Barry Lyndon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Barry Lyndon
Generell informasjon
SjangerHistorisk drama
Utgivelsesår1975
Prod.landBritisk/Amerikansk
Lengde3 t. 4 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørStanley Kubrick
ProdusentStanley Kubrick
ManusforfatterStanley Kubrick
MusikkLeonard Rosenman
SjeffotografJohn Alcott
Foran kamera
Hovedrolle(r)Ryan O'Neal
BirollerMarisa Berenson
Patrick Magee
Hardy Krüger
Steven Berkoff
Annen informasjon
FilmformatWidescreen 1,66:1
Prod.selskapWarner Bros.
Eksterne lenker

Barry Lyndon er en britisk-amerikansk film fra 1975 skrevet og regissert av Stanley Kubrick basert på romanen The Luck of Barry Lyndon av William Makepeace Thackeray fra 1844. Den er kjent for sin nyskapende og vakre fotografering som den ble tildelt Oscar for.

Filmen hadde norgespremiere i 1976 med aldersgrense 16 år.

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen dreier seg om den opportunistiske iren Redmond Barrys forsøk på å stige i det engelske klassesamfunnet. Etter duell mot en engelsk offiser blir han tvunget til å forlate hjemstedet og verver seg i den britiske hæren. Under Syvårskrigen deserterer han og havner i den prøyssiske hæren. Etter å ha stukket av lever han som gambler til han møter den unge, vakre og rike enken Lady Lyndon. De gifter seg og han tar etternavnet Lyndon. Hans pengebruk, forsøk på sosial klatring og tankeløse behandling av familien leder til Barrys nedgang og kulminerer med en duell mot stesønnen. Filmen er kjent for sin utstrakte bruk av naturlig lys som er gjort så epokeriktig som mulig.[1][2]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Innspillingen var omstendelig, blant annet på grunn av den nyskapende bruk av levende lys som eneste lyskilde innendørs, og varte ett år. Det svake lyset i innendørsscenene ga svært lite dybdeskarphet slik at skuespilleren lett kom ut av fokus når de beveget seg. Noen scener ble spilt inn 150 ganger før Kubrick var fornøyd. Innspillingen foregikk særlig i Irland, mens noen scener ble spilt inn i England. Historien krevde uberørt landsbygd og storslåtte bygg fra 1700-tallet for en epokeriktig fremstilling, og det sørøstlige Irland viste seg egnet. Robert Redford var aktuell til hovedrollen. Redford har i likhet med Ryan O'Neal irske røtter. Dublin Castle og Powerscourt House ble brukt til innspilling. Kubrick instruerte Marisa Berenson om å holde seg unna solen i 3 måneder før innspillingen for å bli tilstrekkelig blek. Berenson har bare 13 replikker i filmen og er i bildet i 15 minutter før hun snakker.[3][4]

Den er kjent for bildekomposisjon inspirert av store representasjonsverker fra 1700-tallet.[5] Det store formatet gjør at handlingen og aktørene ofte er små i bilde og fremstår langt unna. Kamera zoomer ofte ut og bort fra aktørene (i stedet for inn) og forlater figurene i landskapet.[3] Filmen har fortellerstemme som kommenterer handlingen i tredjeperson og veileder tilskueren i den episodisk oppbygde historien. Fortellerstemmen skaper en ironisk distanse til handlingen ifølge Kalle Løchen.[6] Dette styrker filmens tragiske aspekt ifølge Kubrick selv.[2]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Barry Lyndon mottok fire Oscar-priser: for fotografi, scenografi, kostymer og musikk. Den var også nominert i kategoriene beste film, regi og tilrettelagte manus. Mottakelsen blant kritikerne var blandet og den ble ingen kommersiell suksess i USA og Storbritannia, men gjorde det bra i Frankrike, Spania og Italia. Kritikerne mente filmen var langsom og kjedelig, men vakkert utført.[3][4] Filmens kjølige tone, utstudert langsomme rytme og en usympatisk hovedperson kan ha medvirket til filmens manglende suksess. Barry Lyndon er Kubricks minst verdsatte verk og vurderingen av filmen har endret seg langsomt over lang tid. Martin Scorsese og Lars von Trier regner den blant sine favoritter. Roger Ebert omtaler filmen som en av Kubricks beste og som en av de vakreste filmer noen gang. Filmen inngår i Eberts Great Movies collection. Ebert skriver at Kubrick tvinger oss til å se Barry Lyndon på samme måte som ham.[7][8][9] The Guardian rangerer Barry Lyndon som Kubricks tredje beste, bak 20011 og Dr. Strangelove. Kubrick hadde en forkjærlighet for å koreografere scenene til klassisk musikk. Barry Lyndon er særmerket blant annet ved bruk av den andre satsen i Franz Schuberts pianotrio nummer 2.[10]

Hovedroller[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Musikken er dominert av Leonard Rosenmans utradisjonelle arrangementer av klassisk musikk, som han mottok Oscar for, samt folkemusikk fremført av den irske gruppen The Chieftains (enkeltvis og samlet). Albumet med musikk fra filmen inneholder følgende innspillinger.

  1. Sarabande Main Title (2.39), National Philharmonic Orchestra (dirigert og arrangert av Rosenman fra Georg Friedrich Händels sarabande, fra suiter for klaviatur, samling 2, nr. 4 i d-moll (HWV 437)[11]
  2. Women of Ireland (4.09), The Chieftains (Seán Ó Riada)
  3. Piper's Maggot Jig (1.40), arkivopptak (trad.)
  4. The Sea-Maiden (2.04), The Chieftains (trad.)
  5. Tin Whistles (3.43), Paddy Moloney og Sean Potts (Seán Ó Riada)
  6. British Grenadiers[12] (2.13), British Armys trefløyter og trommer (trad.)
  7. Hohenfriedberger March(1.14) (Fredrik den store)
  8. Lillibullero (1.06), British Armys trefløyter og trommer (trad.)
  9. Women of Ireland (0.53), Derek Bell, harpe (Seán Ó Riada)
  10. March from Idomeneo (1.30) (Wolfgang Amadeus Mozart, marsj fra operaen Idomeneo, konge av Kreta (K 366)[13])
  11. Sarabande Duel (3.12), National Philharmonic Orchestra (se "Sarabande Main Title")
  12. Lillibullero (0.52), arkivopptak (trad., arrangert og dirigert av Leslie Pearson)
  13. German Dance No. 1 in C Major (2.15), National Philharmonic Orchestra (dirigert og arrangert av Rosenman fra Franz Schuberts dans nr. 1 i C-dur, fra tyske danser og trioer med koda for strykekvartett (D 90)[14])
  14. Sarabande Duel (0.49), National Philharmonic Orchestra (se «Sarabande Main Title»)
  15. Cavatina from Il barbiere di Siviglia (4.29), National Philharmonic Orchestra (dirigert og arrangert av Rosenman fra Giovanni Paisiellos opera Barberen i Sevilla[15]
  16. Cello Concerto in E Minor (Third Movement) (3.51), Lucerne Festival Strings / Pierre Fournier, cello (dirigert av Rudolf Baumgartner: Antonio Vivaldi, largo fra cellokonsert for cello, strykere og generalbass i e-moll (RV 409))
  17. Adagio from Concerto for Two Harpsichords and Orchestra in C Minor (5.13), Münchener Bach-Orchester / Karl Richter og Hedwig Bilgram, cembaloer (Johann Sebastian Bach, adagio, fra konsert for to cembaloer, strykere og generalbass i c-moll (BWV 1060)[16])
  18. Piano Trio in E Flat, Op. 100 (Second Movement) (4.14), Anthony Goldstone, piano / Ralph Holmes, fiolin / Moray Welsh, cello (dirigert og arrangert av Rosenman fra Franz Schuberts andante con moto, fra pianotrio nr. 2 i Ess-dur (D 929 / op. 100)[17])[18]
  19. Sarabande End Title (4.09), National Philharmonic Orchestra (se «Sarabande Main Title»)

Musikken er utgitt av Warner Bros. Filmen ble lansert på DVD i 1999, basert på samme master som laserdiscen. En remastret utgave med surround-lyd ble utgitt i 2001.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schneider, S. J. (2011). 1001 Movies You Must See Before You Die: You Must See Before You Die 2011. Hachette UK.
  2. ^ a b Ciment, Michel: 'Samtale med Stanley Kubrick om Barry Lyndon.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.117. Oslo: Aschehoug.
  3. ^ a b c Gilbey, Ryan (14. juli 2016). «Stanley Kubrick’s Barry Lyndon: ‘It puts a spell on people’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. november 2019. 
  4. ^ a b «Kubrick in Ireland: the making of Barry Lyndon». Independent.ie (engelsk). Besøkt 16. november 2019. «In the spring of 1973, a movie circus arrived in Ireland - the like of which had surely never been seen before. The great Stanley Kubrick, maker of such instant 1960s classics as Dr. Strangelove and 2001: A Space Odyssey, had come here to shoot a typically ambitious period drama based on a story by William Makepeace Thackeray. He would spend almost a year touring the great houses and castles of south-east.» 
  5. ^ Wiggen, Carlos: 'Et blikk fra elektronikkens verden på 1700-tallet.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.131. Oslo: Aschehoug.
  6. ^ Løchen, Kalle: 'I sympatiens grenseland.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.107. Oslo: Aschehoug.
  7. ^ Sobczynski, Peter. «Stanley Kubrick's». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  8. ^ Ebert, Roger (2009). «Barry Lyndon movie review & film summary (1975) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  9. ^ Ebert, Roger (20. september 1975). «Barry Lyndon movie review & film summary (1975) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. «Some people find “Barry Lyndon” a fascinating, if cold, exercise in masterful filmmaking; others find it a terrific bore. I have little sympathy for the second opinion; how can anyone be bored by such an audacious film, unless they’ve become such passive filmgoers that no movie can involve them unless it caters to them? “Barry Lyndon” isn’t a great success, and it’s not a great entertainment, but it’s a great example of directorial vision: Kubrick saying he’s going to make this material function as an illustration of the way he sees the world.» 
  10. ^ Pulver, Andrew (4. april 2019). «Stanley Kubrick's best films – ranked!». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. november 2019. «As always, Kubrick pushed the boat out technically, using Nasa lenses on those wondrous candlelit card-game scenes, and took his fondness for choreographing action to classical pieces to possibly its most intense pitch, as Barry courts Marisa Berenson’s Lady Lyndon to Schubert’s Trio No 2, a Gainsborough portrait come to life. Barry Lyndon really is a flawless film.» 
  11. ^ allmusic.com: Suite for keyboard (Suite de piece), Vol.2, No.4 in D minor, HWV 437
  12. ^ thesession.org: "British Grenediers"
  13. ^ allmusic.com: Idomeneo, rè di Creta, opera, K. 366
  14. ^ allmusic.com: German Dances (5) & Trios (7) with Coda, for string quartet, D. 90
  15. ^ allmusic.com: Barbiere di Siviglia, opera
  16. ^ allmusic.com: Concerto for 2 harpsichords, strings & continuo in C minor, BWV 1060
  17. ^ allmusic.com: Piano Trio No. 2 in E flat major, D. 929 (Op. 100)
  18. ^ Clark, Duncan (2001). Classical Music: The Rough Guide. London: Rough Guide. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]