Månens bakside

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mosaikk av månens bakside. Øverst til venstre Mare Moscoviense, til venstre nedenfor det mørke krater Tsiolkovskij, i bildets nederste tredjedel det store, flekkete bassenget Mare Ingenii og Leibnitzkrateret, Apollokrateret og Poincarekrateret.

Månens bakside er den halvdelen av månen som alltid vender bort fra jorden, mens den andre halvdelen betegnes som månens framside. Siden månen har en bundet rotasjon, vender den samme siden alltid mot jorden, og en stor del av månen kan derfor aldri observeres fra jorden.

Den ene halvdelen av månen kan på et gitt tidspunkt ses fra jorden, men på grunn av librasjon i månens kretsløp er det mulig ved observasjon på forskjellige tidspunkt å se ca. 59 % av månens overflate. De områdene som kommer til syne ved månens rand, ses dog på grunn av krumningen i perspektivisk forkortelse og fra siden, slik at mange detaljer er skult.

I selenografisk forstand er månens bakside en del av månen, som i det selenografiske koordinatsystem ligger over 90° østlig eller vestlig lengde.

Månens bakside må ikke forveksles med månens «mørke side» (som er den halvkulen som ikke er belyst av solen) siden disse to kun er sammenfallende ved fullmåne. Både for- og baksiden mottar (i gjennomsnitt) nesten like mye lys fra solen. For å unngå forveksling kan den delen av månen som i et gitt øyeblikk ikke er belyst av direkte sollys kalles månens nattside.

Den hittil usette delen av månens bakside ble fotografert første gang av den sovjetiske Luna 3-sonden i 1959, hvis radiotransitterte bilder viste 70 % av baksidens overflate. Siden da har den blitt kartlagt og undersøkt nærmere av en rekke sonder som har vært i bane rundt månen eller passert den. De første menneskene som observerte den direkte, var besetningen på Apollo 8 som fløy rundt månen i 1968.

Baksiden har vist seg å være svært annerledes enn forsiden, noe som tydelig kan ses ved betraktning av topografiske kart for de to sidene. Den har en svært kupert og ujevnt terreng med mange nedslagskratre, deriblant det største kjente i solsystemetSydpol-Aitkenbassenget.[1] Derimot er det kun få av de månehavene som er utbredte på forsiden, og baksiden har derfor i gjennomsnitt en noe høyere albedo en forsiden.

Månens bakside er skjermet for radiobølger og lys fra jorden. Den har derfor vært foreslått som en mulig plassering for et stort radioteleskop og andre instrumenter. På grunn av avskjermingen og den manglende atmosfæren ville det kunne innhente mye bedre data om universet.

Referanser[rediger | rediger kilde]