Marlon Brando

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marlon Brando
Marlon Brando 1948.jpg
Brando i 1948.
Født Marlon Brando jr.
3. april 1924
Omaha, Nebraska, USA
Død 1. juli 2004 (80 år)
Los Angeles, California, USA
Ektefelle
Samboer Maria Cristina Ruiz (1988–2001)
Far Marlon Brando sr.
Mor Dodie Brando
Søster Jocelyn Brando
Barn Rundt 16;[1] inkludert Christian, Cheyenne og Stefano
Alma mater Actors Studio, Shattuck-Saint Mary's, The New School for Social Research
Yrke Skuespiller
Parti Det demokratiske parti
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Oscar for beste mannlige hovedrolle, Oscar for beste mannlige hovedrolle, Theatre World Award
Aktive år 1944–2004
Nettsted www.marlonbrando.com
IMDb IMDbRedigere på wikidata
Signatur
s signatur

Marlon Brando jr. (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller. Han spilte i filmer som En sporvogn til Begjær (1951), Vill ungdom (1953), Storbyhavnen (1954), Gudfaren (1972) og Apokalypse nå! (1979).

I 1998 ble Brando kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time. Året etter ble han kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.

Karriere[rediger | rediger kilde]

1940-årene–1960-årene[rediger | rediger kilde]

Brandos mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. Etter noen års militærtjeneste, gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Brando hadde stor suksess på Broadway i rollen som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til Begjær i slutten av 1940-årene. Han hadde sin filmdebut i dramafilmen Mennene (1950). Brando fikk sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til Begjær (1951) og ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for rolletolkningen sin.

Brando spilte den meksikanske opprørslederen Emiliano Zapata i den biografiske filmen Viva Zapata! (1952) og den romerske generalen Marcus Antonius i den historiske dramafilmen Julius Cæsar (1953). Han vant BAFTA og ble nominert til Oscar for begge rolletolkningene. Brando spilte deretter Johnny Strabler, leder for motorsykkelgjengen The Black Rebels, i ungdomsdramaet Vill ungdom (1953). Brando ble belønnet med Oscar, Golden Globe og BAFTA for rollen som Terry Malloy i dramafilmen Storbyhavnen (1954). Han spilte deretter i filmer som det historiske dramaet Désirée (1954), filmmusikalen Typer og kjei (1955) og komedien Tehuset Augustmånen (1956).

Brandos karriere gikk nedover i 1960-årene. Han spilte rollen som Fletcher Christian i en nyinnspilling av det historiske dramaet Mytteriet på Bounty (1962). Brandos oppførsel under innspillingen førte til at han fikk et rykte for å være vanskelig å arbeide med. Filmen tjente inn under halvparten av produksjonskostnadene.[2] De neste årene spilte Brando i filmer som eventyrfilmen Den stygge amerikaneren (1963), dramafilmen Reflekser i et gyllent øye (1967) og komedien Grevinnen fra Hong Kong (1967), Charlie Chaplins siste film.

1970-årene–2004[rediger | rediger kilde]

Brando gjorde comeback med rollen som mafialederen Don Vito Corleone i Gudfaren (1972). For denne rolleprestasjonen vant han sin andre Oscar-statuett. Brando ønsket ikke å motta prisen og sendte i stedet indianerkvinnen Sacheen Littlefeather, som på hans oppfordring leste opp noen ord.[3] Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av den amerikanske urbefolkning. Talen ble møtt med både buing og applaus fra publikum.[4] Brando vant også en Golden Globe som han ikke ville motta, som protest mot USAs «imperialisme og rasisme».[5]

Samme året som Gudfaren hadde premiere, hadde han suksess i det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris. Noen år senere hadde han suksess i krigsfilmen Apokalypse nå! (1979).

I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christian, sin søster Cheyennes kjæreste – noe søsteren aldri kom over, hun tok sitt liv fem år senere.[6] Brando døde av respirasjonssvikt 1. juli 2004 i Los Angeles.[2] Han ble kremert, og asken hans ble fordelt mellom familie og venner.[7]

Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[8] I 1998 ble han kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time.[9] Året etter ble Brando kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[10] I 2005 ble han kåret til et av århundrets ti største ikoner av Variety.[11]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Merknad
1950 Mennene Kenneth «Ken» Wilcheck / «Bud»
1951 En sporvogn til Begjær Stanley Kowalski Nominert til Oscar og Jussi
1952 Viva Zapata! Emiliano Zapata Vant BAFTA, nominert til Oscar
1953 Julius Cæsar Marcus Antonius Vant BAFTA, nominert til Oscar
Vill ungdom Johnny Strabler
1954 Storbyhavnen Terry Malloy Vant Oscar, Golden Globe, BAFTA og NYFCC Award
Désirée Napoléon Bonaparte
1955 Typer og kjei Sky Masterson
1956 Tehuset Augustmånen Sakini Nominert til Golden Globe
1957 Sayonara Maj. Lloyd «Ace» Gruver - USAF Nominert til Oscar og Golden Globe
1958 Unge løver Lt. Christian Diestl Vant Golden Laurel, nominert til BAFTA
1960 Slangeskinn Valentine «Slangeskinn» Xavier
1961 Revansj Rio
1962 Mytteriet på Bounty 1st Lt. Fletcher Christian
1963 Den stygge amerikaneren Ambassadør Harrison Carter MacWhite Nominert til Golden Globe
1964 Yrkessjarmører Freddy Benson
1965 Morituri Robert Crain
1966 Det hete døgnet Sheriff Calder
Sydvest til Sonora Matt Fletcher Vant Bronze Wrangler
1967 Grevinnen fra Hong Kong Ogden Mears
Reflekser i et gyllent øye Maj. Weldon Penderton
1968 Candy Grindl
Natta til den kommende dag Sjåfør
1969 Brenn Queimada! Sir William Walker Vant Fotogramas de Plata
1971 Farlig makt Peter Quint Nominert til BAFTA
1972 Gudfaren Don Vito Corleone Vant Oscar, Golden Globe og KCFCC Award, nominert til BAFTA
Siste tango i Paris Paul Vant NSFC Award og NYFCC Award, nominert til Oscar og BAFTA
1976 The Missouri Breaks Robert E. Lee Clayton
1978 Superman Jor-El
1979 Apokalypse nå! Colonel Walter E. Kurtz
1980 Den hemmelige formelen Adam Steiffel Nominert til Razzie Award
1989 En tørr hvit årstid Ian McKenzie Nominert til Oscar, Golden Globe og BAFTA
1990 Mafiaens læregutt Carmine Sabatini / Jimmy the Toucan
1992 Christopher Columbus – Eventyreren Thomas de Torquemada Nominert til Razzie Award
1995 Don Juan DeMarco Dr. Jack Mickler
1996 Island of Dr. Moreau Dr. Moreau Vant Razzie Award
1997 The Brave McCarthy
1998 Free Money Fengselsdirektør Sven «The Swede» Sorenson
2001 The Score Max
2006 Superman Returns Jor-El Arkivmateriale

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Martin, Guy (6. januar 2015). «An Island Named Desire: $11,000-per-night Bungalows on Marlon Brando's Tahitian Hideaway». Forbes (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 
  2. ^ a b «Actor Marlon Brando Dead at 80» (engelsk). Fox News. 2. juli 2004. Arkivert fra originalen 28. november 2015. 
  3. ^ Brando, Marlon (30. mars 1973). «That Unfinished Oscar Speech». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 29. april 2016. 
  4. ^ Robinson, Melia (27. februar 2014). «The unbelievable story of Why Marlon Brando rejected his 1973 Oscar for 'The Godfather'». Business Insider (engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2016. 
  5. ^ «Factbox: A look at Hollywood's Golden Globes» (engelsk). Reuters. 13. januar 2013. 
  6. ^ Stout, David (18. april 1995). «A Daughter Of Brando Kills Herself in Tahiti». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 26. mai 2015. 
  7. ^ Magrath, Andrea (9. august 2010). «Marlon Brando's family at war: Battle raging over the actor's ashes». Daily Mail (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 
  8. ^ «Marlon Brando» (engelsk). Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 3. april 2016. 
  9. ^ Schickel, Richard (8. juni 1998). «TIME 100: Marlon Brando». Time (engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2008. 
  10. ^ «AFI's 100 Years...100 Stars» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. 
  11. ^ «Icons of the century». Variety (engelsk). 16. oktober 2005. Arkivert fra originalen 15. august 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]