Hopp til innhold

Sidney Lumet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sidney Lumet
Født25. juni 1924[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Philadelphia (Pennsylvania)[5]
Død9. apr. 2011[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
Manhattan (New York)
BeskjeftigelseFilmregissør, manusforfatter, filmprodusent, skribent, teaterskuespiller, filmskuespiller, sceneinstruktør, TV-produsent, regissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedColumbia University
Neighborhood Playhouse School of the Theatre
Professional Children's School
EktefelleGloria Vanderbilt (1956–1963)[6]
Rita Gam (1949–1955)[6]
Gail Lumet Buckley (1963–1978)[6]
Mary Gimbel (1980–)[6]
FarBaruch Lumet
MorEugenius Wermus[7]
BarnJenny Lumet
Amy Lumet[7]
NasjonalitetUSA[8]
GravlagtBeth David Cemetery
Medlem avPEN America[9]
Utmerkelser
15 oppføringer
Golden Globe (1977)
Gullbjørnen (1957)
Sølvbåndet (1958)
Blue Ribbon Awards for Best Foreign Film (1960)
Bodilprisen for beste amerikanske film (1960)
Los Angeles Film Critics Association Award for Best Director (1976)
Kinema Junpo-prisen (1960)
New York Film Critics Circle Award for Best Director (1981)
National Board of Reviews pris for beste regi (1982)
Sølvbåndet (2008)
Kinema Junpo-prisen (2009)
Evelyn F. Burkey Award
Sølvmuslingen for beste regissør (1960)
Oscar (2005)
Æres-Oscar (tema for: Den 77. Oscar-utdelingen)
Aktive år1930–2007
IMDbIMDb
Sidney Lumet på Commons

Sidney Arthur Lumet (1924–2011)[10] var en amerikansk regissør, skuespiller og produsent. Han laget over 50 filmer, inkludert 12 edsvorne menn (1957),[11] The Pawnbroker[12] Serpico, den siste ærlige purk (1973), Mord på Orientekspressen (1974), Het ettermiddag (1975), Network (1976) og Dommen (1982), som alle gav ham Oscar-nominasjoner for beste regi.[13][14][15][16]

Han var kjent for sitt sosiale engasjement og sosiale samvittighet som ble reflektert i mange av filmene han laget. For eksempel i 12 edsvorne menn viser dramaet rasjonaliteten som seirer over fordommer og rasisme. Lumets filmer var kjent for dramatisk kvalitet og han overførte til dels teaterstykker til film. Han hadde særlig talent for innspilling i lukkede rom og trange omgivelser.[13][14][15][16] For eksempel The Fugitive Kind (1960) var basert på et drama av Tennessee Williams og Long Day's Journey into Night var basert på Eugene O'Neills teaterstykke.[17]

Den ledende filmkritikeren Pauline Kael syntes at Lumets filmer hadde mer teaterpreg enn kinopreg. Han arbeidet med fremstående skuespillere som til dels ble hentet fra teater blant andre Ralph Richardson, Katharine Hepburn, Richard Burton, James Mason, Geraldine Fitzgerald og Vanessa Redgrave. Lumets oppsiktsvekkende kinodebut 12 edsvorne menn regnes som et tidenes beste rettssalsdrama.[13][14][15] Juryens forhandlinger brukes som eksempel i sosialpsykologien.[18] 12 edsvorne menn ble tildelt Gullbjørnen i Berlin.[19]

Lumet var en produktiv håndverker og arbeidet i flere filmsjangre og -stiler uten tydelig personlig preg. Filmene kombinerer ofte samfunnsengasjement med tradisjonell underholdning eller spenning. Filmene fremstiller ofte intelligente, velartikulerte karakterer og han viste med sitt arbeid respekt for det skrevne ord. Lumet fremholdt at filmproduksjon var samarbeidsprosjekter og han hadde lite til overs for auteur-teorien som legger vekt på regissøren som enerådende kunstner i produksjonen. Lumet var kjent for å dele kreative ideer med manusforfattere, skuespillere og andre medvirkende.[16][20][21][22]

Selv syntes han det var flaut og pretensiøst å omtale seg som auteur, og mente at han som regissør arbeidet for forfatteren. Lumet ansees som en auteur som valgte prosjekter som tillot ham å uttrykke sine sosiale og humanistiske instinkter. Lumet var høyt respektert i bransjen og særlig hos andre filmregissører for sine ferdigheter i regi. Lumets filmer gjorde det godt kommersielt og filmene hans spilte inn mer enn Martin Scorseses filmer fra samme tid for eksempel Mean Streets og Taxi Driver.[23][24]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Sidney Lumet i 1939.

Sidney Arthurt Lumet ble født 25. juni 1924 i Philadelphia, USA.[11] Foreldrene var jiddisch-talende jøder og hadde et par år tidligere innvandret fra Øst-Europa. Familien flyttet til New York City et par år etter at Sydney ble født. De bosatte seg i det fattige strøket Lower East Side som var dominert av jødiske innvandrere fra Øst-Europa. Lumet-familien var svært fattige da Sydney vokste opp.[25][13]

Sidney Lumets eldre søster var født i Polen. Lumet beskrev seg selv som kulturell, ikke religiøs, jøde. Foreldrene var strengt ortodokse. Faren Baruch Lumet var en kjent teaterskuespiller på jiddisch-teater i USA. Faren hadde tidligere blant annet medvirket på et teater i Polen før han emigrerte.[26][27][13][25][28]

Sidney Lumet medvirket som barn (fra 4 år gammel) på teateret sammen med faren samt på jiddisch-talende radio sammen med faren. Sidney debuterte på Broadway i 1935 i Sidney Kingsleys Dead End. I 1937 medvirket han som unge Jesus i Max Reinhardts The Eternal Road. Sydney Lumet medvirket i flere oppsetninger frem militærtjeneste i 1941. Baruch hjalp Sydney tidlig i karrieren blant annet for å få audition på Broadway; Sydney hjalp faren til å få rolle blant annet i film av Woody Allen.[26][27][13][25][28]

Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i Army Signal Corps fra 1941. Sidney Lumet og Gloria Vanderbilt var gift fra 1956 til 1963; han giftet seg på nytt med Gail Jones (datter av Lena Horne) i 1963.[13]

Lumet (til høyre) med Harry Belafonte (i midten) og produsenten Ely Landau, innspilling av King: A Filmed Record... Montgomery to Memphis (1970).

Virke

[rediger | rediger kilde]

Lumet anså seg alltid som newyorker og unngikk Hollywood til fordel for uavhengig arbeid i New York. Han laget film i Hollywood første gang i 1986. Lumet tilstrebet alltid full kontroll over sine produksjoner. Han satte selv særlig pris på filmer som Sykkeltyvene, Det syvende segl og Casablanca. Lumet innså at han ikke var god til å lage komedie og likte ikke sentimentalitet.[13][24]

The Pawnbroker var Lumets første betydelige kommersielle suksess og filmen ble tildelt British Academy Award. The Hill (premiere i 1965) var Lumets første innspilling i Europa. Dog Day Afternoon (1975) ble nominert til Oscar for beste film og beste regi. Network (1976) ble nominert til Oscar for beste regissør og for beste film, og Lumet ble tildelt Golden Globe for regien.[13]

Het ettermiddag (original: Dog Day Afternoon) hadde premiere i oktober 1975 og ble nominert til Oscar for beste regi og som beste film. The Verdict hadde premiere i 1982 og Lumet ble for denne nominert til Oscar og til Golden Globe.[13] Jaget av fortiden (original: Running on Empty; 1988) omtales som en av Lumets best.[29]

Lumet ble tildelt æres-Oscar i 2005 for sin «briljante bidrag og inspirasjon til manusforfattere, skuespillere og filmkunsten». Lumets arbeider ble nominert til Oscar 40 ganger (herunder 4 ganger for beste film) uten å nå opp. Lumet har mottatt D.W. Griffith Award (regi) og Evelyn F. Burkey Award (manus).[27][30][13]

Fra 1951 regisserte han 150 episoder av det halvtimes programmet Danger på CBS TV. I 2004 kom Strip Search på HBO.[13]

The Pawnbroker

[rediger | rediger kilde]
Rod Steiger i The Pawnbroker (1964)

The Pawnbroker (Pantelåneren, 1964) var den første amerikanske filmen som dramatiserte holocaust og konsentrasjonsleirene under nazistene.[15][31][32] Den sjokkerte amerikansk publikum med sitt tema og med nakenscener.[33] Amerikanske filmer hadde såvidt berørt holocaust i Judgment at Nuremberg (1961) og The Juggler (1953), men selve forfølgelsene og folkemordet ble ikke vist på lerret.[34][35][33] The Pawnbroker er basert på en roman (1961) som kom ut samtidig som rettssaken mot Adolf Eichmann pågikk.[12][31]

Rod Steiger ble tildelt BAFTA og nominert til Oscar for fremstillingen av den traumatiserte pantelåneren som hadde mistet familien under holocaust.[15][36][37] Noen kritikere i samtiden beskrev filmen som den viktigste på mange år, andre mente den var preget av liberale plattheter fremstilt i pretensiøs stil.[38]

Med Pantelåneren forlot Lumet den stramme teaterrammen og laget en film i typisk kino-stil med hyppige skifte av scener, flashbacks og opptak på gater og andre steder utendørs.[39]

Filmbransjens såkalte produksjonskode (selvsensur) tillot i utgangspunktet ikke visning av filmen på grunn av nakescener; Lumet fikk unntak fra reglene og filmen ble vist fra mars 1965. I praksis var unntaket begynnelsen på slutten for selvsensuren og produksjonskoden ble i 1968 erstattet av et rating-system. I siste halvdel av 1960-tallet begynte New Hollywood (også kalt Hollywoods renessanse eller den amerikanske nybølgen) med større kunstnerisk frihet og djervhet hos regissørene.[34][35][33][24]

King: A Filmed Record... Montgomery to Memphis

[rediger | rediger kilde]

I 1969 assisterte han og Joseph L. Mankiewicz Ely Landau i produksjonen av King: A Filmed Record... Montgomery to Memphis. Dette er en dokumentar om Martin Luther King Jr og borgerrettsbevegelsen. Den er satt sammen av originale filmopptak, inkludert Kings berømte tale "I have a dream" i Washington 1963. Mellom originalklippene la Lumet på klipp av et titall filmstjerner (inkludert Sidney Poitier, Charlton Heston og Burt Lancaster) som leste dikt og annen litteratur. Blant andre leste James Earl Jones fra Dick Gregorys selvbiografi..[13][40][41][42]

Filmen er på 185 minutter og New York Times klaget over at den var for lang og at diktlesingen var avsporinger. Med unntak av Harry Belafontes bidrag ble stjernenes opptreden mellom originalklippene fjernet da dokumentaren ble gitt ut på video. Dokumentaren ble nominert til Oscar for beste dokumentarfilm. Filmen var Lumets eneste dokumentarfilm.[13][40][41][42] Den har blitt anbefalt brukt i undervisning om karismatisk lederskap.[43]

Landau sporet blant annet opp tilfeldige opptak av King fra tiden før han var særlig kjent, blant annet ved hendelsene i Montgomery i 1955. Filmen omfatter de viktigste hendelsene i Kings politiske virke og ble ikke ledsaget av fortellerstemme. Det sammensatte materialet utgjorde til sammen over 4 timers spilletid. Landau laget en kortere versjon som ble vist på kino over hele USA og der billettinntektene skulle gå uavkortet til organisasjonen stiftet av King. Filmen ble vist samtidig i flere hundre kinoer 24. mars 1970. Landau hadde tidligere produsert Lumets film The Pawnbroker.[44]

Filmografi

[rediger | rediger kilde]
Som regissør
År Film Filmselskap Utmerkelser
1957 12 Angry Men United Artists Gullbjørnen;[19] nom. Oscar for beste regi, beste film, beste manus, beste skuespiller.[19]
1958 Stage Struck RKO Pictures
1959 That Kind of Woman Paramount Pictures
1960 The Fugitive Kind United Artists
1962 A View from the Bridge Continental Film
Long Day's Journey into Night Embassy Pictures Nom. Gullpalmen Cannes.
1964 Fail Safe Columbia Pictures
1965 The Pawnbroker[13] Paramount Pictures BAFTA beste skuespiller; nom. Oscar beste skuespiller[15]
1965 The Hill [13] Metro-Goldwyn-Mayer Nom. BAFTA; nom. Gullpalmen Cannes.
1966 The Group [13] United Artists
1967 The Deadly Affair [13] Columbia Pictures Nom. BAFTA
1968 Bye, Bye, Braverman[13] Warner Bros.
The Sea Gull
1969 The Appointment [13] Metro-Goldwyn-Mayer Nom. Gullpalmen Cannes.
1970 Last of the Mobile Hot Shots Warner Bros.
1971 The Anderson Tapes Columbia Pictures
1972 Child's Play Paramount Pictures
1973 The Offence United Artists
1974 Serpico[13] Paramount Pictures Golden Globe; nom. Oscar beste regi,[13] manus og skuespiller;[19] nom. BAFTA
Lovin' Molly [13] Columbia Pictures
Mord på Orientekspressen[13] Paramount Pictures Oscar for beste birolle. 2 BAFTA for biroller; nom. BAFTA
1975 Dog Day Afternoon Warner Bros. Nom. Oscar og BAFTA for beste regi
1976 Network MGM / United Artists Golden Globe best regi; Oscar for manus, skuespiller, kvinnelig hovedrolle, kvinnelig birolle;[15] nom. Oscar beste film, regi,[13] mannlig hovedrolle, foto og klipp;[19] nom. BAFTA.
1977 Equus United Artists Nom. Oscar for beste mannlige skuespiller, manus og birolle.[45]
1978 The Wiz Universal Pictures
1980 Just Tell Me What You Want Warner Bros.
1981 Prince of the City Warner Bros. / Orion Pictures Nom. Oscar for beste filmatisering; nom. Gulløven i Venezia.
1982 Deathtrap Warner Bros.
1982 The Verdict 20th Century Fox Nom. Oscar for beste regi, film, skuespiller og manus;[45] nom. Golden Globe.
1983 Daniel Paramount Pictures
1984 Garbo Talks Metro-Goldwyn-Mayer
1986 Power 20th Century Fox
The Morning After
1988 Running on Empty Warner Bros.
1989 Family Business Tri-Star Pictures
1990 Q&A
1992 A Stranger Among Us Buena Vista Pictures Nom. Gullpalmen Cannes.
1993 Guilty as Sin
1996 Night Falls on Manhattan Paramount Pictures
1997 Critical Care LIVE Entertainment
1999 Gloria Columbia Pictures
2006 Find Me Guilty Freestyle Releasing Nom. Gullbjørnen i Berlin.
2007 Before the Devil Knows You're Dead ThinkFilm

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000011428, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0038736[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d The Peerage person ID p25301.htm#i253010, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 32313, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ PEN American Center Annual Report, pen.org, bind 2010-2011[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Kjersti Nipen, «Sidney Lumet er død», Aftenposten.no (9.4.2011), http://www.aftenposten.no/kul_und/film/article4088589.ece
  11. ^ a b Svendsen, Trond Olav (23. august 2023). «Sidney Lumet». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 1. februar 2024. 
  12. ^ a b LEFF, LEONARD J. (1996). «Hollywood and the Holocaust: Remembering "The Pawnbroker"». American Jewish History. 4. 84: 353–376. ISSN 0164-0178. Besøkt 13. mars 2021. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Rapf, Joanne E. (2006). Sidney Lumet: Interviews. University Press of Missisippi. 
  14. ^ a b c Hoehne, Kait (7. desember 2016). «By Sidney Lumet ~ Biography | American Masters | PBS». American Masters (på engelsk). Besøkt 3. februar 2024. 
  15. ^ a b c d e f g Blick, William (1. april 2021). «Great Directors: Sidney Lumet». Publications and Research. Besøkt 3. februar 2024. 
  16. ^ a b c Cunningham 2001, s. 6-10.
  17. ^ Buzzi, Willy (1976). Hva er film?. Regulus. ISBN 8299044111. 
  18. ^ Introduction to social psychology. Blackwell. 1996. ISBN 0631185852. 
  19. ^ a b c d e 1001 filmer du må se før du dør. Oslo: Orion. 2004. ISBN 8245806498. 
  20. ^ Filmkunnskap. Aschehoug. 1978. ISBN 8203090338. 
  21. ^ Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1987. ISBN 8251772842. 
  22. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Aschehoug. 1970. ISBN 8203061664. 
  23. ^ Cunningham 2001, s. 7.
  24. ^ a b c Desser, David (2020). The Other Hollywood Renaissance. Edinburgh University Press. ISBN 978-1-4744-4264-0. doi:10.3366/j.ctv1c29s9c.15. 
  25. ^ a b c Hoehne, Kait (7. desember 2016). «By Sidney Lumet ~ Biography | American Masters | PBS». American Masters (på engelsk). Besøkt 1. februar 2024. 
  26. ^ a b «Lumet's Familiar 'Stranger'». Los Angeles Times (på engelsk). 15. mai 1992. Besøkt 1. februar 2024. «“I’m a cultural, not a religious Jew, but when I smell anti-Semitism I become more Jewish than ever,” director Sidney Lumet says firmly.» 
  27. ^ a b c Studio, Familiar (31. januar 2024). «Advice from Sidney Lumet's Yiddish…». Digital Yiddish Theatre Project (på engelsk). Besøkt 1. februar 2024. 
  28. ^ a b «THE PLAY; ' The Eternal Road,' Produced by Max Reinhardt, at the Manhattan Opera House.». New York Times. 8. januar 1937. 
  29. ^ Finslo, Yngve (1990). Kvalitetsfilmkatalog. no#: Norsk kino- og filmfond. ISBN 8290793022. 
  30. ^ Berkvist, Robert (9. april 2011). «A Director of Classics, Focused on Conscience». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. februar 2024. 
  31. ^ a b Goodhart, Sandor (2020). «Screen Memories: Trauma, Repetition, and Survival in Sidney Lumet’s The Pawnbroker». I Aarons, Victoria. The Palgrave Handbook of Holocaust Literature and Culture (på engelsk). Springer International Publishing. s. 459–474. ISBN 978-3-030-33428-4. doi:10.1007/978-3-030-33428-4_25. Besøkt 3. februar 2024. 
  32. ^ «The Pawnbroker: Holocaust, Memory, and Film | Perspectives on History | AHA». www.historians.org. Besøkt 4. februar 2024. 
  33. ^ a b c «The Pawnbroker | Drama, Lumet, Holocaust | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 4. februar 2024. 
  34. ^ a b «How The Pawnbroker changed film censorship». BFI (på engelsk). Besøkt 4. februar 2024. 
  35. ^ a b Leff, Leonard J. (1996). «Hollywood and the Holocaust: Remembering "The Pawnbroker"». American Jewish History. 4. 84: 353–376. ISSN 0164-0178. Besøkt 4. februar 2024. 
  36. ^ «King's Speech reigns over Bafta awards». BBC News (på engelsk). 13. februar 2011. Besøkt 3. februar 2024. 
  37. ^ Leslie, R. (2017). Oscar's Favorite Actors: The Winningest Stars (and More Who Should Be). McFarland.
  38. ^ Petrie, Graham (1. desember 1967). «The Films of Sidney Lumet: Adaptation as Art». Film Quarterly. 2 (på engelsk). 21: 9–18. ISSN 0015-1386. doi:10.2307/25700406. Besøkt 3. februar 2024. 
  39. ^ Rosenblum, Ralph (2009). When The Shooting Stops ... The Cutting Begins. A Film Editor's Story. Hachette (opprinnelig utgitt på Viking i 1979). 
  40. ^ a b «1971 | Oscars.org | Academy of Motion Picture Arts and Sciences». www.oscars.org (på engelsk). Besøkt 3. februar 2024. 
  41. ^ a b «NY Times: King: A Filmed Record ... Montgomery to Memphis». Movies & TV Dept. The New York Times. 2011. Arkivert fra originalen 21. mai 2011. Besøkt 12. november 2008. 
  42. ^ a b Guz, S. S. (2010). America's Film Legacy: The Authoritative Guide to the Landmark Movies in the National Film Registry. Bloomsbury Academic. ISBN 9780826429773
  43. ^ Burton, C. Emory (1988). «Sociology and the Feature Film». Teaching Sociology. 3. 16: 263–271. ISSN 0092-055X. doi:10.2307/1317528. Besøkt 5. februar 2024. 
  44. ^ «A powerful new movie: King - from Montgomery to Memphis.». Ebony: 172. april 1970. 
  45. ^ a b Bakke, Tormod (1996). Film max 1997. Oslo: Schibsted. ISBN 8251616417. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sidney_Lumet&oldid=24400424»