Månen: Forskjell mellom sideversjoner

Månen
	; Fullmåne sett fra jordens nordlige halvkule
	Baneparametre
Periapsis	362 570 km
Apoapsis	405 410 km
Store halvakse	384 399 km; 0,003 AE
Eksentrisitet	0,0549
Omløpstid	27,321582 jorddøgn
Synodisk periode	29,530589 døgn; 0,0809 juliansk år
Gjennomsnittsfart	1,022 km/s
Inklinasjon	5,145°
Knutelengde	Tilbakegang på et omløp per 18.6 år °
Perihelargument	Et omløp frem per 8.85 år °
Moderplanet	Jorden
	Fysiske egenskaper
Gjennomsnittlig radius	1 737,1 km; 0,273 × jordens
Radius ved ekvator	1 738,14 km; 0,273 × jordens
Polradius	1735.97 km; 0,273 × jordens
Omkrets	10 921 km
Flattrykthet	0,00125
Overflatens areal	37 930 000 km²; 0,074 × jordens
Volum	21 958 000 000 km³; 0,02 × jordens
Masse	73 477 000 000 000 000 000 000 kg; 0,012 × jordens
Middeltetthet	3,3464 g/cm³
Gravitasjon ved ekvator	1,622 m/s²; 0,166 g
Unnslipningshastighet	2,38 km/s
Siderisk rotasjonsperiode	27,321582 døgn; 655,718 timer
Rotasjon	4.627
Aksehelning	1,5424°
Overflaterefleksjon	0.136
Tilsynelatende størrelsesklasse	−2.5–−12.9 ; −12.74 (gjennomsnittlig fullmåne)
Vinkeldiameter	29.3′–34.1′
	Atmosfæriske egenskaper
Atmosfærisk trykk	10−7–10−10 pascal
Sammensetning	Ar, He, Na, K, H, Rn

Bla gjennom historikken interaktivt

← Forrige endring Neste endring →

Slettet innhold Innhold lagt til

VisuellWikitekst

På linje

Sideversjonen fra 9. sep. 2012 kl. 02:04

Månen er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden,^[h]^{[L 6]} og er den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på sitt primæregeme er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen.^[i] Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene.

Månen er det lyseste objektet på himmelen etter solen, selv om overflaten faktisk er svært mørk med en refleksjon tilsvarende kull. Prominensen på himmelen og de regelmessige fasesyklusene har siden antikkens tid gjort månen til en viktig kulturell innflytelse på språk, kalendere, kunst og mytologi. Månens gravitasjonelle påvirkning fører til tidevann og minuttforlengelsen av dagen. Månens nåværende baneavstand – som er ca. tretti ganger diameteren til jorden – gjør at den på himmelen ser ut til å ha nesten samme størrelse som solen. Dette gjør det mulig at månen dekker nesten hele solen i fullstendige solformørkelser.

Månen er det eneste himmellegemet annet enn jorden som mennesker har satt sin fot på. Det sovjetiske Luna-programmet var det første til å nå månen med et ubemannet romfartøy i 1959. NASA er de eneste til dags dato med bemannede ferder til månen. De begynte med Apollo 8 i 1968 etterfulgt av seks bemannede månelandinger mellom 1969 og 1972 – der Apollo 11 var den første. Disse ferdene returnerte over 380 kg månestein som har blitt brukt til å utvikle en geologiks forståelse av månens opprinnelse, dannelsen av den indre strukturen og forhistorie. Det antas at månen ble dannet for ca. 4,5 milliarder år siden. En av teoriene for hvordan den ble dannet er et gigantisk nedslag som involverte jorden. Det ble imidlertid stilt spørsmål ved denne teorien i 2012 etter nye analyser av prøver fra Apollo-programmet.^[2]

Etter Apollo 17-oppdraget i 1972 har månen bare blitt besøkt av ubemannede romfartøyer, deriblant den siste sovjetiske Lunokhod-roveren. Siden 2004 har både Japan, Kina, India, USA og Den europeiske romfartsorganisasjon sendt banesonder til månen. Disse sondene har bidratt til å bekrefte oppdafgelsen av vannis på månen i kratere ved polene som er i permanent skygge og er bundet til regolitten på månen. Fremtidige bemannede ekspedisjoner er under planlegging, både med støtte fra myndigheter og det private. I henhold til traktaten for det ytre rom forblir månen fri for alle nasjoner å utforske for fredelige formål.

Månens utvikling og en tur til månen.

Dannelse

Utdypende artikkel: Nedslagsteorien

Utforsk hva oppdagelsene av dalene på månen forteller oss om månens utvikling.

Flere mekanismer har blitt foreslått å ha ført til dannelsen av månen for 4,527 ± 0,010 milliarder år siden,^[j] omtrent 30–50 millioner år etter solsystemets opprinnelse.^{[L 7]} Disse inkluderer fisjonen av månen fra jordens skorpe gjennom sentrifugalkraft,^{[L 8]} som ville kreve et for stort opprinnelig spinn for jorden,^{[L 9]} den gravitasjonelle innfangingen av en pre-formet måne,^{[L 10]} som ville kreve en utvidet atmosfære for jorden som ville være umulig for å spre energien til den passerende månen,^{[L 9]} og dannelsen av jorden og månen samtidig i den opprinnelige akkresjonsskiven, noe som ikke forklarer uttømmingen av metallisk jern i månen.^{[L 9]} Disse hypotesene kan heller ikke gjøre rede for det høye drivmomentet til jorden-månen-systemet.^{[L 11]}

Den rådende hypotesen i dag er at jorden-månen-systemet ble dannet som et resultat av et gigantisk nedslag: et legeme på størrelse med Mars treffer den nylig dannede protojorden, materialer blir blåst ut i bane rundt den og disse blir akkrert til å danne månen.^[3] Gigantiske nedslag antas æ ha vært vanlig i det tidlige solsystemet. Datasimuleringer som modellerer et gigantisk nedslag er konsistent med målinger av drivmomentet til jorden-månen-systemet og den lille størrelsen på månekjernen; de viser også at det meste av månen kom fra nedslagsobjektet og ikke fra protojorden.^{[L 12]} Nyere tester antyder at mer av månen kom fra jorden og ikke nedslagsobjektet.^[4]^[5]^{[L 13]}

Meteoritter viser at andre objekter i det indre solsystemet – slik som Mars og Vesta – har svært ulike isotopiske sammensetninger av oksygen og wolfram sammenlignet med jorden, mens jorden og månen har nesten identiske isotopiske sammensetninger. Senere nedslag som blandet de fordampede materialene mellom den dannende jorden og månen kan ha utlignet de isotopiske sammensetningene,^{[L 14]} selv om dette er debattert.^{[L 15]}

Den store mengden energi som ble frigjordt i det gigantiske nedslaget og de etterfølgende reaksjonene av materialer i jordens bane ville ha smeltet det ytre skallet på jorden og dannet et magmahav.^{[L 16]}^{[L 17]} Den nylig dannede månen ville også hatt sitt eget magmahav; estimater for dybden varierer mellom 500 km og hele radiusen av månen.^{[L 16]}

En analyse av titaniumisotoper i prøver fra Apollo i 2012 viste at månen har den samme sammensetningen som jorden, noe som stemmer dårlig med nedslagshypotesen som dannelse.^[2]

Månen og himmelkulen

I forhold til fiksstjernehimmelen foretar månen et fullt omløp på omkring fire uker – dette kalles månens sideriske omløpstid. I løpet av en time flytter månen seg et stykke på himmelen svarende til dens vinkelutstrekning sett fra jorden på omkring 0,5°.

Månen forblir alltid innenfor et bånd som kalles Dyrekretsen, som strekker seg omkring 8º på begge sider av ekliptikken. Månen krysser ekliptikken omtrent annenhver uke, dette skjer i månebanens såkalte knutepunkter. En betingelse for at sol- eller måneformørkelse kan inntreffe, er at månen befinner seg i nærheten av et knutepunkt. Tiden som forløper mellom to påfølgende passasjer av det oppstigende knutepunktet, kalles månens drakoniske omløpstid.

Formørkelser

Utdypende artikler: Solformørkelse og Måneformørkelse

Formørkelser kan bare skje når solen, jorden og månen står på rett linje. Solformørkelser inntreffer nær en nymåne, når månen er mellom solen og jorden. Måneformørkelser inntreffer nær en fullmåne, når jorden er mellom solen og månen.

Fordi månens bane rundt jorden heller omtrent 5° i forhold til jordens bane rundt solen, oppstår det ikke formørkelser ved hver fullmåne og nymåne. For at en formørkelse skal oppstå, må månen være nær skjæringen mellom de to baneplanene.^[6] Ved de nymånene det ikke oppstår solformørkelse, passerer månen sett fra jorden over eller under solen. På samme måte blir det ikke måneformørkelse ved hver fullmåne fordi månen kan passere over eller under jordskyggen.

Periodisiteten og gjentagelsen av solformørkelser og måneformørkelser beskrives av saros-syklusen, som har en periode på omtrent 6 585,3 dager (18 år 11 dager 8 timer).^[7]

Månen og solens vinkeldiametre sett fra jorden varierer, og variasjonsområdene deres overlapper hverandre, så både totale og ringformede solformørkelser er mulige.^[8] Under en total formørkelse dekker månen solskiven fullstendig, og koronaen blir synlig for det blotte øye. Siden avstanden mellom månen og jorden øker meget svakt over tid, er månens vinkeldiameter avtagende. Dette betyr at for hundrevis av millioner av år siden kunne månen alltid dekke solen fullstendig ved formørkelser slik at ingen ringformede formørkelser var mulige. På samme måte vil månen om omtrent 600 millioner år fra nå (under forutsetning av at solens vinkeldiameter ikke endrer seg) ikke lenger dekke solen fullstendig, og bare ringformede formørkelser vil oppstå.^[6]

En begivenhet som er beslektet med formørkelse, er okkultasjon. Månen blokkerer utsikten vår mot himmelen med et 1/2 grad stort sirkelformet område. Når en klar stjerne eller planet passerer bak månen, blir den okkultert eller skjult. En solformørkelse er en okkultasjon av solen. Fordi månen er nær jorden er ikke okkultasjoner av stjerner synlige overalt, og fra forskjellige steder er de heller ikke synlige til samme tid. På grunn av månebanens presesjon blir forskjellige stjerner okkultert hvert år.^[9]

Fysiske egenskaper

Månens to sider

Månen har bundet rotasjon og vender alltid samme side mot jorden. Den siden som kan ses fra jorden kalles «forsiden», mens den siden som vender bort kalles «baksiden». På grunn av små variasjoner i banen rundt jorden vil månen likevel vri seg litt frem og tilbake; dette kalles månens librasjon. Derfor kan ca. 59 % av månens overflate ses fra jorden. Den resterende delen av månens bakside var ikke sett før den ble fotografert for første gang av en russisk satellitt i 1959.

Overflaten

Et iøynefallende trekk på månens forside er de store mørke slettene. De kalles maria (entallsform: mare), som er latin og betyr «hav», siden man en gang tenkte seg at de virkelig var hav. Den dag i dag omtaler man dem gjerne som «Månehavene», og er langt mer dominerende en månekratrene. Disse slettene utgjør den viktigste delen av måneoverflatens utseende sett med det blotte øyet. Månehavene er blitt navngitt på latin av selenografene. Man finner navn som Mare Imbrium («Regnets hav»), Mare Tranquillitatis («Stillhetens hav»), Oceanus Procellarum («Stormenes osean»), Mare Serenitatis («Sinnsroens hav»), Mare Fecunditatis («Fruktbarhetens hav»), Mare Australe («Det sørlige hav»), Mare Crisium («Det farefulle hav» eller «Dommens hav») og Lacus Somniorum («Drømmenes sjø»).

Månens bakside er på mange måter annerledes. Den består stort sett av lyse områder og har et ujevnt terreng med mange flere kratere. Bare noen områder er mørke, som Mare Moscoviense og Mare Orientale. Baksidens høydeforskjeller er mindre enn høydeforskjellene på forsiden.

Månens overflate er dekket av omkring 50 000 kratere med en diameter på over 1,6 kilometer. Månens største krater, og det største kjente krater i hele solsystemet, er Sydpol-Aitkenbassenget. Dette krateret ligger på baksiden, nær Månens sydpol, og er omtrent 2240 km i diameter og 13 km dypt.

Mange av forsidens overflatetrekk ble navngitt på 1600-tallet av jesuitten Giovanni Battista Riccioli. Mange av månekraterne er oppkalt etter astronomer og andre vitenskapsmenn, blant annet kraterne Copernicus og Ptolemaeus. I annen halvdel av 1900-tallet godkjente International Astronomical Union en rekke navn på formasjoner på Månens bakside. Av kraterne på baksiden er flere navngitt etter russere. Men man finner også blant annet Nansens og Amundsens navn.

Atmosfære og skorpe

Atmosfærens sammensetning
Helium	25 %
Neon	25 %
Hydrogen	23 %
Argon	20 %
Metan, ammoniakk, karbondioksid	sporstoffer

Skorpens sammensetning
Oksygen	43 %
Silisium	21 %
Aluminium	10 %
Kalsium	9 %
Jern	9 %
Magnesium	5 %
Titan	2 %
Nikkel	0,6 %
Natrium	0,3 %
Krom	0,2 %
Kalium	0,1 %
Mangan	0,1 %
Svovel	0,1 %
Fosfor	500 ppm
Karbon	100 ppm
Nitrogen	100 ppm
Hydrogen	50 ppm
Helium	20 ppm

Hva vi vet om månen

I oldtiden var det i mange kulturer alminnelig å tro at månen døde hver natt og steg ned i underverdenen. I andre kulturer trodde man at månen jaget solen og omvendt. I middelalderen mente noen at den var en «perfekt kule», og andre at det var hav på månen. Så sent som på 1200-tallet mente man at månen hadde en atmosfære, i det minste i populære science fiction-fortellinger.

Som paralleller til betegnelsene geografi og geologi for studiet og beskrivelsen av jorden, snakker man om månens selenografi og selenologi (dannet av Selene, den greske månegudinnen).

Fakta om månen

Månen er en nesten perfekt kule. Lokale topografiske variasjoner er større enn flattrykning ved polene eller elliptisitet av ekvator ^[10]
Avstanden mellom månen og jorden øker med 3,8 centimeter i året. Da månen ble skapt skal avstanden til jorden ha vært bare 22 530 kilometer, mens i dag er gjennomsnittlig avstand 384 400 kilometer.
Tidevannet skyldes at månen og solen med sin tyngdekraft trekker vannet i havet mot seg.
På grunn av månens lavere gravitasjon, er vekten av et objekt ca. en sjettedel av jordens, vil objekter falle langsommere på månen enn på jorden.
Argon og helium er to av bestanddelene i månens ytterst tynne atmosfære. Tettheten i atmosfæren er så lav at enkelte «vakuum» på jorden inneholder flere partikler pr. romenhet.
Apollo-ferdene førte med til Jorden i alt 2196 prøver fra Månen med en samlet vekt på 382 kg.
Alan Sheppard slo flere golfslag på Månen. Men romdrakten var så stiv at astronauten måtte slå med én hånd.
Månen har 500 000 kratre med en diameter på over en kilometer.
Hvis man tenkte seg Månen lagt på Europa, ville den strukket seg fra Madrid til Moskva.
Hubble-teleskopet kan se detaljer på Månen ned til en størrelse på cirka 85 meter – og dermed verken flagg eller månekjøretøyer.
De mørke skyggene vi ser som et ansikt, blir av kineserne oppfattet som en padde. Andre kulturer ser en kanin.

Astronomi fra månen

I mange år har månen blitt anerkjent som et utmerket sted for teleskoper.^[11] Den ligger relativt nær, seeing er ikke noen bekymring, visse kratere nær polene er permanent mørke og kalde og dermed spesielt nyttige for infrarøde teleskoper, og radioteleskoper på baksiden kunne være beskyttet fra radiostøyen fra jorden.^[12] Månejorden kan, selv om den er et potensielt problem for alle bevegelige deler på teleskopene, blandes med karbonnanorør og epoxyer i konstruksjonen av speil opp mot 50 m i diameter.^[13] Et senit-teleskop kan konstrueres billig ved bruk av ionevæske.^[14]

Rettslig status

Selv om Luna-landere spredte sovjetiske vimpler på månen, og amerikanske flagg symbolsk ble planeten på månen ved landingsstedene av Apollo-astronautene, hevder ingen land noe eierskap over noen deler av månens overflate.^[15] Russland og USA er parter i romtraktaten^[16] som definerer månen og det ytre rom som «provinsen for allmennheten».^[15] Denne traktaten begrenser bruken av månen til fredelige formål, og forbyr eksplisitt militærinstallasjoner og masseødeleggelsesvåpen.^[17] Månetraktaten i 1979 ble opprettet for å begrense utnyttelsen av månens ressurser av en enkelt nasjon, men den har ikke blitt undertegnet av noen av de romfarende nasjonene.^[18] Flere enkeltpersone rhar gjort krav på månen, enten i sin helhet eller deler av den, men ingen av disse anses troverdige.^[19]^[20]^[21]

Myter

Tidligere trodde man at fullmånen kunne forårsake såkalt månesyke, og at følsomme mennesker lettere kunne tippe over i denne perioden (jevnfør engelsk «lunacy», «lunatic» og «moonstruck»).
En stund var man overbevist om at månens bakside var befolket av måneboere.

Kilder: SPACE.com, NASA og Illustrert Vitenskap

Se også

Noter og referanser

Noter

^ 5,145° mot ekliptikken,^{[L 2]} og 18.29°–28.58° mot jordens ekvator^{[L 1]}
^ Ved ekvator
^ Bundet rotasjon
^ 1,5424° mot ekliptikken, 6,687° mot baneplanet.^{[L 2]}
^ Maksimumverdien angitt er basert på skalering av lysstyrken fra verdien −12.74 for en avstand fra jordens ekvator til månens sentrum på 378 000 km i referansen med NASAS faktaark, til den minste avstanden mellom jorden og månen angitt der etter at sistnevnte er korrigert for jordens ekvatorradius på 6 378 km, noe som gir 350 600 km. Minimumsverdien (for en fjern nymåne) er basert på en lignende skalering ved å bruke den maksimale avstanden mellom jorden og månen på 407 000 km (gitt i faktaarket) og ved å kalkulere lysstyrken for jordskinnet på en slik nymåne. Lysstyrken av jordskinnet er [ jordens albedo × (jordradien / Radien av månens bane)² ] i forhold til den direkte belysningen fra solen som oppstår for en fullmåne. (Jordens albedo = 0.367; jordens radius = (polradius × ekvatorradius)^½ = 6 367 km.)
^ Området for vinkelstørrelsens angitte verdi er basert på enkel skalering av følgende verdier gitt i faktaark-referansen: På en avstand fra jordens ekvator til månens sentrum på 378 000 km er vinkelstørrelsen 1 896 buesekunder. Det samme faktaarket gir ekstreme jorden-måne-avstander på 407 000 km og 357 000. For maksimal vikelstørrelse må den minste avstanden korrigeres for jordens ekvatorradius på 6 378 km, noe som gir 350 600 km.
^ Lucey et al. (2006) gir 10⁷ partikler cm⁻³ om dagen og 10⁵ partikler cm⁻³ om natten. Sammen med overflatetemperaturer ved ekvator på 390 K om dagen og 100 K om natten, gir idealgassloven trykket angitt i infoboksen (avrundet til nærmeste størrelsesorden; 10⁻⁷ Pa om dagen og 10⁻¹⁰ Pa om natten.
^ Det er en rekke nærjordsasteroider, inkludert 3753 Cruithne som går i ko-orbital bane med jorden: banene bringer den nær jorden i perioder, men deretter endres de i lang tid (Morais et al, 2002). Disse er kvasisatellitter – de er ikke måner siden de ikke går i bane rundt jorden.
^ Charon er proporsjonelt større sammenlignet med Pluto, men Pluto har blitt omklassifisert til en dvergplanet.
^ Denne alderen er kalkulert fra isotopdateringer av stein fra månen

Litteraturhenvisninger

^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Wieczorek (2006), s. 221–364
^ ^a ^b Lang (2011)
^ Matthews (2008), s. 4 981–4 993
^ Vasavada (1999), s. 179
^ Lucey (2006), s. 83–219
^ Morais (2002), s. 1–9
^ Kleine (2005), s. 1 671–1 674
^ Binder (1974), s. 53–76
^ ^a ^b ^c Stroud (2009), s. 24–27
^ Mitler (1975), s. 256–268
^ Stevenson (1987), s. 271–315
^ Canup (2001), s. 708–712
^ Touboul (2007), s. 1 206–1 209
^ Pahlevan (2007), s. 438–449
^ Nield (2009), s. 8
^ ^a ^b Warren (1985), s. 201–240
^ Tonks (1993), s. 5 319–5 333

Øvrige referanser

^ ^a ^b ^c ^d ^e Williams, David R. (2. februar 2006). «Moon Fact Sheet» (engelsk). NASA (National Space Science Data Center). Arkivert fra originalen 17. januar 2010. Besøkt 11. august 2012.
^ ^a ^b «Titanium Paternity Test Says Earth is the Moon's Only Parent» (engelsk). Besøkt 11. august 2012.
^ Taylor, G. Jeffrey. «Origin of the Earth and Moon» (engelsk). Hawai'i Institute of Geophysics and Planetology. Arkivert fra originalen 10. juni 2010. Besøkt 11. august 2012.
^ «Earth-Asteroid Collision Formed Moon Later Than Thought» (engelsk). Arkivert fra originalen 18. april 2009. Besøkt 11. august 2012.
^ «2008 Pellas-Ryder Award for Mathieu Touboul» (PDF). Meteoritics & Planetary Science (engelsk). The Meteoritical Society. Besøkt 11. august 2012.
^ ^a ^b Thieman, J. (2. mai 2006). «Eclipse 99, Frequently Asked Questions». NASA. Besøkt 12. april 2007.
^ Espenak, F. «Saros Cycle». NASA. Besøkt 12. april 2007.
^ Espenak, F (2000). «Solar Eclipses for Beginners». MrEclipse. Besøkt 12. april 2007.
^ «Total Lunar Occultations». Royal Astronomical Society of New Zealand. Besøkt 12. april 2007.
^ Roncoli, Ralph B. (23. september 2005). «http://ssd.jpl.nasa.gov/dat/lunar_cmd_2005_jpl_d32296.pdf» (PDF). JPL. Besøkt 23. juli 2012. Ekstern lenke i |title= (hjelp)
^ Takahashi, Yuki (september 1999). «Mission Design for Setting up an Optical Telescope on the Moon» (engelsk). California Institute of Technology. Arkivert fra originalen 6. juli 2010. Besøkt 11. august 2012.
^ Chandler, David (15. februar 2008). «MIT to lead development of new telescopes on moon». MIT News (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2009. Besøkt 12. august 2012.
^ Naeye, Robert (6. april 2008). «NASA Scientists Pioneer Method for Making Giant Lunar Telescopes» (engelsk). Goddard Space Flight Center. Arkivert fra originalen 22. desember 2010. Besøkt 12. august 2012.
^ Bell, Trudy (9. oktober 2008). «Liquid Mirror Telescopes on the Moon». Science News (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 12. september 2010. Besøkt 12. august 2012.
^ ^a ^b «Can any State claim a part of outer space as its own?» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.
^ «How many States have signed and ratified the five international treaties governing outer space?» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.
^ «Do the five international treaties regulate military activities in outer space?» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.
^ «Agreement Governing the Activities of States on the Moon and Other Celestial Bodies» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. Arkivert fra originalen 9. august 2010. Besøkt 12. august 2012.
^ «The treaties control space-related activities of States. What about non-governmental entities active in outer space, like companies and» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.
^ «Statement by the Board of Directors of the IISL On Claims to Property Rights Regarding The Moon and Other Celestial Bodies (2004)» (PDF) (engelsk). International Institute of Space Law. 2004. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2009. Besøkt 12. august 2012.
^ «Further Statement by the Board of Directors of the IISL On Claims to Lunar Property Rights (2009)» (PDF) (engelsk). International Institute of Space Law. 22. mars 2009. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2009. Besøkt 12. august 2012.

Litteratur

Artikler

Mal:Refstart

Binder, A.B. (1974). «On the origin of the Moon by rotational fission». The Moon (engelsk). 11 (2). Bibcode:1974Moon...11...53B. doi:10.1007/BF01877794.
Canup, R.; Asphaug, E. (2001). «Origin of the Moon in a giant impact near the end of the Earth's formation». Nature (engelsk). 412 (6848). Bibcode:2001Natur.412..708C. PMID 11507633. doi:10.1038/35089010.
Kleine, T.Palme, H.; Mezger, K.; Halliday, A.N. (2005). «Hf–W Chronometry of Lunar Metals and the Age and Early Differentiation of the Moon». Science (engelsk). 310 (5754). Bibcode:2005Sci...310.1671K. PMID 16308422. doi:10.1126/science.1118842.
Lucey, P; Korotev, Randy L. (2006). «Understanding the lunar surface and space-Moon interactions». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.2.
Mitler, H.E. (1975). «Formation of an iron-poor moon by partial capture, or: Yet another exotic theory of lunar origin». Icarus (engelsk). 24 (2). Bibcode:1975Icar...24..256M. doi:10.1016/0019-1035(75)90102-5.
Morais, M.H.M.; Morbidelli, A. (2002). «The Population of Near-Earth Asteroids in Coorbital Motion with the Earth». Icarus (engelsk). 160 (1). Bibcode:2002Icar..160....1M. doi:10.1006/icar.2002.6937.
Matthews, Grant (2008). «Celestial body irradiance determination from an underfilled satellite radiometer: application to albedo and thermal emission measurements of the Moon using CERES». Applied Optics (engelsk). 47 (27). Bibcode:2008ApOpt..47.4981M. PMID 18806861. doi:10.1364/AO.47.004981.
Nemchin, A.; Timms, N.; Pidgeon, R.; Geisler, T.; Reddy, S.; Meyer, C. (2009). «Timing of crystallization of the lunar magma ocean constrained by the oldest zircon». Nature Geoscience (engelsk). 2 (2). Bibcode:2009NatGe...2..133N. doi:10.1038/ngeo417.
Nield, Ted (2009). «Moonwalk (summary of meeting at Meteoritical Society's 72nd Annual Meeting, Nancy, France)». Geoscientist (engelsk). 19.
Pahlevan, KavehStevenson, David J. (2007). «Equilibration in the aftermath of the lunar-forming giant impact». Earth and Planetary Science Letters (engelsk). 262 (3–4). Bibcode:2007E&PSL.262..438P. arXiv:1012.5323 . doi:10.1016/j.epsl.2007.07.055.
Shearer, C. (2006). «Thermal and magmatic evolution of the Moon». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.4.
Stevenson, D.J. (1987). «Origin of the moon–The collision hypothesis». Annual Review of Earth and Planetary Sciences (engelsk). 15 (1). Bibcode:1987AREPS..15..271S. doi:10.1146/annurev.ea.15.050187.001415.
Tonks, W. Brian; Melosh, H. Jay (1993). «Magma ocean formation due to giant impacts». Journal of Geophysical Research (engelsk). 98 (E3). Bibcode:1993JGR....98.5319T. doi:10.1029/92JE02726.
Touboul, M.; Kleine, T.; Bourdon, B.; Palme, H.; Wieler, R. (2007). «Late formation and prolonged differentiation of the Moon inferred from W isotopes in lunar metals». Nature (engelsk). 450 (7173). Bibcode:2007Natur.450.1206T. PMID 18097403. doi:10.1038/nature06428.
Vasavada, A.R.; Paige, D.A.; Wood, S.E. (1999). «Near-Surface Temperatures on Mercury and the Moon and the Stability of Polar Ice Deposits». Icarus (engelsk). 141 (2). Bibcode:1999Icar..141..179V. doi:10.1006/icar.1999.6175.
Warren, P.H. (1985). «The magma ocean concept and lunar evolution». Annual review of earth and planetary sciences. (engelsk). 13 (1). Bibcode:1985AREPS..13..201W. doi:10.1146/annurev.ea.13.050185.001221.
Wieczorek, M. (2006). «The constitution and structure of the lunar interior». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.3.

Mal:Refslutt

Bøker

Mal:Refstart

Lang, Kenneth R. (2011). The Cambridge Guide to the Solar System (engelsk) (2 utg.). Cambridge University Press.
Stroud, Rick (2009). The Book of the Moon (engelsk). Walken and Company. ISBN 978-0-8027-1734-4.
Taylor, Stuart Ross (1975). Lunar science: A post-Apollo view (engelsk). New York, Pergamon Press, Inc.

Mal:Refslutt

Eksterne lenker

Mal:Commons5

	Portal:space
	Portal:Portal:Astronomi

Friluftsliv på månen

Mal:Wikinytt

[inklinasjon-3] 5,145° mot ekliptikken,^{[L 2]} og 18.29°–28.58° mot jordens ekvator^{[L 1]}

[omkrets-6] Ved ekvator

[siderisk-7] Bundet rotasjon

[aksehelning-8] 1,5424° mot ekliptikken, 6,687° mot baneplanet.^{[L 2]}

[maxval-10] Maksimumverdien angitt er basert på skalering av lysstyrken fra verdien −12.74 for en avstand fra jordens ekvator til månens sentrum på 378 000 km i referansen med NASAS faktaark, til den minste avstanden mellom jorden og månen angitt der etter at sistnevnte er korrigert for jordens ekvatorradius på 6 378 km, noe som gir 350 600 km. Minimumsverdien (for en fjern nymåne) er basert på en lignende skalering ved å bruke den maksimale avstanden mellom jorden og månen på 407 000 km (gitt i faktaarket) og ved å kalkulere lysstyrken for jordskinnet på en slik nymåne. Lysstyrken av jordskinnet er [ jordens albedo × (jordradien / Radien av månens bane)² ] i forhold til den direkte belysningen fra solen som oppstår for en fullmåne. (Jordens albedo = 0.367; jordens radius = (polradius × ekvatorradius)^½ = 6 367 km.)

[angular_size-11] Området for vinkelstørrelsens angitte verdi er basert på enkel skalering av følgende verdier gitt i faktaark-referansen: På en avstand fra jordens ekvator til månens sentrum på 378 000 km er vinkelstørrelsen 1 896 buesekunder. Det samme faktaarket gir ekstreme jorden-måne-avstander på 407 000 km og 357 000. For maksimal vikelstørrelse må den minste avstanden korrigeres for jordens ekvatorradius på 6 378 km, noe som gir 350 600 km.

[pressure_explanation-13] Lucey et al. (2006) gir 10⁷ partikler cm⁻³ om dagen og 10⁵ partikler cm⁻³ om natten. Sammen med overflatetemperaturer ved ekvator på 390 K om dagen og 100 K om natten, gir idealgassloven trykket angitt i infoboksen (avrundet til nærmeste størrelsesorden; 10⁻⁷ Pa om dagen og 10⁻¹⁰ Pa om natten.

[near-Earth_asteroids-14] Det er en rekke nærjordsasteroider, inkludert 3753 Cruithne som går i ko-orbital bane med jorden: banene bringer den nær jorden i perioder, men deretter endres de i lang tid (Morais et al, 2002). Disse er kvasisatellitter – de er ikke måner siden de ikke går i bane rundt jorden.

[Charon_and_Pluto-16] Charon er proporsjonelt større sammenlignet med Pluto, men Pluto har blitt omklassifisert til en dvergplanet.

[age-18] Denne alderen er kalkulert fra isotopdateringer av stein fra månen

[W06-1] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Wieczorek (2006), s. 221–364

[Lang2011-2] Lang (2011)

[Saari-4] Matthews (2008), s. 4 981–4 993

[Vasavada1999-9] Vasavada (1999), s. 179

[L06-12] Lucey (2006), s. 83–219

[Morais2002-15] Morais (2002), s. 1–9

[Kleine2005-19] Kleine (2005), s. 1 671–1 674

[Binder-20] Binder (1974), s. 53–76

[BotM-21] Stroud (2009), s. 24–27

[Mitler-22] Mitler (1975), s. 256–268

[Stevenson1987-23] Stevenson (1987), s. 271–315

[Canup2001-25] Canup (2001), s. 708–712

[Touboul2007-28] Touboul (2007), s. 1 206–1 209

[Pahlevan2007-29] Pahlevan (2007), s. 438–449

[Nield2009-30] Nield (2009), s. 8

[Warren1985-31] Warren (1985), s. 201–240

[Tonks1993-32] Tonks (1993), s. 5 319–5 333

[NSSDC-5] Williams, David R. (2. februar 2006). «Moon Fact Sheet» (engelsk). NASA (National Space Science Data Center). Arkivert fra originalen 17. januar 2010. Besøkt 11. august 2012.

[test-17] «Titanium Paternity Test Says Earth is the Moon's Only Parent» (engelsk). Besøkt 11. august 2012.

[taylor1998-24] Taylor, G. Jeffrey. «Origin of the Earth and Moon» (engelsk). Hawai'i Institute of Geophysics and Planetology. Arkivert fra originalen 10. juni 2010. Besøkt 11. august 2012.

[NG-26] «Earth-Asteroid Collision Formed Moon Later Than Thought» (engelsk). Arkivert fra originalen 18. april 2009. Besøkt 11. august 2012.

[digitalcommons-27] «2008 Pellas-Ryder Award for Mathieu Touboul» (PDF). Meteoritics & Planetary Science (engelsk). The Meteoritical Society. Besøkt 11. august 2012.

[eclipse-33] Thieman, J. (2. mai 2006). «Eclipse 99, Frequently Asked Questions». NASA. Besøkt 12. april 2007.

[34] Espenak, F. «Saros Cycle». NASA. Besøkt 12. april 2007.

[35] Espenak, F (2000). «Solar Eclipses for Beginners». MrEclipse. Besøkt 12. april 2007.

[36] «Total Lunar Occultations». Royal Astronomical Society of New Zealand. Besøkt 12. april 2007.

[LunarConstants-37] Roncoli, Ralph B. (23. september 2005). «http://ssd.jpl.nasa.gov/dat/lunar_cmd_2005_jpl_d32296.pdf» (PDF). JPL. Besøkt 23. juli 2012. Ekstern lenke i |title= (hjelp)

[Takahashi1999-38] Takahashi, Yuki (september 1999). «Mission Design for Setting up an Optical Telescope on the Moon» (engelsk). California Institute of Technology. Arkivert fra originalen 6. juli 2010. Besøkt 11. august 2012.

[Chandler2008-39] Chandler, David (15. februar 2008). «MIT to lead development of new telescopes on moon». MIT News (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2009. Besøkt 12. august 2012.

[Naeye2008-40] Naeye, Robert (6. april 2008). «NASA Scientists Pioneer Method for Making Giant Lunar Telescopes» (engelsk). Goddard Space Flight Center. Arkivert fra originalen 22. desember 2010. Besøkt 12. august 2012.

[Bell2008-41] Bell, Trudy (9. oktober 2008). «Liquid Mirror Telescopes on the Moon». Science News (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 12. september 2010. Besøkt 12. august 2012.

[unoosa_q6-42] «Can any State claim a part of outer space as its own?» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.

[unoosa_q4-43] «How many States have signed and ratified the five international treaties governing outer space?» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.

[unoosa_q5-44] «Do the five international treaties regulate military activities in outer space?» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.

[unoosa_moon-45] «Agreement Governing the Activities of States on the Moon and Other Celestial Bodies» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. Arkivert fra originalen 9. august 2010. Besøkt 12. august 2012.

[unoosa_q7-46] «The treaties control space-related activities of States. What about non-governmental entities active in outer space, like companies and» (engelsk). United Nations Office for Outer Space Affairs. 1. januar 2006. Arkivert fra originalen 18. februar 2010. Besøkt 12. august 2012.

[iisl_2004-47] «Statement by the Board of Directors of the IISL On Claims to Property Rights Regarding The Moon and Other Celestial Bodies (2004)» (PDF) (engelsk). International Institute of Space Law. 2004. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2009. Besøkt 12. august 2012.

[iisl_2009-48] «Further Statement by the Board of Directors of the IISL On Claims to Lunar Property Rights (2009)» (PDF) (engelsk). International Institute of Space Law. 22. mars 2009. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2009. Besøkt 12. august 2012.

[L 1]

[a]

[1]

[b]

[c]

[d]

[L 3]

[L 4]

[e]

[f]

[L 5]

[g]

[h]

[L 6]

[i]

[2]

[j]

[L 7]

[L 8]

[L 9]

[L 10]

[L 11]

[3]

[L 12]

[4]

[5]

[L 13]

[L 14]

[L 15]

[L 16]

[L 17]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[L 2]

v d r Månen
Fysiske egenskaper	Indre struktur · Gravitasjonsfelt · Topografi · Magnetfelt · Atmosfære · Ionehale · Månelys
Bane	Bane · Faser · Solformørkelse · Måneformørkelse · Solformørkelse på månen · Tidevann
Overflate	Selenografi · Framside · Bakside · Månens sørpol · Formasjoner · Månehav (Liste) · Kratere (Liste) · Fjell · Daler · Sydpol-Aitkenbassenget · Shackleton · Vann · Jord · Fjell med evig lys · Romvær · Transiente månefenomener
Månevitenskap	Geologi (Tidsskala) · Nedslagsteorien · Stein fra månen · Månemeteoritter · KREEP · ALSEP · Lunar laser ranging · Det sene tunge bombardementet · Observasjon av månen
Utforskning	Utforskning av månen · Apollo-programmet · Robotutforskning · Fremtidige oppdrag · Kolonisering · Konspirasjonsteorier
Annet	Månekalender · Måned · Månen i kunst og litteratur · Månen i mytologi · Måneillusjon · Måneeffekt · Kratere oppkalt etter personer · Mannen i månen · Måneteori
Se også	Solsystemet · Naturlig satellitt · Dobbelplanet
Astronomiportalen · Kategori · Category:Moon

v d r Solsystemet

Opprinnelsen og utviklingen Oppdagelsen og utforskningen Sfæriske objekter
Solens planeter	Merkur Venus Jorden Mars Ceres Jupiter Saturn Uranus Neptun Pluto Haumea Makemake Eris Orcus Ixion 2002 MS₄ Salacia Varuna 2005 UQ₅₁₃ Quaoar 2002 TC₃₀₂ Gonggong Gǃkúnǁʼhòmdímà 2005 QU₁₈₂ Sedna Chaos
Måner	Månen Mars’ måner Jupiters måner (Galileiske måner) Saturns måner Uranus’ måner Neptuns måner Plutos måner Haumeas måner Eris' måne
Ringer	Jupiters ringer Saturns ringer Uranus’ ringer Neptuns ringer Rheas ringer Chariklos ringer
Atmosfærer	Merkurs atmosfære Venus’ atmosfære Jordens atmosfære Månens atmosfære Mars’ atmosfære Jupiters atmosfære Uranus’ atmosfære
Magnetosfærer	Jupiters magnetosfære Saturns magnetosfære
Smålegemer	Meteoroider Meteoritter Småplaneter Asteroider Asteroidebeltet Kentaurer Transneptunske objekter Kuiperbeltet Den spredte skiven Kometer Oorts sky
Relaterte artikler: planetsystem astronomisk objekt stjerne planet dvergplanet planetsystem

v d r Universet
Universet består av elementærpartikler og vakuum. Partiklene er fordelt ujevnt og partiklene og partikkelklynger benevnes forskjellig avhengig av tetthet og mengde; klyngene spenner fra subatomære partikler til sorte hull. Det observerbare universet er den delen av universet lys kan ha nådd oss fra siden universet ble skapt. Muligens inneholder universet kun 4 % lysende materie, mens 22 % er mørk materie og 74 % mørk energi.
En mengde av partikkelklynger i vakuum er	Gass Atmosfære Solvind Stjernevind Kosmisk stråling Asteroidebeltet Stjernehop Stjernetåke Solsystemet Planetsystem Galaksehop
Galakserelaterte artikler	Aktiv galaksekjerne Seyfert Kvasar Blazar Melkeveien Messierobjekt
Stjernerelaterte artikler inkl. spektralklasser	Astronomi Brun dverg Hvit dverg Stjerne Kjempestjerne Rød kjempe Nøytronstjerne pulsar rrat magnetar Q-stjerne preonstjerne Kvarkstjerne Sort hull
Stjernebegivenheter	Supernova Hypernova Planetarisk tåke
Mindre himmellegemer	Gasskjempe Planet Måne Komet Meteoritt (meteor) Dvergplanet asteroide småplanet
Romfart	Romelevator Romfartøy romferge romskip Romsonde Romstasjon Romfarer
Andre emner	Himmelhvelving Himmellegeme Satellitt (drabant) Omløpsbane Kosmologi Big Bang Big Crunch Big Rip Ormehull
Portal:Astronomi Category:Universe