Månens geologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Undersøkelse av Shortykrateret under Apollo 17-ferden. Det var den eneste av de bemannede måneferdene med deltakelse av en geolog, (Harrison Schmitt). NASA foto.
Bilde av utsnitt av Månen i falske farger, tatt av Galileo-sonden, som viser geologiske trekk. NASA foto.

Månens geologi (noen ganger betegnet som selenologi, som generelt bruker om månevitenskap) er ulik fra jordens. Månen er nesten helt uten atmosfære og vannforekomster, noe som eliminerer påvirkning fra, og erosjon, på grunn av vær. Månen har heller ingen form for platetektonikk, har lavere tyngdekraft, og avkjøles hurtigere enn jorden på grunn av størrelsen. Måneoverflatens komplekse geomorfologi er dannet ved en kombinasjon av prosesser, hvor de viktigste er nedslag, som har dannet nedslagskratere, og vulkansk ativitet. Månen er et differensiert legeme, som er oppdelt i skorpe, kappe og kjerne.

Geologiske undersøkelser av månen er basert på en kombinasjon av observasjoner fra teleskoper på jorden, målinger fra romsonder i bane, månestein og geofysiske data. Det ble tatt prøver fra et lite antall steder på månen under Apollo-ferdene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, noe som bragte vel 380 kg månestein og overflatemateriale tilbake til jorden, og også gjennom det sovetsike Luna-programmet. Månen er det eneste ikke-jordiske objekt hvor man har prøver fra kjente geologiske plasseringer. Et lite antall meteoritter fra månen er funnet på jorden, men det er ukjent hvilke månekratere de stammer fra. En betydelig del av månens overflate er fortsatt uutforsket, og en lang rekke geologiske spørsmål om månen er derfor ubesvarte. Ingen prøver er samlet inn fra månens bakside eller polområder.

Grunnstoffsammensetning[rediger | rediger kilde]

Relativ konsentrasjon i prosent av total masse av ulike grunnstoffer på høyereliggende områder på månen (Lunar Highlands), på lavereliggende områder på månen (Lunar Lowlands), og på jorden (Earth).

Blant de grunnstoffene man vet finnes på månen overflate, er; oksygen (O), silisium (Si), jern (Fe), magnesium (Mg), kalsium (Ca), aluminium (Al), mangan (Mn) og titan (Ti). Av disse er det oksygen, jern og silisium som er mest vanlige, hvorav oksygeninnholdet er estimert til 45 %. Karbon (C) og nitrogen (N) ser ut til å eksistere kun som sporstoff fra solvind.

spektriskopiske data fra Lunar Prospector antyder eksistensen av hydrogen (H), konsentrert ved månens poler.[1]


NASA meldte i 2009 om funn av vann i et av månens krater.[2]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Hvordan månen har blitt dannet har vært et av de mest fundamentale spørsmål i lang tid når det kommer til månens historie. Blant tidligere hypoteser er avspalting fra jorden, innfanging og samtidig dannelse. Den for tiden mest anerkjente hypotesen er nedslagsteorien.

Referanser[rediger | rediger kilde]