Michelangelo Antonioni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Michelangelo Antonioni
Michelangelo Antonioni Cropped.jpg
Født 29. september 1912
Ferrara
Død 30. juli 2007 (94 år)
Roma
Gravlagt Certosa of Ferrara
Ektefelle Enrica Fico
Samboer Monica Vitti
Utdannet ved Universitetet i Bologna, Experimental Centre of Cinematography
Nasjonalitet Italia
Religion ateisme
Utmerkelser
13 oppføringer
Premio Feltrinelli, Golden Leopard, Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes, Sutherland Trophy, David di Donatello for Best Director, Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes, Gulløven, National Society of Film Critics Award for Best Director, David Luchino Visconti, European Film Academy Lifetime Achievement Award, Æres-Oscar, Gullbjørnen, Gullpalmen

Michelangelo Antonioni

Michelangelo Antonioni (født 29. september 1912 i Ferrara i Italia, død 30. juli 2007 i Roma) var en italiensk modernistisk filmregissør. Hans filmer har inspirert mange nålevende regissører, og han vant Gulløven i 1983 og ble tildelt en æres-Oscar i 1995. Etter han fikk hjerneslag i 1995 ble han delvis lammet og mistet evnen til å snakke. Han døde samme dag som en annen kjent regissør, Ingmar Bergman . Han har bidratt til modernismen i europeisk film med en rekke filmer der handlingen mindre enn estetikken illustrerer menneskets ensomhet og fremmedgjøring.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Michelangelo Antonioni foreldre var velbergede borgerlige jordeiere, og han beskriver selv sin barndom som lykkelig.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter en universitetsutdannelse i økonomi ble han i 1935 filmskribent for en avis i Ferrara. I 1940 reiste han til Roma og ble medarbeider for det fascistiske regimes filmtidskrift Cinema og ble utdannet på filmskolen Centro Sperimentale di Cinematografia. Etter samarbeide med bland andre Roberto Rossellini og Marcel Carné lavet han et par neorealistiske halvdokumentariske filmer, i 1948 således Gatefeierne i Roma.

Med sin første spillefilm, Annen manns kvinne fra 1950, var Antonioni på vei bort fra neorealismens enkle fortelling om underklassens sosiale situasjon og inn i handlingsløse skildringer av middelklassens opptatthet av følelseslivet og eksistensielle strabaser, opptatt i for den tid usedvanlig lange kamerainnstillinger. Kjærlighetseventyr vakte stor oppsikt på Filmfestivalen i Cannes i 1960 og ble verdsatt verden over av et smalt publikum. Det samme gjaldt hans første farvefilm, Rød ørken fra 1964, som virkningsfullt utnytter farvene til å understreke personenes følelser.

Et gjennombrudd hos et bredere publikum fikk Antonioni med Blow-Up i 1966. Filmen var en komplisert lek med forteller- og billedvinkler, og dens rammehistorie om et mord forble bevisst uforløst, men utvetydige sexscener mellem Vanessa Redgrave og David Hemmings solgte billetter.

Zabriskie Point var Antonionis første film innspilt i USA. Pink Floyd, the Grateful Dead og Rolling Stones leverte musikken, men det kunne ikke redde en film som forsøkte å skildre en gruppe unge og vakre mennesker som i et billedskjønt ørken- og klippelandskap ville ta oppgjør med det etablerte samfundn sosiale og erotiske normer.

Etter et slagtilfelle i 1985 mistet Antonioni taleevnen og noe av sin førlighet, men med hjelp af Wim Wenders fikk han i 1995 et comeback med Al di lá delle nuvole.

I 1996 mottok han en æres-Oscar for sin livslange innsats for filmen. Statuetten ble overrakt av Jack Nicholson, som hadde arbeidet sammen med Antonioni om Yrke: Reporter, som kom i 1975.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Spillefilmer[rediger | rediger kilde]

  • 1950: Annen manns kvinne (Cronaca di un amore)
  • 1952: I Vinti
  • 1953: La signora senza camelie
  • 1955: Venninnene (Le amiche)
  • 1957: Skriket (Il grido)
  • 1960: Kjærlighetseventyr (L'Avventura)
  • 1961: Natten (La notte)
  • 1962: Feber (L'eclisse)
  • 1964: Rød ørken (Il deserto rosso)
  • 1966: Blow-Up
  • 1970: Zabriskie Point
  • 1975: Yrke: Reporter (Professione: Reporter)
  • 1980: Mysteriet i Oberwald (Il mistero di Oberwald)
  • 1981: Identifikasjon av en kvinne (Identificazione di una donna)
  • 1995: Bortenfor skyene (Al di là delle nuvole)

Episodefilmer og dokumentarer[rediger | rediger kilde]

  • 1953: L'amore in città, episoden «Tentato suicido»
  • 1965: I Tre volti, episoden «Il provino»
  • 1972: Antonionis Kina (Chung Kuo) - dokumentar
  • 2004: Eros, episoden «Il filo pericoloso delle cose»

Kortfilmer[rediger | rediger kilde]

  • 1943: Gente del Po
  • 1948: Nettezza urbana
  • 1948: Oltre l'oblio
  • 1948: Roma-Montevideo
  • 1949: L'amorosa menzogna
  • 1949: Sette cani e un vestito
  • 1949: Bomarzo
  • 1949: Ragazze in bianco
  • 1949: Superstizione
  • 1950: La villa dei mostri
  • 1950: La funivia del Faloria
  • 1995: Noto, Mandorli, Vulcano, Stromboli, Carnevale
  • 2004: Lo sguardo di Michelangelo

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tassone, Aldo, Antonioni, Paris: Flammarion (2007), s. 13.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]