Federico Fellini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Federico Fellini
Federico Fellini NYWTS 2.jpg
Født 20. januar 1920
Rimini, Italia
Død 31. oktober 1993 (73 år)
Roma, Italia
Ektefelle Giulietta Masina
(g. 1943–1993, hans død)
Yrke Filmregissør og manusforfatter
Nasjonalitet Italia
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Praemium Imperiale

Federico Fellini (født 20. januar 1920 i Rimini i Italia, død 31. oktober 1993 i Roma) var en italiensk regissør og manusforfatter.

Fellinis storhetstid strakte seg fra 1950-årene til 1970-årene. Blant hans mest kjente filmer er Landeveien, Det søte liv og Amarcord - et tilbakeblikk. Filmene hans kjennetegnes av livsglede og et vell av merkelige og interessante figurer, men filmene har alltid en alvorlig bunn. Hans tidlige filmer knyttes til neorealismen, en retning bl.a. regissørene Vittorio de Sica og Roberto Rossellini regnes å tilhøre. Senere ble filmene hans stadig mer fantastiske og drømmeaktige.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Federico Fellini ble født i Rimini og flyttet som attenåring til Firenze og året etter, i 1939, til Roma, der han ønsket å bli humoristisk tegner. Han bidro med tegninger og fortellinger til magasinet Marc'Aurelio. Under andre verdenskrig skrev han manus for radioskuespillet Cico e Pallina. Her spilte Giulietta Masina, som Fellini ble kjent med og giftet seg med i 1943. Masina skulle spille i noen av de største filmene hans.

Med noen venner grunnla han en butikk som solgte fotografi, portrett, karikaturer og lydopptak til allierte soldater fra andre verdenskrig. Her ble Fellini kjent med regissøren Roberto Rossellini.

Manusforfatter[rediger | rediger kilde]

Hang ble med på å skrive manuset til Rosselinis Roma città aperta (1945), det best kjente eksempel på italiensk neorealisme. Fellini skrev filmmanus til en rekke italienske regissører, som Pietro Germi (Il cammino della speranza, 1950), Alberto Lattuada (Senza pietá, 1948), Luigi Comencini (Persiane chiuse 1951), og flere for Rosselini, som Paisà, Il miracolo og Europa '51.

Regissør[rediger | rediger kilde]

Etter flere samarbeid med Rosselini debuterte Fellini selv som regissør med Luci del varietà i 1951, som han laget med Alberto Lattuada, og alene med Lo sceicco bianco i 1952. I vitelloni (1953), om ørkesløse unggutter i provinsene, ble regnet som et mesterverk av kritikere.

Med oscarvinnende La strada innledet Fellini en trilogi som tok for seg uskyld og frelse i verden fylt av ondskap. Filmen benyttet det øde landskapet mellom Viterbo og Abruzzo til å understreke det tomme forholdet mellom hovedrollene i filmen. La Strada ble kritisert av venstrepressen i Italia, men fikk mye ros i utlandet.

Trevifontenen er del av en kjent scene fra La dolce vita.

La Dolce vita fra 1960 var en satirisk skildring av sosietetsliv i Roma. Flere landemerker i byen, som hovedgatet Via Veneto, ble med i filmen, og den var den første der Marcello Mastroianni spilte for Fellini. Filmen ble dårlig likt av italienske myndigheter og av katolske kirkeledere, men vant gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.

Otto e mezzo eller 8 1/2 fra 1963 handler om en kjent regissør med skapersperre. Tittelen viser til antallet filmer Fellini hadde laget til da. Filmen er regnet som en perfekt blanding av symbolisme og realisme, og ble utropt til den beste europeiske filmen noensinne av et ekspertpanel i 1987.

I senere filmar tok Fellini for seg myter rundt Roma, film og sitt eget liv, meget blandet med fantasi. Senere filmar fekk mindre overveldende mottakelser. Casanova fra 1976 ble både lovprist som ein fest for øynene og kritisert som innholdsløs.

Dei siste årene av sitt liv produserte Fellini reklamefilmer for fjernsyn, som på sin måte viser et sterkt tak på filmografi og populærkultur. Han utstilte også skisser og notatbøker med nedskrevne drømmer som avslørte underbevisstheten som en viktig kilde til hans verk.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Spillefilmer[rediger | rediger kilde]

Episodefilmer[rediger | rediger kilde]

  • 1953 : L'amore in città
  • 1962 : Boccaccio '70
  • 1968 : Histoires extraordinaires

Dokumentar[rediger | rediger kilde]

  • 1969 : Bloc-notes di un regista

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Marcel Camus 
Regissører som har vunnet Gullpalmen
Neste mottaker:
 Henri Colpi & Luis Buñuel