Månens magnetfelt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Total magnetfeltstyrke på månens overflate avledet fra Lunar Prospector electron reflectometer-eksperimentet.

Månens magnetfelt er svært svakt sammenlignet med jordens. En annen stor forskjell er at månen ikke har et dipolart magnetfelt (som ville blitt dannet av en geodynamo i kjernen) og den varierende magnetiseringen som finnes kommer nesten utelukkende fra skorpen.

En hypotese er at magnetiseringen av skorpen fant sted tidlig i månens historie, mens en geodynamo fremdeles var aktiv. Den lille størrelsen på månens kjerne er imidlertid en potensiell hindring for å fremme hypotesen til en teori. Alternativt er det mulig at på et luftløst legeme som månen, kan forbigående magnetfelt genereres under store nedslagshendelser. Til støtte for dette, har det blitt bemerket at de største skorpemagnetiseringene synes å ligge nær antipodene til de gigantiske nedslagskraterene.

Det har blitt foreslått at et slikt fenomen kan komme av den frie utvidelsen av en nedslagsgenerert plasmasky rundt månen, i nærvær av et omgivende magnetfelt.[1] For eksemepl kartla Chandrayaan-1-romsonden en «mini-magnetosfære» ved Crisium-antipoden på månens bakside ved å bruke Sub-keV Atom Reflecting Analyzer-instrumentet (SARA). Denne «mini-magnetosfæren» er 360 km over overflaten, og er omgitt av en 300 km tykk region med økt plasmafluks som kommer av at solvinden strømmer rundt «mini-magnetosfæren».[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hood, L. L., and Z. Huang, L. L.; Huang, Z. (1991). «Formation of magnetic anomalies antipodal to lunar impact basins: Two-dimensional model calculations». Journal of Geophysical Research, 96, s. 9837–9846. Bibcode:1991JGR....96.9837H. doi:10.1029/91JB00308. 
  2. ^ M. Wieser, et al. (2010), First observation of a mini‐magnetosphere above a lunar magnetic anomaly using energetic neutral atoms, Geophysical Research Letters, 37, L05103, doi:10.1029/2009GL041721.