Seeing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Typisk kortvarig eksponert negativt bilde av en dobbeltstjerne (Zeta Boötis i dette tilfellet) sett gjennom atmosfærisk seeing.

Seeing (uttales [sˈi:iŋ], fra engelsk: to see, «å se»)[1] refererer seg til uskarpheten og blinkingen til astronomiske objekter som stjerner forårsaket av turbulens i jordens atmosfære som varierer de optiske brytningsindeksene. De astronomiske seeing-forholdene på en gitt kveld på et gitt sted beskriver hvor mye jordens atmosfære perturberer bildene av stjernene sett gjennom et teleskop. Generelt gir «god seeing» rolige og veldefinerte bilder, mens «dårlig seeing» gir urolige og utviskede bilder.

Dens mest vanlige målingen av seeing er diameteren (eller mer korrekt den fulle bredden ved halv maksimum eller FWHM) av den optiske intensitet over seeing-skiven (funksjonen med punktspredning for avbilding gjennom atmosfæren). FWHM av funksjonen med punktspredning (løselig kalt for diameter av seeing-disken) er en referanse til den best mulige vinkelformete oppløsningen som kan bli oppnådd ved et optisk teleskop i en lang fotografisk eksponering, og tilsvarer til FWHM av den uklare klumpen som er sett når man observerer et lignende punktkilde (slik som ved en stjerne) gjennom atmosfæren. Størrelsen på seeing-skiven er bestemt av de astronomiske forholdene ved observeringen. De beste forholdene på seeing-skive med en diameter på ~0,4 buesekunder og er funnet ved høytliggende observatorier på små øyer som Mauna Kea eller La Palma.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Seeing», Dictionary.com

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]