Duell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wiktionary-logo-en.png
Wiktionary har ordbokoppføringer om duell
Duell mellom Alexander Hamilton og Aaron Burr (1804)

Duell er en planlagt strid mellom to personer (duellanter), den skiller seg fra regulære slagsmål i være forhåndsplanlagt, med grunnlaget for den godt etablert.

Det å definere duellen, samt å redegjøre for historien er vanskelig. Robert Baldick i sin bok; "The Duel – A history of duelling"[1], gir en inndeling i fenomenets utvikling:

Den juridiske duellen, den ridderlige duellen og ærens duell.

Tidsrammen for duellering i Europa settes fra den tidlige middelalderen helt opp til moderne tid.

Duellantene[rediger | rediger kilde]

Duellen blir sett på som et overklassefenomen, særlig de ridderlige og ærens duell, er forbundet med overklassens selvbilde og æreskultur. Basert på ideer om ridderlighet, ære og militære idealer.

Ideologien sivet nedover i samfunslagene, men når historikere skal finne grunnlag og bakgrunn for duellen er det til arnestedet i overklassekulturen de vender seg.

Juridiske og ridderlige dueller[rediger | rediger kilde]

Innledningen på en duell i sen-middelalderen

Den juridiske duellen oppstår i middelalderen som en ny form av dom i Guds øyne[1]. Ideen møter motstand fra både stat og kirke, men klarer alikevel å bestå som juridisk gyldig over det meste av Europa.

Tanken ved disse var at Gud ville gi seieren til den som hadde rett. Fra fektemesteren Talhoffer sine verk helt på slutten av middelalderen vet vi at det i hans tid var forventet å foregå ved at de to partene gikk til domstol som aksepterte deres ønske og forkynte at det ville bli utkjempet en tvekamp for Guds øyne. Deretter fikk de to en avsatt tid til å trene, meditere og be til Gud. (6 uker i Talhoffers skrifter.) Etter dette ville de to møtes, saken ville bli lest opp mens de to partene satt ved hver sin kiste og hørte gjennom saken, så ville de utkjempe en kamp på liv og død.[2] Liknende saksgang kjenner vi fra andre områder i Europa.

Våpen og format er noe ulikt, men riddere kunne gjerne stille med både hest og rustning, ofte både -spyd eller lanse, -sverd og -dolk.

Fra det norrønne området kjenner vi og til Holmgang som en forgjenger for denne.

Ridderlige dueller[rediger | rediger kilde]

Det er vanskelig å skille de disse fra de juridiske, da de er mer eller mindre den samme. Skillet ligger i de ridderlige duellenes nære relasjon til turneringer og dysten, samt at ikke-ridderlige samfunnslag og kunne utkjempe juridiske dueller i middelalderen[1].

Ærens duell[rediger | rediger kilde]

Instruksjon i fekting, som avbildet i Joachim Meyers instruksjonsbok fra 1570

I løpet av overgangen fra middelalder til tidlig moderne periode skjer det en omveltning i samfunnet og kulturen, og det er i denne overgangen at ærens dueller oppstår.

De juridiske duellene blir gradvis avløst eller forbudt, samtidig som de ridderlige duellene og turneringene blir mer og mer formelle. Mens dette foregår er det og en endring i adelens kultur: deres posisjon som krigere er under angrep fra de nye infanteri-taktikkene og nye våpen. Noe som medfører at overklassen er på jakt etter å finne nye steder å definere seg selv. Smeltet sammen med dette er utgivelsen av en rekke bøker om ærerik og korrekt oppførsel, som og ofte peker tilbake på en gyllen tid der riddere var menn av ære, som og kjempet for denne.

I Italia ble det utviklet en ny form for duell med utgangspunkt i overklassens og det militæres sans for personlig ære. Denne spredte seg til resten av Europa med hjemvendte soldater fra de talløse krigene som foregikk i dette området i perioden 1450-1600.

En stor forskjell til de to tidligere nevnte formene er at ærens duell var ulovlig. Den foregikk mellom to parter og i starten helt skjult, gradvis utviklet den seg til å ha med en "venn", i tilfelle en ble angrepet på veien . Dette var en person som tidlig i ærens dueller ofte ville deltatt selv. Utover mot 1700-tallet ble rollen til vennen mer satt, og definert, som sekundant. Dette var en mellommann mellom de to partene som kommuniserte kravene, forhandlet om våpen og sted, og passet på at kampen foregikk med ære. Rollen utviklet seg med tid til at de to sekundantene, til hver sin respektive part, til dels skulle søke å løse konflikten uten at det ble noen duell.

Duellens undergang

Gradvis i løpet av 1800-tallet endret samfunnet seg, i England forsvinner duellene med dronning Viktorias regjeringsperiode. På kontinentet derimot hadde de en kort oppblomstring[trenger referanse], særlig i Frankrike og Prøyssen.

I Frankrike ble duellen etter den franske revolusjonen en allmenn institusjon og ble utkjempet kun til første blod, mens i Prøyssen ble den tett forbundet med offisersklassen. I begge land forsvant derimot duellen, som så mye annet forbundet med kamp og ære etter 1. Verdenskrig og blodbadet dette hadde medført.

Kvinner og dueller[rediger | rediger kilde]

Duell mellom mann og kvinne som avbildet i et fektemanuskript fra 1400-tallet

Det er flere eksempler i historien på at kvinner og kunne være duellanter.

Fra middelalderen vet vi at det i deler av det Hellige Tysk-Romerske riket var mulig for kvinner å utkjempe en kamp mot en mann.

Fra æresduellenes periode er det og dueller som blir utkjempet mellom kvinner, på engelsk ofte kalt "petticoat duels".

Våpen og dødelighet[rediger | rediger kilde]

Våpnene brukt i duellen fulgte som den selv en utvikling og perioden den ble utkjempet i. Helt i starten ble samme våpen brukt i en duell som på et slagfelt, som skrevet under juridiske dueller ble det ofte mer formalisert med en rekke våpen, men i sen-middelalderens ridderlige og juridiske dueller kunne en finne alt fra lanser på hesteryggen til stridshammere til fots.

I løpet av det "lange femtenhundretallet "(ca1450-1630) ble sverdet et symbol på mannlighet og ære[3] , og båret daglig, samtidig som rustninger ble mer og mer sjeldne. Dette medførte at duellen ble utkjempet i penere hverdagstøy og med et sverd. Med utviklingen av våpenteknologi ble pistoler og mer populære i løpet av 1700-tallet, og i land som England ble de det dominerende våpenet.

Dødeligheten i dueller av ære var ikke så storsom vi kanskje forestiller oss i dag. Dette kommer av at utviklingen i dueller med blanke våpen gikk mot å stanse ved første treff. Videre var duellpistoler ikke riflet, noe som innebar en lavere grad av presisjonsskyting. Dette var to faktorer som var med til å utvikle duellfenomenet i retning av at deltakelse var det viktige, mens dødelig utkomst ikke var det ønskede resultat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Baldick, Robert - The Duell, a history of duelling. London 1965
  2. ^ Hull, Jeffrey (2008): Knightly Duelling, The Fighting Arts of German Chivalry. Paladin Press
  3. ^ Tlusty, B. Ann (2011) The Martial Ethic in Early Modern Germany, Civic Duty and the Right of Arms. Palgrave Macmillan

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Collstedt, Christopher (2007): Duellanten och rättvisan, duellbrott och synen på mannlighet i stormaktsväldets slutskede. Lund:
  • Hull, Jeffrey (2008): Knightly Duelling, The Fighting Arts of German Chivalry. Paladin Press
  • Kiernan V.G. (1988): The Duell in European History, Honour and the Reign of Aristocracy. Oxford:
  • Tlusty, B. Ann (2011) The Martial Ethic in Early Modern Germany, Civic Duty and the Right of Arms. Palgrave Macmillan
  • Wise, Arthur (1971): The History and Art of Personal Combat. New York: