Månens indre struktur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Måns indre struktur
Olivinbasalt innhentet av Apollo 15.

Månens indre struktur er differensiert, det vil si at den har en geokjemisk adskilt skorpe, mantel og kjerne. Med en gjennomsnittlig tetthet på 3 346,4 kg/m³ er månen den nest mest kompakte satellitten i solsystemet etter Io. Strukturen antas å komme av fraksjonskrystallisering av magmahav kort tid etter dannelsen for 4,5 milliarder år siden. Energien nødvedig for å smelte den ytre delen av månen tilskrives vanligvis en gigantisk nedslagshendelse som er postulert å ha dannet jorden-månen-systemet, og etterfølgende gjenakkresjon av materiale i jordbanen. Krystallisering av disse magmahavene ville ha gitt opphav til en mafisk mantel og en plagioklas-rik skorpe.

Geokjemisk kartlegging fra bane impliserer at skorpen til månen hovedsakelig er anortosittisk i sammensetning,[1] noe som samsvarer med hypotesen om magmahavene. Med tanke på grunnstoffer, består måneskorpen primært av oksygen, silikoner, magnesium, jern, kalsium og aluminium, men viktige spormengder av titanium, uranium, thorium, kalium og hydrogen finnes også. Basert på geofysiske teknikker er skorpen estimert til å være ca. 50 km tykk i gjennomsnitt.[2]

Delvis smelting av mantelen til månen ga opphav til utbrudde av havbasalter på overflaten. Analyser av disse basaltene indikerer at mangelen hovedsakelig består av mineralene olivin, ortopyroksen og klinopyroksen, og at mantelen er mer jernrik enn jordens. Noen månebasalter inneholder høye forekomster av titan (til stede i mineralet ilmenitt), noe som tyder på at mantelen er svært heterogen i sammensetning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ P. Lucey and 12 coauthors, P. (2006). «Understanding the lunar surface and space-Moon interactions». Reviews in Mineralogy and Geochemistry, 60, s. 83–219. doi:10.2138/rmg.2006.60.2. 
  2. ^ Mark Wieczorek and 15 coauthors, M. A. (2006). «The constitution and structure of the lunar interior». Reviews in Mineralogy and Geochemistry, 60, s. 221–364. doi:10.2138/rmg.2006.60.3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]