellekt bør være minimal
  3. Bedøvelse, handlingslammelse eller overdreven stimulering bør ikke være en dominerende effekt
  4. Bivirkninger på det autonome nerversystemet bør være minimale
  5. Avhengiget bør være fraværende

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ RA. Glennon (1994). «Classical drugs: an introductory overview.». I GC Lin og RA Glennon. Hallucinogens: an update (engelsk). Rockville, Maryland: National Institute on Drug Abuse. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.