Alien – den 8. passasjeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Alien)
Gå til: navigasjon, søk
Alien – den 8. passasjeren
orig. Alien
Alien – den 8. passasjeren
Nasjonalitet USA USA[1]
Storbritannia Storbritannia
Språk Engelsk
Sjanger Science fiction
Grøsser
Thriller
Regissør Ridley Scott
Manus Dan O'Bannon
Ronald Shusett
Produsent Gordon Carroll
David Giler
Walter Hill
Medvirkende Tom Skerritt
Sigourney Weaver
Veronica Cartwright
Harry Dean Stanton
John Hurt
Ian Holm
Yaphet Kotto
Bolaji Badejo
Musikk Jerry Goldsmith
Sjeffotograf Derek Vanlint
Klipp Terry Rawlings
Peter Weatherley
Scenografi Michael Seymour
Leslie Dilley
Roger Christian
Ian Whittaker
Utgitt USA 1979-05-2525. mai 1979
Storbritannia 1979-11-011. november 1979
Norge 1979-11-1313. november 1979
Lengde 117 min
Aldersgrense 15 år
Budsjett 9–11 mill. dollar[2][3][4]
Totalomsetning 105–204 mill. dollar[2][3]
Oppfølger Aliens (1986)

Alien – den 8. passasjeren (ofte stilisert som Alien: den åttende passasjeren, originaltittel Alien) er en britisk-amerikansk science fiction- og grøsserfilm, regissert av Ridley Scott og utgitt i 1979. Tom Skerritt, Sigourney Weaver, Veronica Cartwright, Harry Dean Stanton, John Hurt, Ian Holm og Yaphet Kotto har de øvrige rollene som mannskapet ombord på romskipet «Nostromo». Filmtittelen henviser til det som på norsk kalles et romvesen; et fryktinngytende og utenomjordisk vesen. Dette romvesenet finner veien inn i skipet «Nostromo», og truer med å drepe mannskapet ombord.

Dan O'Bannon skrev manuset basert på en fortelling han skrev med Ronald Shusett; han blandet sammen ulike trekk fra skrekk- og science fiction-sjangrene basert på tidligere arbeid. Filmen ble produsert av Gordon Carroll, David Giler og Walter Hill gjennom filmselskapet Brandywine Productions, og distribuert av 20th Century Fox. Giler og Hill gjorde begge bearbeidinger på manuset da det stod ferdig. Shusett var utøvende produsent. Det titulerte romvesenet ble tegnet av den surrealistiske kunstneren H. R. Giger, mens konseptillustratørene Ron Cobb og Chris Foss utformet de menneskelige sidene ved filmen.

Filmen fikk blandet kritikk da den først ble utgitt, men har i ettertid blitt omtalt som en kultklassiker. Alien fikk en Oscar-pris for beste visuelle effekter, Saturn Awards for beste science fiction-film, beste regi for Scott og beste kvinnelige birolle for Cartwright, en Hugo Award for beste dramapresentasjon, samt en rekke andre utmerkelser og prisnominasjoner. Siden filmen ble sluppet ut har den vært ansett som et monumentalt arbeid innen science fiction og film generelt. I 2002 ble filmen indusert i Library of Congress sin filmliste National Film Registry for å være en «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull film». I 2008 fikk filmen en syvendeplass på det amerikanske filminstituttets liste over tidenes beste science fiction-filmer, samt en trettitredje plass på Empires liste over historiens aller beste filmer. Dagbladet har i tillegg kåret filmen til den nest beste grøsseren gjennom tidene, basert på brukeranmeldelser hos filmdatabasen Internet Movie Database.

Aliens suksess ledet til et mediafranchise bestående av romaner, tegneserier, videospill, leker og lignende. Filmen la også grunnlaget for Sigourney Weavers karrière med hennes første hovedrolle i en spillefilm. Weaver spilte heltinnen Ellen Ripley også i de tre oppfølgerne; Aliens (1986), Alien 3 (1992) og Alien: Oppstandelsen (1997), og har i ettertid fått tilnavnet «dronningen av science fiction». Alien har i tillegg vært en inspirasjon for en rekke science fiction- og grøsserfilmer i ettertid; flere filmer har også etterlignet den, og blitt kritisert for nettopp dette. I 2015 ble det offentliggjort at en fjerde oppfølger var underveis.

Bakgrunn og inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Dan O'Bannon (avbildet) skrev manuset til Alien – den 8. passasjeren sammen med Ronald Shusett.

Manusforfatteren Dan O'Bannon lagde en science fiction-film som het Dark Star – Stjernereisen sammen med regissøren John Carpenter og konseptartisten Ron Cobb mens han studerte film ved University of Southern California.[5] De spraymalte en badeball for å lage romvesenet til filmen, noe som trigget O'Bannon til å lage et romvesen «som faktisk så ekte ut».[5][6] Noen år senere begynte han å jobbe på et lignende prosjekt som skulle gå dypere inn i skrekksjangeren: «Jeg visste jeg hadde lyst til å lage en skrekkfilm på et romskip med et fåtall av astronauter ombord,» har han sagt. «Dark Star som en skrekkfilm istedenfor en komedie.»

Ronald Shusett jobbet på sin side på actionfilmen Total Recall (1990).[5][6] Han ble imponert over O'Bannons arbeid med Dark Star, og kontaktet ham for å inngå et samarbeid. O'Bannon takket ja til tilbudet, og sammen med Shusett ble de enige om å samarbeide om prosjektene sine. O'Bannons skrekkfilm skulle produseres først da denne ville koste minst.[5][6] Han hadde skrevet et manus på 29 sider som han kalte Memory, basert på hva som skulle bli åpningsscenene: et mannskap av astronauter som våkner opp, og finner ut at reisen deres har blitt avbrutt etter at det fanget opp et ukjent signal fra en ukjent planet. De går ut for å finne kilden til signalet, og romskipet deres blir ødelagt under landingen.[6][7] Han hadde imidlertid ingen klare tanker på hvordan romvesenet skulle bli.[5]

O'Bannon ble borte i seks måneder for å arbeide med Alejandro Jodorowskys filmatisering av romanen Sand.[5][8] Til tross for at prosjektet kollapset, ble O'Bannon introdusert til en rekke kunstnere, blant andre Chris Foss, H. R. Giger og Jean «Moebius» Giraud. Arbeidene til de nevnte kunstnerne var til stor inspirasjon for O'Bannons science fiction-historie.[7] Han ble imponert av Foss' bokomslag på science fiction-bøker, og kalte Gigers arbeid «forstyrrende»: «Maleriene hans satte dype spor i meg. Jeg hadde aldri sett noe så fryktelig og noe så nydelig på samme tid. Så jeg endte opp med å skrive et manus om et Giger-monster.»[5]

O'Bannon vendte tilbake til Los Angeles etter at innspillingen av Sand ble avlyst. Han flyttet inn hos Shusett, og gikk tilbake til romvesenprosjektet sitt. Shusett foreslo at O'Bannon kunne bruke en av hans tidligere ideer om gremlin-monstre som infiltrerer en Boeing B-17 under andre verdenskrig, og sette den på romskipet for den andre halvdelen av filmen.[7][8] Prosjektet het nå Star Beast, men O'Bannon var misfornøyd med navnet og byttet det til Alien, basert på hvor mange ganger han hadde lest ordet i manuset. Han og Shusett valgte den også for enkelheten, og på grunn av dobbelbetydningen som både et substantiv og et adjektiv.[5][7][9] Shusett foreslo at en av besetningsmedlemmene kunne være en «vert» for romvesenet, som senere kunne «poppe» ut av han eller henne. Han mente at det kunne medvirke som en interessant forklaring på hvordan romvesenet kom seg inn i skipet.[5][8]

«Dan [O'Bannon] setter fingeren på et problem: det neste som skal skje må være å få skapningen ombord i romskipet på en interessant måte. Jeg vet ikke hvordan, men hvis vi kunne løse det, hvis det ikke bare kunne snike seg inn, så tror jeg filmen ville komme på plass. På midten av natta våknet jeg, og sa: «Dan, jeg tror jeg har en idé: romvesenet setter seg fast i en av dem [...] den hopper på ansiktet hans, og planter sine frø!» Og Dan sier, åh herregud, vi har det, vi har hele filmen.»
– Manusforfatter Ronald Shusett[10][11]

O'Bannon hentet inspirasjon fra tidligere arbeid mens han skrev manuset. Han har senere sagt: «Jeg stjal ikke Alien fra noen. Jeg stjal den fra alle[12] Han hentet inspirasjon fra Tingen fra en annen verden (1951) om å la profesjonelle folk bli forfulgt av et dødelig monster i et klaustrofobisk miljø.[12] Forbidden Planet (1956) førte til ideene om at skipet skulle motta et varsel om å ikke lande, og at en av besetningsmedlemmene skulle bli drept av dette mystiske monsteret når de trosset meldingen.[12] I filmen Planet of the Vampires (1965) er det en scene hvor heltene oppdager et gigantisk romvesenskjelett; dette var til inspirasjon for «Nostromo»-mannskapets lignende oppdagelse av romvesenskapningen i det forlatte romskipet.[12] Han har også sagt at oppdagelsen av romveseneggene var inspirert av Clifford D. Simaks novelle «Junkyard» fra 1953.[6] O'Bannon har ellers henvist til Philip José Farmers Strange Relations, som omhandler skapningens reproduksjon, og en rekke av tegneseriene til EC Comics om hvordan romvesenet spiser seg selv ut av folk.[6]

Da mesteparten av handlingen var ferdigskrevet, presenterte O'Bannon og Shusett manuset til flere filmselskaper, og la det fram under tilnavnet «Haisommer i verdensrommet».[5][13] De hadde nesten underskrevet en avtale med Roger Cormans filmstudio da en venn av dem tilbydde en bedre avtale med Gordon Carroll, David Giler og Walter Hill, som hadde grunnlagt et studio kalt Brandywine, tilknyttet 20th Century Fox.[5][14] O'Bannon og Shusett signerte en avtale med Brandywine, men Hill og Giler var misfornøyd med manuset, og gjorde derfor mange bearbeidelser på det.[5][15] O'Bannon og Shusett var bekymret for omskrivningene siden Hiler og Gill hadde lite erfaring med science fiction.[5] O'Bannon antok at de prøvde å ta æren for manuset ved å bytte ut navnene.[5] Hiler og Gill la til noen betydelige forandringer i manuset, for eksempel underhandlingen til androiden Ash.[16] O'Bannon mente at denne underhandlingen var unødvendig, mens Shusett har i ettertid beskrevet det som «en av de beste elementene ved filmen».[5] Gill og Hiler gikk gjennom til sammen åtte ulike utkast av manuset, og hadde fokusert mest på Ashs underhandling, men også på å gjøre dialogen mer naturlig og scenene på småplaneten mindre kjedelig.[17]

Til tross for flere omskrivninger på manuset var ikke filmselskapet 20th Century Fox sikker på å finansiere en science fiction-film. Da Star Wars ble utgitt i 1977, vokste imidlertid selskapets interesse betraktelig. Produsenten Gordon Carroll har sagt følgende: «Da Star Wars ble utgitt og ble den kassasuksessen som den ble, ble science fiction plutselig den populære sjangeren.» O'Bannon har sagt at «de ville slå tilbake på Star Wars, og de ville slå tilbake raskt, og det eneste romskipmanuset de hadde liggende var Alien».[5] Filmen ble gitt grønt lys av 20th Century Fox med et budsjett på 4, 2 millioner dollar.[5][17]

Handling[rediger | rediger kilde]

Starten av Alien finner sted om bord på lasteromskipet «Nostromo», som frakter malm til jorda fra en fjern planet. Når filmen begynner ligger mannskapet på syv personer i hypersøvn i spesielle senger som kan holde mennesker i live en god stund uten nødvendige ressurser. Skipets hovedmaskin MU-TH-UR vekker dem for å meddele at det er blitt mottatt en ukjent type signal fra en ukjent planetoid. De bestemmer seg for å finne kilden til dette signalet, og finne ut hvor det kommer fra. Kapteinen Dallas (Tom Skerritt), nestkommanderende Kane (John Hurt) og navigatøren Lambert (Veronica Cartwright) går ut for å finne ut hvor lyden kommer fra, mens underoffiseren Ripley (Sigourney Weaver), forskningsoffiseren Ash (Ian Holm) og ingeniørene Brett (Harry Dean Stanton) og Parker (Yaphet Kotto) blir igjen for å følge med på monitorene og reparere skipet etter landingen.

Etter hvert finner Ripley ut at signalet egentlig er en advarsel fremfor en melding som tidligere antatt. Hun forstår imidlertid ikke hva advarselen er mot. Dallas, Kane og Lambert finner etterhvert ut at signalet kommer fra et fremmed romskip. Kane blir senket ned i den nedre delen av skipet og oppdager et rom som inneholder hundrevis på hundrevis av store egg. Kane går bort til ett av eggene og det blir klekket foran øynene hans. Ut kommer plutselig en klebrig skapning som angriper Kane og setter seg fast i ansiktet hans. Dallas og Lambert frakter Kane bevisstløs tilbake til «Nostromo». Ripley nekter dem imidlertid å bringe Kane tilbake ombord på grunn av karantenereglene, men Ash bryter protokollen og finner en annen inngang Kane kan komme seg gjennom. Mannskapet prøver å fjerne vesenet fra Kanes ansikt, men finner ut at det nærmest er umulig da skapningen har et hardt grep og har blod som består av etsende syre. Omsider slipper vesenet taket på Kane, og gjemmer seg i rommet. Da de finner skapningen, er den død. Skipet blir reparert og begynner på reisen hjem til jorden igjen.

Etterhvert våkner Kane, noenlunde uskadet. I det siste måltidet før de skal gå tilbake til hypersøvn, begynner Kane å skjelve ubehersket og få brekninger inntil et lite romvesen brekker seg ut igjennom brystkassen hans, og dreper han på stedet. Vesenet makter å gjemme seg i skipet, og mannskapet må lokalisere og fange skapningen. De vet imidlertid at konvensjonelle våpen kan skade skipets skrog på grunn av romvesenets etsende blod, og de bruker derfor søkemaskiner, netting, elektrosjokkvåpen og flammekastere istedenfor.

Til tross for å ha vært et lite monster når det kom ut av Kane, vokser monsteret seg til å bli et to meter langt romvesen som både er veldig sterk, smidig og intuitivt. Den angriper og myrder Brett, og tar med liket hans til ventilasjonssjakten. Dallas går inn i sjakten for å prøve å lure vesenet ut i en luftsluse, men skapningen foretar et bakholdsangrep og dreper han. Da resten av mannskapet innser at lederen deres er død, innser Lambert at romvesenet har som plan å drepe alle ombord. Hun foreslår å rømme i en nødfarkost. Ripley, som nå er den neste i kommando, forteller hun at farkosten ikke kan ta fire personer, og at en bedre idé vil være å fortsette på Dallas' plan om å lure vesenet ut i luftslusen. Da hun sjekker MU-TH-UR, oppdager Ripley at Ash har blitt sendt med på oppdraget for å bringe romvesenet tilbake til mannskapets arbeidsgivere, selv om det skal på bekostning av menneskeliv. Når Ripley konfronterer Ash med dette, forsøker han å drepe henne. Lambert og Parker redder Ripley, og sammen dreper de Ash, som viser seg å være en androide. Gruppen lærer at Ash har blitt tilordnet dette oppdraget for å overbevise mannskapet om å lande på planeten, og bringe romvesenet tilbake til jorda for analyse.

Til slutt ser ikke de tre gjenlevende noen annen utvei enn å sprenge «Nostromo» i lufta med skapningen fortsatt om bord, for selv å unnslippe i en liten nødfarkost. Planen iverksettes, men underveis dreper romvesenet Lambert og Parker mens de leter etter nødkost. Ripley, som nå er den eneste igjen av mannskapet, setter skipet i selvdestrueringssmodus og forsøker å komme seg til nødfarkosten sammen med Jones, mannskapets katt, men romvesenet står i veien for dem. Hun går tilbake for å avbryte selvdestrueringen, men det er for sent, og hun innser at hun må komme seg til nødfarkosten på den lille tiden hun har igjen. Ripley går tilbake, og finner ut at romvesenet er borte. På nød og neppe forlater hun «Nostromo» med nødfarkosten, rett før det sprenges i lufta.

Rett før hun skal legge seg selv i hypersøvn, oppdager hun til sin skrekk at vesenet har kommet seg ombord i nødfarkosten og fortsatt er i live. Ripley tar på seg en romdrakt, og åpner nødfarkostens luftsluse, noe som forårsaker ukontrollert trykkfall som tvinger romvesenet ut gjennom slusen. Vesenet finner imidlertid et tau og henge i, og Ripley skrur på motorene og skyter skapningen ut i rommet én gang for alle. Etter å ha loggført de siste hendelsene legger hun seg og Jones i hypersøvn for reisen hjemover.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Skuespiller Rolle
Weaver, SigourneySigourney Weaver ... Ripley
Skerritt, TomTom Skerritt ... Dallas
Hurt, JohnJohn Hurt ... Kane
Holm, IanIan Holm ... Ash
Cartwright, VeronicaVeronica Cartwright ... Lambert
Dean Stanton, HarryHarry Dean Stanton ... Brett
Kotto, YaphetYaphet Kotto ... Parker
Badejo, BolajiBolaji Badejo ... Romvesenet
Helen Horton ... MU-TH-UR

Tredjestyrmannen Ripley ble spilt av Sigourney Weaver, og Alien var Weavers første hovedrolle i en spillefilm. Weaver hadde erfaring fra Broadway, men var lite kjent på filmlerretet på den tiden. Hun hadde imponert Scott, Giler og Hill på opptaksprøven sin, og ble den siste skuespilleren til å bli hyret inn til prosjektet. Som følge av dette gjennomførte hun mange prøveinnspillinger på settet mens det fortsatt ble bygd.[18][19] For sin rolleprestasjon fikk Weaver nominasjoner til Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle og BAFTA-prisen for beste nykommer.[20] Vestmo fra Filmpolitiet skrev at Ripley «er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa. Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.»[21] VGs Borghild Maaland har skrevet i sin anmeldelse fra 2003 at Weaver «nesten [er] for kul og dempet» i starten av filmen, men at hun «utvikler seg til en smart actionhelt» mot slutten.[22]

Tom Skerritt spilte kapteinen Dallas. Han ble tilknyttet filmprosjektet tidlig, men på den tiden hadde ikke prosjektet regissør, og hadde i tillegg et veldig lavt budsjett; Skerritt følte ikke at budsjettet var stort nok til å kunne skape en følelsesladd historie. Da Ridley Scott etterhvert ble valgt som regissør, og budsjettet ble doblet, fikk Skerritt rollen som Dallas.[23][18] Filmpolitiets Birger Vestmo har kalt rollefiguren hans «autoritær og faderlig».[21]

Veronica Cartwright spilte Lambert, «Nostromo»s navigatør og rorkvinne. Cartwright hadde hatt erfaring med grøssere og science fiction-filmer da hun tidligere hadde hatt mindre roller i filmer som Alfred Hitchcocks Fuglene fra 1963 og Philip Kaufmans Invasion of the Body Snatchers fra 1978.[24] Hun hadde egentlig lest for rollen som Ripley, og ble ikke informert om at hun hadde blitt gitt rollen som Lambert istedenfor inntil hun kom til kostymeprøving i London.[18][25] Cartwright var misfornøyd med rollefigurens følsomme svakhet,[19] men takket likevel ja til jobben: «De overbeviste meg om at jeg var publikumets frykt: jeg var refleksjonen til hva publikumet følte.»[18] Skuespilleren vant Saturn Award for beste kvinnelige birolle for sin prestasjon i filmen.[26][20] Filmpolitiet har kalt Lambert en «nevrotisk feiging», mens en norsk plakat markedsførte henne som «hysterisk redd».[21][27]

Rollen som Ripley var Sigourney Weavers første hovedrolle i en spillefilm, og hun har siden gjentatt rollen i alle tre oppfølgere.

John Hurt spilte styrmannen Kane. Hurt var Ridley Scotts førstevalg for rollen, men han var bundet til en sør-afrikansk film mens innspillingen på Alien – den 8. passasjeren foregikk.[19] Jon Finch ble derfor valgt istedenfor, men på grunn av sykdom så han nødt til å trekke seg.[28] På denne tiden var Hurt i London, og hans sør-afrikanske prosjekt hadde kollapset, og derfor fikk han rollen sin som Kane tilbake.[18][28] Han var den eneste skuespilleren som visste om den voldsomt blodige «chestbuster»-scenen på forhånd. For sitt arbeid i filmen ble han senere nominert til en BAFTA for beste mannlige birolle.[20] Filmpolitiet har beskrevet Kane som «den tilbakelente» av de sju menneskerollefigurene.[21]

Ian Holm spilte rollen som Ash, «Nostromo»s vitenskapsmann som senere viser seg å være en androide. Da Holm ble valgt til å spille rollefiguren sin, hadde han allerede spilt i 20 filmer, og var dermed den mest erfarne blant de som spilte i Alien (han var 46 år under innspillingen).[16] På den norske filmplakaten fra 1979 blir han beskrevet som «kaldblodig bak iskald maske», mens Filmpolitiet beskrev han som «besynderlig og mystisk», og inkluderte han i sin topp 5-liste over de beste robotene gjennom filmhistorien.[27][21][29] Ash lå på fjerdeplass, og Rune Håkonsen mente at rollefiguren stilte et viktig spørsmål om bruken av droider i fremtiden. «Figuren Ash stiller en rekke etiske spørsmål rundt androider, hvordan vil vi mennesker reagere den dagen teknologien kommer så langt at vi ikke lenger kan skille levende mennesker fra våre egne kreasjoner?»[29]

Yaphet Kotto og Harry Dean Stanton spilte Parker og Brett, teknikerne ombord. Førstnevnte ble valgt for å lage mangfold i ensemblet og for å gi mannskapet en internasjonal smak, siden Kotto er en afro-amerikaner.[18] Kotto ble sendt manuset på bakgrunn av suksessen hans med James Bond-filmen Å leve og la dø, men det tok tid og diskusjoner mellom Kotto og agenten før han ble tilbudt rollen.[30] Da Stanton kom på opptaksprøve, var det første han sa: «Jeg liker ikke sci fi-filmer eller grøssere.»[23] Regissør Scott ble fornøyd med opptaksprøven, og overbeviste Stantom til å ta rollen etter å ha beroliget han om at Alien – den 8. passasjeren ville være mer som en thriller; ganske lik And Then There Were None fra 1974.[23] Vestmo fra Filmpolitiet har kalt Kotto og Stantons rollefigurer «gutta på gølvet».[21]

Designerstudenten Bolaji Badejo er mannen i romvesendrakten.[31] Egentlig ønsket regissøren en kvinne i rollen som romvesenet, men de klarte ikke å finne noen som var høye nok. De hadde også hentet inn en hel akrobatfamilie til opptaksprøver, og vurderte å «feste» to av barna til en av de voksne.[31] Badejo ble oppdaget på en pub av castingansvarlig Peter Archer, og straks satte han opp et møte mellom studenten og Scott.[32][19] Scott mente at Badejo, på 208 cm, kunne spille et romvesen som på ingen måte kunne virke som et ekte menneske.[7][32][19] Skuespilleren spilte ikke i flere filmer etter Alien, og døde i 1992.[31][33] Stuntmennene Eddie Powell og Roy Scammell spilte også romvesenet i noen få scener av filmen.[7][34] Dagbladets Eirik W. Alver kalte figuren «et svært tilpasningsdyktig, svært interessant - og svært lite vennligsinnet vesen», mens Maaland fra VG beskrev det som «en levende, ond materie som evner å tilintetgjøre det meste».[35][22]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Regi[rediger | rediger kilde]

Ridley Scott ble valgt til å regissere Alien etter at filmprodusent Walter Hill avslo. Scott ønsket å blande skrekk med science fiction.

Manusforfatter Dan O'Bannon antok opprinnelig at han skulle regissere Alien – den 8. passasjeren, men 20th Century Fox spurte Walter Hill istedenfor.[17][36] Hill avslo fordi han var involvert i en rekke andre filmer på den tiden, samt at han var ukomfortabel med hvor mange visuelle effekter som måtte til for å gjøre dette mulig.[37] Peter Yates, Jack Clayton og Robert Aldrich ble alle vurdert til oppgaven, men O'Bannon, Shusett og Brandywine-teamet følte at ingen av disse regissørene ville ta filmen seriøst nok, og at de ville regissere filmen som en B-film.[36][38] Giler, Hill og Carroll hadde latt seg imponere av Ridley Scotts spillefilmdebut The Duellists fra 1977, og la inn et bud om han kunne regissere Alien, et bud som Scott raskt takket ja til.[7][38] Scott lagde detaljerte storyboards til filmen i London, som imponerte filmselskapet så mye at de doblet filmbudsjettet fra 4, 2 til 8, 4 millioner dollar.[36][23] Hans storyboards besto blant annet av designet til romfergen og romdraktene, som begge hadde fellestrekk fra filmer som 2001: En romodyssé og Star Wars.[23] Regissøren ønsket imidlertid å blande inn skrekksjangeren framfor fantasy, og beskrev filmen som «Motorsagmassakren av science-fiction».[36][38]

O'Bannon introduserte Scott til H. R. Gigers arbeid; begge følte at maleriet hans Necronom IV representerte det de ønsket for filmens antagonist, og snart spurte de filmstudioet om å hyre han som designer.[36][38] 20th Century Fox på sin side, mente at Gigers arbeid ville bli for «uhyggelig» for publikum, men Brandywine-teamet stod på sitt og vant til slutt konflikten.[38] Produsent Gordon Carroll har sagt: «I det første sekundet Scott så Gigers arbeid, visste han at det største designproblemet, kanskje det største problemet i hele filmen, nettopp hadde blitt løst.»[36] Scott fløy til Zürich i Sveits for å møte og ansette Giger, og ba han om å designe alle sider ved romvesenet, samt miljøet rundt (deriblant småplaneten og «Nostromo») og de fire formene romvesenet kommer i; fra egg til voksen.[36][38]

Valg av skuespillere[rediger | rediger kilde]

Opptaksprøver til Alien ble holdt i både New York City og London.[23] Ridley Scott ønsket å hyre inn ekstra hardtarbeidende og flinke skuespillere til filmen så han kunne fokusere mesteparten av tiden sin på det visuelle innslaget.[23] Han hyrte inn Mary Selway, som hadde hjulpet han med spillefilmdebuten The Duellists, for hjelp med rollebesetningen i Storbritannia, mens Mary Goldberg hjalp til i USA.[18][39] Da O'Bannon skrev førsteutkastet til filmen, fokuserte han hovedsakelig på å skrive inn romvesenet først, og ventet derfor med de andre rollefigurene.[36] Han og Shusett hadde derfor skrevet alle rollene som generiske menn, med en merknad på manuset hvor det sto: «Mannskapet er unisex og alle figurer er byttbar for menn eller kvinner.»[18][40] På denne måten fikk Scott, Selway og Goldberg mulighet til å tolke rollefigurene på sin egen måte, og velge skuespillere deretter. De ønsket at «Nostromo»s mannskap skulle ligne på arbeidende astronauter i et realistisk miljø, et konsept kalt «lastebilsjåfører i verdensrommet» (truckers in space).[23][18] I følge Scott ble dette konseptet delvis inspirert av Star Wars, en film som ikke hadde handling i fremtiden, noe som var svært vanlig blant science fiction-filmer på den tiden.[41]

Den amerikanske forfatteren David McIntee, som har skrevet boken Beautiful Monsters: The Unofficial and Unauthorised Guide to the Alien and Predator Films, mener at noe av det som gjør filmen så skremmende, kommer av at «man kan kjenne seg igjen i rollefigurene ... Alle ombord «Nostromo» er normale, og jobber som alle oss andre. Det har seg bare slik at de lever og jobber i fremtiden.»[42] Filmkritiker Roger Ebert har bemerket seg at de fleste skuespillerne i filmen er eldre enn det de fleste var i thrillerfilmer på den tiden, og at det gjorde rollene deres mye mer overbevisende: «Ingen av dem var spesielt unge. Tom Skerritt, kapteinen, var 46, Hurt var 39, men så eldre ut, Holm var 48, Harry Dean Stanton var 53, Yaphet Kotto var 42, og kun Veronica Cartwright på 30 og Weaver på 29 var i aldersgruppen til et vanlig thrillerensemble. Mange nye actionfilmer har usannsynlig unge skuespillere i nøkkelroller eller biroller, men ved å ha eldre, oppnår Alien en viss struktur uten å selv gjøre et poeng ut av det: Disse er ikke eventyrere, men arbeidere hyrt av et selskap for å bringe 20 millioner tonn malm tilbake til jorden.»[43]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren ble ble spilt inn på litt over 14 uker fra 5. juli til 21. oktober 1978. Innspillingen tok hovedsakelig sted ved Shepperton Studios ved London, mens innspillingen av modeller og miniatyrfigurer tok sted ved Bray Studios i Water Oakley, Berkshire.[39] Produksjonstiden var kort som følge av et lavt budsjett og økende press fra 20th Century Fox om å bli ferdig i tide.[44] De tre hovedsettene ble bygget av en besetning på over 200 mann: overflaten til småplaneten, «Nostromo»s interiør og det forlatte skipet hvor Kane finner romveseneggene.[7]

Deler av innspillingen foregikk på Shepperton Studios ved London.

Tonn med sand, gips, glassfiber, stein og grus dannet ørkenlandskapet på småplanetens overflate hvor skuespillerne gikk rundt i romdraktkostymer.[7] Disse kostymene var tykke, klumpete og foret med nylon. De hadde dessuten ingen kjølesystemer eller ventilering.[45] For scener som viste «Nostromo» fra utsiden, ble det laget en 58 foot (18 m) langt landingsstell for å gi en følelse av et stort skip. Ridley Scott følte imidlertid at det fortsatt ikke virket stort nok. Han lot sine to sønner, samt en av sønnene til en kameramann, spille rollene til skuespillerne i enda mindre drakter, så romskipet skulle se enda større ut.[45][46] Den samme teknikken ble brukt i scenen hvor mannskapet oppdager det døde romvesenet i det forlatte romskipet. Barna kollapset nesten av varmen i drakten, og innebygde oksygensystemer måtte til for å hjelpe skuespillerne med å puste.[44][45] Fire prikklike katter ble brukt til å spille Jones, mannskapets kjæledyr.[39]

Alien – den 8. passasjeren skulle egentlig ende med at Ripley sprengte «Nostromo» og kom seg unna i nødfarkosten. Ridley Scott ønsket seg imidlertid en «fjerde akt» hvor Ripley oppdager at romvesenet har kommet seg inn i farkosten, og hvor hun er nødt til å konfrontere den. Han la fram dette forslaget til 20th Century Fox, og forhandlet fram flere penger på budsjettet så de kunne spille inn scenen på noen ekstra dager.[16][47] Scott ønsket at romvesenet skulle bite av Ripleys hode og loggføre de siste hendelsene i stemmen hennes, men produsentene mente at skapningen måtte dø i slutten av filmen.[47]

Klipp og etterarbeid[rediger | rediger kilde]

Filmklippingen og etterarbeidet av Alien varte i omtrent 20 uker.[48] Terry Rawlings arbeidet som filmklipper, og hadde tidligere jobbet som lydklipper på Ridley Scotts debutfilm The Duellists.[48] Scott og Rawlings redigerte vekk mye av filmen for å skape et sakte tempo, så de skumlere scenene kunne virke mer spenningsfylt. Rawlings har sagt: «Jeg tror vi fikk det til ved å holde handlingen saktegående – morsomt nok – noe som er helt annerledes fra de fleste filmene i dag. Og jeg tror tregheten skapte de øyeblikkene hvor man skal bli redd. Når det var gjort kunne du gå så fort fram som du ville fordi du hadde sugd publikumet inn i et hjørne og angrepet dem, så å si.»[48] Det første utkastet av filmen varte i over tre timer; videre redigering førte til at den endelige versjonen havnet på litt under to timer.[49][48]

En scene som ble klippet vekk fra filmen var under Ripleys flukt fra «Nostromo»; hun møter på Dallas og Brett som delvis har blitt pakket inn i en kokong av romvesenet. Dan O'Bannon hadde tenkt at scenen skulle illustrerte Brett som skulle bli til et romvesenegg, og Dallas som skulle bli holdt i nærheten for å bli det nye romvesenet når egget ble klekket.[14] Produksjonsdesigneren Michael Seymour har sagt at Dallas hadde blitt «et slags romvesenfôr»,[46] mens medprodusenten Ivor Powell mente at «Dallas er funnet i skipet som et egg, fortsatt i live».[48] Scott har sagt at «de gjennomgår en metamorfose, de forandrer seg til...blir fortært, antar jeg, av hva enn romvesenets organisme er...til et egg». Scenen ble klippet vekk delvis fordi det ikke så realistisk ut, men også fordi det bremset ned tempoet til Ripleys flukt.[14][47] Tom Skerritt, som spilte Dallas, har sagt at det ikke ville være hensiktsmessig for Ripley å snakke med Dallas, og at det ville ødelegge litt av tempoet.[48] Scenen, sammen med andre bortklipte scener, ble inkludert på Laserdisc-utgivelsen av Alien, og på en forkortet nyutgivelse av filmen i 2003.[14][50]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Lydsporet til Alien – den 8. passasjeren ble komponert av Jerry Goldsmith, dirigert av Lionel Newman, og fremført av National Philharmonic Orchestra. Ridley Scott ønsket egentlig at japanske Isao Tomita skulle komponere lydsporet, men 20th Century Fox ønsket en mer kjent komponist. Goldsmith var dessuten anbefalt av den daværende Fox-presidenten Alan Ladd, Jr.[51] Goldsmith ville skape en følelse av romantikk og lyrisk mystikk i filmens første scener, som så ville bygges opp i løpet av filmen til å gi en følelse av spenning og frykt.[48] Scott likte imidlertid ikke Goldsmiths hovedmelodi for filmen, så komponisten måtte omskrive det som «det åpenbare: rart og underlig, som alle elsket». En annen uenighet gjaldt filmklipperen Terry Rawlings valg om å bruke Goldsmiths komposisjoner fra tidligere filmer, blant annet en melodi fra Freud: The Secret Passion, samt å bruke et utdrag fra Howard Hansons Symphony No. 2 («Romantic») til rulleteksten.[51][48]

Scott og Rawlings fikk et godt forhold til flere av melodiene de hadde brukt som en midlertidig erstatning for lydsporet i filmen. Derfor bearbeidet de mange av Goldsmiths komposisjoner, og komponerte til og med noen på nytt for at de skulle ligne erstatningen. I noen scener lot de også erstatningen være igjen ved det endelige utkastet.[48] Goldsmith har senere sagt at «jeg på en måte gikk i en motsatt retning enn det filmskaperne gjorde».[48] Likevel hyllet regissøren Goldsmiths filmmusikk, og kalte den «full av mørk skjønnhet» og «alvorlig truende, men nydelig».[51][48] Lydsporet ble nominert til en Golden Globe for beste originalmusikk, en Grammy Award for beste filmmusikk og en BAFTA-pris for beste originalmusikk.[20] Musikken har blitt utgitt som et musikkalbum i flere versjoner og med forskjellige spor.[52] Nettsiden Allmusic ga albumet fem av fem stjerner, og skrev at «den holder seg nesten like bra som [filmen], med lange, lyriske passasjer brutt opp av genuine, foruroligende og klanglige effekter».[53]

Følgende er sporlisten til det opprinnelige musikkalbumet utgitt i 1979 av musikkselskapet 20th Century Records. Alle låtene er komponert av Goldsmith.

'
Disk 1
Nr. Låt Varighet
1.  «Main Title» 3:30
2.  «The Face Hugger» 2:32
3.  «Breakway» 3:00
4.  «Acid Test» 4:35
5.  «The Landing» 4:29
6.  «The Droid» 4:40
7.  «The Recovery» 2:44
8.  «The Alien Planet» 2:28
9.  «The Shaft» 3:57
10.  «End Title» 3:02
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 2
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 3
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 4
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»

Design[rediger | rediger kilde]

O'Bannon fikk hjelp av tegnerne Ron Cobb og Chris Foss (som også hadde hjulpet ham i tidligere prosjekter som Dark Star – Stjernereisen og Dune) til å arbeide med designet til de menneskelige sidene ved filmen, eksempelvis romskipene og romdraktene.[36][54] Cobb tegnet hundrevis av skisser til både innsiden og utsiden av skipet, og farkosten hadde flere navn underveis, blant annet «Leviathan» og «Snark». Navnet «Nostromo» er hentet fra Joseph Conrads roman Nostromo fra 1904, mens nødfarkosten, som ble kalt «Narcissus» i manuset, er hentet fra Conrads kortroman Negeren på Narcissus.[55] Filmteamet roste Cobbs evne til å skildre innsiden av skipet på en realistisk og troverdig måte. Cobb tegnet også noen noen konseptuelle skisser av romvesenet, men disse ble ikke tatt i bruk.[36][54] Jean «Moebius» Giraud var også for en kort tid knyttet til prosjektet, og romdraktdesignene hans la grunnlaget for den ferdige versjonen av John Mollo.[7][54]

Sett[rediger | rediger kilde]

Romskip og planeter[rediger | rediger kilde]

Skapninger[rediger | rediger kilde]

«Facehuggeren» var den første skapningen H. R. Giger tegnet for filmen. Han ga den menneskelignende fingre og en lang hale.[32][56] Disse modellutgavene er på utstilling i Science Fiction Museum and Hall of Fame og filmmuseet i London.

Scenen hvor Kane oppdager romveseneggene ble spilt inn i etterarbeidsfasen. Egget ble laget av glassfiber for at John Hurt (Kane) kunne lyse på den og se bevegelse på innsiden. Denne bevegelsen var Ridley Scott som flagret med hendene sine inne i egget iført gummihansker.[57] Egget åpnet seg ved hydraulikk, og innsiden bestod av magen og innvollene til en ku.[32][57] Det ble brukt hønseegg til de første innspillingene av eggene, og dette opptaket ble brukt i en del av filmtrailerne. Dette var årsaken til at hønseegget ble brukt til promoteringen av filmen. Det ble også kjennetegnet for hele filmserien, framfor egget som faktisk ble brukt i filmen.[57]

«Facehuggeren» ble laget av fordøyelsessystemet til en sau, og ble skutt ut av egget ved bruk av høytrykksslanger. Scenen ble spilt inn baklengs, så reversert og gjort langsommere på klippebordet for å forlenge opptaket og vise flere detaljer.[32][57] Facehuggeren var den første skapningen som H. R. Giger hadde tegnet for filmen. De hadde gått gjennom flere design i ulike størrelser før de bestemte seg for å gå for et lite vesen med menneskelignende fingre og en lang hale.[32][56] Dan O'Bannon, med hjelp fra Ron Cobb, tegnet sin egen versjon basert på Gigers design. Denne versjonen ble senere brukt i filmen.[16][56] Cobb la fram ideen om at skapningen kunne ha etsende syre som blod, en egenskap som ville forhindre mannskapet i å bruke konvensjonelle våpen som pistoler og eksplosiver da syren ville etse seg i gjennom skipets skrog.[8][16] I scenen hvor den døde facehuggeren blir undersøkt, brukte Scott deler av fisk og skalldyr for å gi skapningen organer.[32][57]

Utseendet til «chestbursteren» var inspirert av Francis Bacons maleri Three Studies for Figures at the Base of a Crucifixion.[32] Gigers originaltegning lignet en ribbet kylling, og den ble bearbeidet og videreutviklet til slik den var på filmen.[32] O'Bannon krediterte erfaringene sine med Crohns sykdom som en inspirasjon for scenen hvor chestbursteren brekker seg ut av Kanes brystkasse.[58]

Under innspillingen av chestburster-scenen var skuespillerne informert om at skapningen ville brekke seg ut av Kane, og de hadde sett hvordan vesenet så ut. De var imidlertid ikke klar over at høytrykkspumper ble tatt i bruk for å sprute ut falsk blod.[28][59] Scenen ble spilt inn med en kunstig torso som var fylt opp med blod og innvoller, og John Hurts hode og armer som stakk opp fra bordet. Chestbursteren ble dyttet opp gjennom torsoen av en dukkespiller som holdt den med en pinne. Når skapningen brakk seg ut av torsoen, sprutet en blodstripe direkte mot Veronica Cartwright, noe som ga henne et hysterisk anfall.[7][32][28] Tom Skerritt har sagt: «Det du så på filmen var den ekte responsen. Hun hadde ingen anelse om hva som hendte. Plutselig bare kom denne tingen opp.»[32] De skar ut en lang og tynn stripe i bordet så dukkespilleren kunne bevege på vesenet. De stappet også inn en luftslange i halen så man kunne slenge på den.[32]

Flere kritikere har kalt scenen «minneverdig» siden skuespillerne ikke var klar på hva som skulle skje. Besetningen bak filmen oppdaget under forhåndsvisninger at seerne gikk bakover i kinosalen for å ikke være for nærme kinolerretet når scenen kom.[49] I påfølgende år har scenen ofte blitt stemt fram som den mest minneverdige innen filmhistorien.[60] Filmmagasinet Empire kalte scenen det beste øyeblikket innen film med 18 års aldersgrense, som en del av sin «18 års-bursdag». Scenen lå blant annet over halshoggingsscenen i The Omen (1976) og transformasjonsscenen i En amerikansk varulv i London (1981).[61]

I scenen hvor Ash viser seg å være en androide og får hodet sitt kuttet av, ble det laget en dukke som ble styrt av en liten dukkespiller.[44][62] I den neste scenen blir Ashs hode satt på et bord og reaktivert; i deler av denne scenen ble det brukt en animatronisk modellversjon av Ian Holms fjes,[47] men lateksstoffet krympet seg sammen, og resultatet var ikke helt overbevisende.[44] For mesteparten av scenen satt Holm under bordet med hodet stikkende opp. Melk, kaviar, pasta og glasskuler fremstilte androidens innvoller og væsker.[44][47]

Romvesenet[rediger | rediger kilde]

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

En forhåndsvisning av Alien – den 8. passasjeren ble vist til 20th Century Fox' representanter i St. Louis, men den ble møtte med lite oppmerksomhet fra publikum. En påfølgende forhåndsvisning i Dallas gikk betydelig bedre, og lokket fram stor frykt blant de som var til stede.[62] Filmklipper Terry Rawlings beskrev det som «den mest utrolige forhåndsvisningen» han hadde vært på, og påsto at folk skrek og løp ut av kinosalen.[62] To filmtrailere ble etterhvert sluppet ut til offentligheten. Den ene av dem bestod av skiftende stillbilder fra filmen til Jerry Goldsmiths lydspor fra Logan's Run i bakgrunnen, mens den andre brukte testopptak av et hønseegg med Goldsmiths Alien-musikk i bakgrunnen.[49] Filmen hadde visninger i en rekke amerikanske byer i våren 1979,[49] og ble markedsført med undertittelen «I verdensrommet kan ingen høre deg skrike» (In space no one can hear you scream).[62][63]

Da filmen ble utgitt fikk den aldersgrense R i USA, som vil si at alle under 17 måtte ha følge av en foresatt for å kunne se filmen.[39] I Storbritannia vurderte British Board of Film Classification å gi aldersgrense AA, som vil si at alle som var fylt 14 år kunne se filmen, men flere mente det var for lavt. 20th Century Fox ønsket i tillegg en høyere aldersgrense for å kunne promotere Alien som en grøsserfilm.[64] BBFC ga etter, og ga aldersgrense X, som betyr at alle som var fylt 18 år kunne se filmen.[64] I Norge ga Medietilsynet filmen en 16 års-aldersgrense.[65][66] Ved nyutgivelsen i 2003 fikk den 15 års-aldersgrense med følgende begrunnelse. «Denne science fiction-klassikeren får 15-årsgrense på grunn av urovekkende stemning og sterke skrekkfilmeffekter.»[65]

Alien – den 8. passasjeren hadde première i amerikanske kinoer 25. mai 1979, mens Norgespremièren var 13. november.[63][66] Selv om filmen ikke hadde noen formell première, stilte amerikanske kinogjengere seg i lange rekker foran Grauman's Egyptian Theatre i Hollywood for å se filmen. Her hadde kinoen satt opp tallrike modeller og rekvisitter på utsiden for å promotere den.[49][62] Religiøse tilhengere hadde satt fyr på modellen som framstilte romvesenskjelettet i filmen, da de mente det var djevelens verk.[49] I Storbritannia hadde filmen première på Edinburgh internasjonale filmfestival 1. september 1979,[67][68] før den hadde en begrenset utgivelse ved Odeon Leicester Square i London kort tid etterpå. Resten av Storbritannia fikk ikke sett filmen før den hadde ordinær kinopremière 13. januar 1980.[49]

Markedsføring[rediger | rediger kilde]

Rundt og kort tid etter Aliens utgivelse, ble det utgitt en rekke produkter for å markedsføre filmen. Blant disse var Alan Dean Fosters romanutgave av filmen, som ble utgitt i både voksen- og barneversjoner.[51] Det amerikanske tegneseriemagasinet Heavy Metal publiserte en tegneserieversjon av filmen som het Alien: The Illustrated Story, i tillegg til en årskalender for 1980 som hadde Alien – den 8. passasjeren som tema.[51] To bak-scenen-bøker ble utgitt i 1979 for å reklamere for filmen: The Book of Alien inneholdt produksjonsbilder og detaljer om filmproduksjonen, mens Giger's Alien inneholdt mange av H. R. Gigers konseptillustrasjoner for filmen.[51] Et musikkalbum av lydsporet ble utgitt på LP med utvalgte spor av Jerry Goldsmiths filmmusikk, mens hovedmelodien ble utgitt som en singel i 1980.[52] En 12-tommers høy skalamodell av romvesenet ble utgitt av Model Products Corporation i USA og av Airfix i Storbritannia.[69] Leketøysforretningen Kenner lagde også actionfigurer av romvesenet. De utga også et brettspill hvor spillerne skulle komme seg først til nødfarkosten, mens romvesenene lusket rundt i «Nostromo»s korridorer og luftsjakter.[69] Offisielle romvesenkostymer ble utgitt i forbindelse med halloween i oktober 1979.[69] Flere videospill basert på filmen kom også, men de ble ikke utgitt før flere år etter at Alien gikk på kino.[69]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Filmkritiker Roger Ebert kalte Alien «en skuffelse» sammenlignet med Star Wars, Nærkontakt av tredje grad og 2001: En romodyssé.[70]

Da Alien – den 8. passasjeren ble utgitt, møtte den blandet kritikk. Noen kritikere som vanligvis mislikte science fiction, som for eksempel Barry Norman fra BBC, var fornøyd over hva filmen klarte å oppnå.[49] Andre derimot, var ikke: Anmeldelsene til Variety, Verdens Gang og Leonard Maltin var lunken eller negativ (Maltin og VG ga den imidlertid en positiv anmeldelse da den ble utgitt på nytt i 2003).[71][72][22] VG ga terningkast 2, og kalte filmen kjedelig. «Det er hevet over enhver tvil at «Alien» er en fremragende film — rent teknisk. Skuespillerne gjør en upåklagelig innsats og spenningsnivået er jevnt stigende. Men den er ufyselig.»[73]

Filmkritikerne Gene Siskel og Roger Ebert kritiserte filmen i 1980 under en episode av TV-programmet Sneak Previews. Ebert kalte den «bare en intergalaktisk skrekkthriller på et romskip», og en av flere science fiction-filmer som var «en skuffelse» sammenlignet med Star Wars, Nærkontakt av tredje grad og 2001: En romodyssé. Han mente imidlertid at scenen hvor «Nostromo»s mannskap undersøker småplaneten var «virkelig fantasifull».[70] Til tross for den negative anmeldelsen, ble filmen senere anmeldt til fire av fire stjerner, samt inkludert i Eberts liste Great Movies.[43] Firda Folkeblad hadde en kort avhandling om filmen i 1980, og anmelderen kalte det «en teknisk vellykket film med forseggjorte interiører og suggerende glimt fra den uendelige tomheten utenfor».[74]

Inntekter og totalomsetning[rediger | rediger kilde]

Filmen ble en kassasuksess, og tjente inn 78 900 000 dollar i USA og 7 886 000 euro i Storbritannia da den først ble utgitt.[49] Den har tjent inn totalt 80 931 801 dollar i USA, mens internasjonale tall har variert fra 24 000 000 til 122 700 000 dollar. På verdensbasis har den tjent mellom 104 931 801 og 203 630 630 dollar.[3][2] I Norge tjente filmen 124 902 dollar, dvs. cirka 634 500 norske kroner basert på valutakursen i 1979.[75][76] I følge filmselskapet 20th Century Fox hadde filmen tjent 100 millioner dollar fram til april 1980, men etter at diverse kostnader ble fratrukket, hadde de fortsatt tapt 2, 4 millioner dollar.[77] Ved august 1980 lå de imidlertid i overskudd på 4 millioner.[78]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren vant Oscar for beste visuelle effekter under utdelingen i 1980, men ble også nominert til beste scenografi.[79][80] Filmen vant Saturn Awards for beste science fiction-film, beste regi (Ridley Scott) og beste kvinnelige birolle (Veronica Cartwright),[26] og ble ytterlige nominert til beste kvinnelige hovedrolle (Sigourney Weaver), beste sminke (Pat Hay), beste spesialeffekter (Brian Johnson og Nick Allder) og beste manus (Dan O'Bannon).[20] Filmen ble nominert til sju BAFTA-priser; beste filmmusikk (Jerry Goldsmith), beste kostymedesign (John Mollo), beste filmklipp (Terry Rawlings), beste scenografi (Michael Seymour), beste mannlige birolle (John Hurt), beste lyd (Derrick Leather, Jim Shields og Bill Rowe) og beste nykommer (Weaver).[81] Kun Seymour, Leather, Shield og Rowe vant i sine respektive kategorier. Ellers vant filmen en Hugo Award for beste dramapresentasjon,[82] og ble nominert til Golden Globe og en Grammy for Goldsmiths lydspor.[20][83]

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar»)[79][80] Beste scenografi Michael Seymour, Leslie Dilley, Roger Christian og Ian Whittaker Nominert
Beste visuelle effekter H.R. Giger, Carlo Rambaldi, Brian Johnson, Nick Allder og Denys Ayling Vant
British Academy Film Awards («BAFTA»)[81] Beste filmmusikk (Anthony Asquith Award) Jerry Goldsmith Nominert
Beste kostymedesign John Mollo Nominert
Beste filmklipp Terry Rawlings Nominert
Beste scenografi Michael Seymour Vant
Beste mannlige birolle John Hurt Nominert
Beste lyd Derrick Leather, Jim Shields og Bill Rowe Vant
Beste nykommer Sigourney Weaver Nominert
Golden Globe Awards[83] Beste originalmusikk Jerry Goldsmith Nominert
Grammy Awards[20] Beste originalmusikk skrevet for film eller TV Jerry Goldsmith Nominert
Hugo Awards[82] Beste dramapresentasjon Alien – den 8. passasjeren Vant
Saturn Awards[26] Beste science fiction-film Alien – den 8. passasjeren Vant
Beste kvinnelige hovedrolle Sigourney Weaver Nominert
Beste regi Ridley Scott Vant
Beste manus Dan O'Bannon Nominert
Beste kvinnelige birolle Veronica Cartwright Vant
Beste sminke Pat Hay Nominert
Beste spesialeffekter Brian Johnson og Nick Allder Nominert

Hjemmeutgivelser[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren har blitt utgitt på en rekke ulike videoformater siden den først kom ut i 1979. Den første utgivelsen var en Super-8-versjon på 17 minutter som kun fungerte på projektorer.[69] Filmen ble også utgitt på både VHS og Betamax til utleie, noe som resulterte i inntekter på over 40 millioner dollar i USA alene.[49] Flere VHS-utgivelser ble senere solgt enkeltvis og som samlebokser. Den ble også utgitt på LaserDisc og Videodisc med bortklipte scener og kommentarspor som bonusmateriale.[69][84] Etter utgivelsene av Aliens og Alien 3 ble de tre filmene samlet i en filmboks som var formet som en «facehugger». Denne inneholdt noen av de bortklipte scenene fra LaserDisc-utgivelsene.[84] Når Alien: Oppstandelsen hadde premiere, ble de tre filmene solgt i en samleboks på nytt, denne gangen med en Making of Alien Resurrection-video. Noen få måneder senere ble boksen utgitt enda en gang med filmversjonen av Alien: Oppstandelsen framfor bonusmaterialet som fulgte med den forrige.[84] Alien – den 8. passasjeren ble utgitt på DVD i 1999, både enkeltvis og i en samleboks med de tre oppfølgerne under navnet The Alien Legacy.[85] Denne boksen, som også ble utgitt på VHS, inneholdt kommentarspor av Ridley Scott.[69][84]

I ettertid[rediger | rediger kilde]

Oppfølgere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: AliensAlien 3 og Alien: Oppstandelsen. Se også: Alien (filmserie)

Filmens suksess førte til tre oppfølgere; alle med forskjellige regissører og manusforfattere. Sigourney Weaver var den eneste skuespilleren som gjentok rollen i alle de fire filmene, og Ellen Ripleys tallrike møter med romvesenene ble en rød tråd i filmserien.[43] James Camerons Aliens (1986) hadde hovedfokus på actionsjangeren, og i filmen dro Ripley tilbake til planeten sammen med en gjeng marinesoldater for å kjempe mot en romvesenhær.[86] David Finchers Alien 3 (1992) hadde nihilistiske toner, og i denne oppfølgeren kræsjlander rollefiguren på en fengselsplanet hvor hun må kjempe mot nok et romvesen.[42] Filmen slutter med at Ripley begår selvmord for at biologiske forskere ikke skal få tak i vesenene.[87] I Jean-Pierre Jeunets Alien: Oppstandelsen (1997) blir Ripley klonet for å kjempe mot enda flere romvesener i fremtiden.[88]

James Cameron regisserte oppfølgeren Aliens i 1986.

Filmserien førte til et mediafranchise av bøker, tegneserier, videospill, leker og andre merkevarer. Mange av disse gikk også under Alien vs. Predator, en crossover mellom romvesenene og de titulerte predatorene i filmen Predator – den usynlige fiende (1987) og dens oppfølgere. Filmserien Alien vs. Predator bestod av Paul W. S. Andersons Alien vs. Predator (2004) og Colin og Greg Strauses Alien vs. Predator: Requiem (2007). Disse historiene finner sted på 2000-tallet til forskjell fra Alien – den 8. passasjeren, som finner sted i år 2087 i følge førsteutkastet av manuset.[89][90][91]

Sigourney Weaver har uttrykt interesse i å jobbe med Ridley Scott for en ny Alien-film. I kommentarsporet for DVD-utgivelsen av Alien – den 8. passasjeren i 2003, spekulerte både hun og Scott om muligheten for en femte film. «Det er appetitt for [det], noe jeg aldri hadde trodd,» har Weaver sagt. «Det er veldig vanskelig å komme på en femte fortelling som både er nytenkende og fersk ... men jeg har ønsket å vende tilbake til verdensrommet ... Jeg tror et romeventyr er bra for oss nå, fordi jorda er så kjedelig ... så vi har snakket om det, men bare sånn generelt.»[16] I følge regissør Scott burde den femte historien utforske opprinnelsen til romvesenskjelettet på småplaneten, samt opprinnelsen til selve romvesenet.[92] Weaver har sagt hun støtter ideen, og at hun har blitt spurt en rekke ganger om hvor romvesenet kommer fra.[16]

David Giler har sagt at han, Walter Hill og Gordon Carroll, produsentene for de fire første filmene, ikke ville produsere neste film med mindre det handler om romvesenets hjemverden og Weaver er med (selv om de var blant produsentene til Alien vs. Predator-serien hvor Weaver ikke hadde en rolle). Weaver på sin side, har sagt at hun blir med i en oppfølger hvis Ridley Scott eller James Cameron står for regien.[93] Cameron har arbeidet med historien til en femte Alien-film som ville utforske opprinnelsen til skapningene, men han avsluttet arbeidet da han hørte at Fox skulle fortsette med Alien vs. Predator-serien. Han mente det ville «drepe gyldigheten til franchiseserien».[94][95] Weaver fortsatte å uttrykke interesse i en ny film, og i 2008 sa hun: «Jeg ville definitivt spille i en ny [film] om Ridley Scott var regissør og om vi hadde en god idé.»[96]

I juli 2009 annonserte 20th Century Fox at en forløper til Alien var på vei, med Jon Spaihts som manusforfatter og Ridley Scott som regissør.[97] Manuset ble imidlertid bearbeidet av Scott og Damon Lindelof. Prosjektet fikk navnet Prometheus, og filmen ble utgitt i 2012. Scott har sagt: «Mens Alien var startskuddet for dette prosjektet, har det vokst seg fram en ny, stor mytologi og et univers hvor den originale historien finner sted. De mest ivrige tilhengerne vil gjenkjenne litt av romvesenets DNA, men ideene som er tuklet inn i denne filmen er unike, store og provoserende.»[98] I februar 2015 ble det offentliggjort at planene for en femte Alien-film var i gang, med Neill Blomkamp i registolen, og Weaver nok en gang i rollen som Ripley. Filmen skal se bort ifra Alien 3 og Alien: Oppstandelsen, og dermed foregå etter hendelsene i Aliens.[99]

Imitasjoner[rediger | rediger kilde]

«Alien – den 8. passasjeren fra 1979 er en mye smartere film enn oppfølgerne. Rollefigurene (og publikumet) er genuint engasjert i nysgjerrigheten rundt denne merkelige livsformen. Dessverre har filmene den har påvirket fokusert på filmens spenning, og ikke filmens tenkning.
Roger Ebert om filmens kulturhistoriske påvirkning.[43]

Alien hadde både en umiddelbar og langsiktig innvirkning på science fiction- og skrekksjangrene. Rett etter utgivelsen av filmen ble Dan O'Bannon saksøkt av manusforfatteren Jack Hammer for å ha etterlignet manuset hans til Black Space. O'Bannon beviste imidlertid at han skrev manuset til Alien først.[100] I kjølvannet av filmens suksess begynte en rekke regissører og filmskapere å imitere og hente elementer fra filmen. Flere kopierte også tittelen. En av de første eksemplene på dette var The Alien Dead fra 1979, som fikk tittelen sin rett før den ble utgitt for å tjene penger på Aliens suksess.[101]

Skrekkfilmen Contamination fra 1980 het egentlig Alien 2, men filmselskapet 20th Century Fox tok kontakt med filmens regissør Luigi Cozzi og ba han endre tittelen. Denne filmen hadde noen åpenbare likheter med Alien – den 8. passasjeren; lignende skapninger, som kommer fra egg, brekker seg ut gjennom rollefigurenes brystkasser.[101] En uautorisert italiensk-britisk-amerikansk oppfølger, som het Alien Terror (også kjent som Alien 2), ble utgitt i 1980. Andre science fiction-filmer fra denne tiden som lånte elementer fra Alien – den 8. passasjeren var blant annet Forbidden World (1982) og Xtro (1982).[101]

Analyser[rediger | rediger kilde]

Kritikere har også analysert Alien – den 8. passasjerens seksuelle overtoner. Etter at læreren Barbara Creed analyserte filmen i 1990, og kalte romvesenet en framstilling av en «arkaisk mor»,[102] sammenlignet forfatterne Ximena Gallardo C. og C. Jason Smith skapningens angrep på Kane med voldtekt. De sammenlignet også «chestburster»-scenen med en type «voldelig fødsel», og mente at monsterets falliske hode og sin metode for å drepe folk tilføyer noe til filmens seksuelle bilderamme.[103][104]

Påfølgende kritikersuksess[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren har fått mye ros fra filmkritikere i etterkant; spesielt for å være realistisk og for sitt unike miljø.[105] Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes kalkulerer med at 97 % av totalt 89 anmeldelser var positive,[106] mens den tilsvarende nettsiden Metacritic kalkulerer med at 83 % av 22 anmeldelser var positive.[107] I 2003 økte interessen for filmen da den ble utgitt på den nye versjonen «The Director's Cut» (regissørens klipp). Til tross for å ha gitt den en dårlig anmeldelse i 1980, var Alien – den 8. passasjeren en del av Roger Eberts liste over historiens beste filmer i 2003. Han kalte filmen «den mest innflytelsesrike moderne actionfilmen noensinne», og roste tempoet, atmosfæren og omgivelsene:

Sitat En av de største styrkene til Alien – den 8. passasjeren er tempoet. Den tar seg tid. Den venter. Den tillater stillhet (de majestetiske åpningsscenene understrekes av Jerry Goldsmith med knapt hørbare metalliske klanglyder). Den antyder det enorme omfanget av mannskapets oppdagelse ved å bygge opp historien med små skritt: Oppfangingen av signalet (er det en advarsel eller et SOS?). Landingen på småplaneten. Klagene til Parker og Brett, som kun ønsker å få sin del av pengene. Den tåkefulle overflaten hvor mannskapets hodelykter knapt er til hjelp. Det skyggefulle omrisset av et fremmed skip. Synet av romvesenpiloten som sitter fryst fast i lederstolen sin. Det enorme omfanget av oppdagelsen på innsiden av skipet («Det er fullt av ... læraktige egg ...»).[43] Sitat
Alien – den 8. passasjeren ble i 2002 indusert i National Film Registry for å være «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull».

Birger Vestmo fra Filmpolitiet kalte filmen perfekt: «Skuespillerne er supre, lyden tøff, musikken stemningsskapende, effektene sjokkerende, handlinga er tett og spennende og filmen fører deg til et fryktelig skummelt sted der du ikke nødvendigvis ønsker å være, men turen dit er en avhengighetsskapende skrekk-rus!»[21] Han roste også filmen for å holde seg «sprekere, skumlere og mer spennende enn mange av de nye grøsserne på kino».[21] Eirik W. Alver fra Dagbladet ga også filmen en positiv anmeldelse: «[Filmen] er et stjerneeksempel på god historiefortelling, rettlinjet og økonomisk, og praktisk talt kjemisk fri for unødig staffasje og utenomsnakk. Uhyggen ligger ikke i effektene, men i den klaustrofobiske stemningen.»[35] Forfatteren David McIntee har rost filmen for å være tilpasset til flere folkegrupper: «Tilhengere av Hitchcockske thrillere liker den fordi den er humørsyk og mørk. Tilhengere av gørr liker den på grunn av «chestbursteren». Science fiction-fansen elsker den for de tekniske science fiction-elementene. Menn elsker den for overlevelseselementet, og kvinner elsker å ikke være det hjelpeløse offeret.»[108]

I 2002 ble Alien – den 8. passasjeren indusert i National Film Registry, et utvalg av filmer til konservering i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, for å være «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull».[109] Det amerikanske filminstituttet rangerte filmen som den syvende beste science fiction-filmen i historien i listen AFI's 10 Top 10, en fjernsynsspesial som rangerte ulike filmer i ti klassiske filmsjangere. Listen var basert på en undersøkelse utført av 1500 filmskapere, kritikere og historikere, og Alien lå rett over Terminator II – Dommens dag (1991), og rett under Ridley Scotts andre science fiction-film Blade Runner (1992).[110] Samme år ble filmen rangert som den trettitredje beste filmen noensinne av Empire, basert på en undersøkelse med 10 200 lesere, kritikere og medlemmer av filmindustrien.[111] Dagbladet har også kåret filmen til den nest beste skrekkfilmen gjennom tidene (etter Psycho), basert på brukeranmeldelser hos filmdatabasen Internet Movie Database.[112]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Alien (1979)». British Film Institute. Besøkt 31. desember 2014. 
  2. ^ a b c «Alien - Box Office Data, DVD and Blu-ray Sales, Movie News, Cast and Crew Information». The Numbers. Besøkt 31. desember 2014. 
  3. ^ a b c «Alien (1979)». Box Office Mojo. Besøkt 31. desember 2014. 
  4. ^ Offisielle dokumenter for filmen sier at budsjettet lå på 11 millioner dollar, men andre kilder har gitt andre tall. Sigourney Weaver sa at budsjettet var på 14 millioner, mens Ridley Scott, Ivor Powell og Tom Skerritt har sagt at det var nærmere 8, 4 millioner. McIntee, 14–15
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q «Star Beast: Developing the Story», The Beast Within: The Making of Alien.
  6. ^ a b c d e f McIntee, 20.
  7. ^ a b c d e f g h i j k Scanlon, Paul (1979). The Book of Alien. London: Titan Books. ISBN 1-85286-483-4. 
  8. ^ a b c d McIntee, 21.
  9. ^ McIntee, 21–22.
  10. ^ Alien Evolution (DVD). 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 2001. 
  11. ^ Alien Saga (DVD). Prometheus Entertainment. 2002. 
  12. ^ a b c d McIntee, 19.
  13. ^ Hays, Matthew (23. oktober 2003). «A space odyssey». Montreal Mirror. Arkivert fra originalen 5. september 2008. Besøkt 6. september 2008. 
  14. ^ a b c d McIntee, 24.
  15. ^ McIntee, 25.
  16. ^ a b c d e f g Dan O'Bannon (manusforfatter), Ridley Scott (regissør), Sigourney Weaver (skuespiller) (2003). Alien (DVD (audio commentary track)). 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 
  17. ^ a b c McIntee, 26.
  18. ^ a b c d e f g h i «Truckers in Space: Casting», The Beast Within: The Making of Alien.
  19. ^ a b c d e McIntee, 30.
  20. ^ a b c d e f g «Alien (1979) - Awards». Internet Movie Database. Besøkt 31. desember 2014. 
  21. ^ a b c d e f g h Birger Vestmo (1. juli 2002). «Alien – Director’s Cut». Filmpolitiet. Besøkt 31. desember 2014. 
  22. ^ a b c Borghild Maaland (29. oktober 2003). «Klassisk gørr». VG. Besøkt 1. januar 2015. 
  23. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_29
  24. ^ Mcintee, 17.
  25. ^ McIntee, 29–30.
  26. ^ a b c «Past Saturn Awards». The Academy of Science Fiction, Fantasy, & Horror Films. Arkivert fra originalen 14. september 2008. Besøkt 31. desember 2014. 
  27. ^ a b «Plakater: «Alien: Den åttende passasjer. ».» (norsk). Serieantikvariatet . Arkivert fra originalen 1. januar 2015. Besøkt 1. januar 2015. 
  28. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_32
  29. ^ a b Rune Håkonsen (3. juli 2011). «Topp 5: Roboter». Filmpolitiet. Besøkt 1. januar 2015. 
  30. ^ Steve, Head. «An Exclusive Interview with Yaphet Kotto. Parker talks Alien with IGNFF's Steve Head.». IGN Movies. Besøkt 1. januar 2015. 
  31. ^ a b c Egeland, Jorunn. «DU GJETTER ALDRI HVEM HAN SPILTE». Side3. Besøkt 1. januar 2015. 
  32. ^ a b c d e f g h i j k l «The Eighth Passenger: Creature Design», The Beast Within: The Making of Alien
  33. ^ Bolaji Badejos biografi hos Internet Movie Database. Besøkt 1. januar 2015.
  34. ^ McIntee, 30–31.
  35. ^ a b Eirik W. Alver (29. oktober 2003). «Brysom passasjer». Dagbladet. Besøkt 1. januar 2015. 
  36. ^ a b c d e f g h i j «The Visualists: Direction and Design», The Beast Within: The Making of Alien.
  37. ^ McIntee, 26–27.
  38. ^ a b c d e f McIntee, 27.
  39. ^ a b c d McIntee, 14.
  40. ^ McIntee, 22.
  41. ^ Scott, Ridley (2004). The Force Is With Them: The Legacy of Star Wars. Los Angeles: Lucasfilm Ltd. og 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. «Within the context of that fantasy [George Lucas] said people still have to wash behind their ears at night. That was another wonderful touch. It influenced me when I did Alien. I thought I better push it a bit further and make them truck drivers.» 
  42. ^ a b McIntee, 41.
  43. ^ a b c d e Ebert, Roger (26. oktober 2003). «Great Movies: Alien (1979)». Chicago Sun-Times. Besøkt 31. desember 2014. 
  44. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn fear_of_the_unknown
  45. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_33
  46. ^ a b "The Darkest Reaches: Nostromo and Alien Planet", The Beast Within: The Making of Alien.
  47. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_35
  48. ^ a b c d e f g h i j k "Future Tense: Music and Editing", The Beast Within: The Making of Alien.
  49. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_40
  50. ^ Alien (Director's Cut). Los Angeles: 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 2. desember 2003. 
  51. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_38
  52. ^ a b McIntee, 38–39.
  53. ^ «http://www.allmusic.com/album/alien-original-score-mw0000654121». Allmusic. Besøkt 11. januar 2015. 
  54. ^ a b c McIntee, 28.
  55. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_15
  56. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn McIntee.2C_31
  57. ^ a b c d e McIntee, 34.
  58. ^ «The Horror! The Horror! Fright Flicks Finally Get Their Due». New York Observer. Besøkt 23. januar 2015. 
  59. ^ «The Making of Alien's Chestburster Scene». The Guardian. 13. oktober 2009. Arkivert fra originalen 30. april 2010. Besøkt 24. januar 2015. 
  60. ^ Green, Graeme (10. desember 2009). «John Hurt talks Harry Potter, Flamenco and Chestbursters». Metro. Besøkt 25. januar 2015. 
  61. ^ «Alien named as top 18-rated scene». BBC News. 26. april 2007. Besøkt 25. januar 2015. 
  62. ^ a b c d e «A Nightmare Fulfilled: Reaction to the Film», The Beast Within: The Making of Alien.
  63. ^ a b «Alien». Allrovi. Besøkt 4. januar 2014. 
  64. ^ a b «Alien: BBFC classification report». BBFC. Besøkt 18. januar 2015. 
  65. ^ a b «Filmdatabasen, søk: Alien». Medietilsynet. Besøkt 27. mai 2015. 
  66. ^ a b «Alien – den 8. passasjeren». Dagbladet. Besøkt 18. januar 2015. 
  67. ^ Derek Malcolm (6. september 1979). «Something nasty lurking amid the good old Alien corn: Derek Malcolm reviews the new films in London and Edinburgh». The Guardian. Besøkt 18. januar 2015. 
  68. ^ «33rd Edinburgh International Film Festival». British Film Institute. BFI (Online Database). Besøkt 18. januar 2015. 
  69. ^ a b c d e f g McIntee, 39.
  70. ^ a b «Invasion of the Outer Space Movies». Sneak Previews. Siskel&Ebert.org. Besøkt 22. januar 2015. 
  71. ^ «Anti Reviews on Movie-Film-Review». Christopher Tookey. Besøkt 21. januar 2015. 
  72. ^ Interview: Leonard Maltin Discusses 45 Years Of His Movie Guide Besøkt 21. januar 2015.
  73. ^ «Ny film - dette mener VG». VG. 14. november 1979. s. 40. Besøkt 31. desember 2014. 
  74. ^ R. S. (10. juli 1980). «Firda Folkeblad 1980.07.10». Firda Folkeblad. Besøkt 25. januar 2015. 
  75. ^ Alien by country Box Office Mojo. Besøkt 22. januar 2014.
  76. ^ Valutakurser i Norge Statistisk sentralbyrå. Besøkt 22. januar 2015.
  77. ^ ACCOUNTANTS PUT THE BITE ON 'ALIEN': 'ALIEN': A HIT BECOMES A MISS SCHREGER, CHARLES. Los Angeles Times (1923-Current File) [Los Angeles, Calif] 27. april 1980: o1.
  78. ^ MOVIES: 'ALIEN' FILM EARNS PROFIT OF $4 MILLION, FOX REPORTS. Los Angeles Times (1923-Current File) [Los Angeles, Calif] 10. august 1980: r29.
  79. ^ a b «Awards database». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 31. desember 2014. 
  80. ^ a b «Nominees & Winners for the 80's Academy Awards». Digital Hit. Besøkt 8. april 2015. 
  81. ^ a b «BAFTA Awards Search (1980)». BAFTA. Besøkt 8. april 2015. 
  82. ^ a b «1980 Hugo Awards». Hugo Awards. Besøkt 8. april 2015. 
  83. ^ a b «Browse Results (Alien)». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 8. april 2015. 
  84. ^ a b c d McIntee, 259.
  85. ^ Sauter, Michael (4. juni 1999). «More "Aliens" come to VHS and DVD». Entertainment Weekly. EW.com. Besøkt 9. april 2015. 
  86. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn aliens
  87. ^ Fincher, David (regissør) (2003). Alien 3 (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  88. ^ Jeunet, Jean-Pierre (regissør) (2003). Alien: Oppstandelsen (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  89. ^ Anderson, Paul W. S. (regissør) (2005). Alien vs. Predator (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  90. ^ Strause, Colin og Greg (regissører) (2008). Aliens vs. Predator: Requiem (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  91. ^ McIntee, 23
  92. ^ Ridley Scott (regissør) (2003). Alien (DVD (audio commentary track)). 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. «It's a tough one, particularly with the success of four. I think if you close the lid it should be the end of the first chapter, and I think very simply what no one's done is simply gone back to re-visit 'what was it?' No one's ever said 'who's the space jockey?' He wasn't an Alien. What was that battleship? Is it a battleship? Is it an aircraft carrier? Is it a bio-mechanoid weapon carrier?...Why did it land? Did it crash-land, or did it settle there because it had engine trouble?...And how long ago? 'Cause those eggs would sit there.» 
  93. ^ McIntee, 264.
  94. ^ Vespe, Eric "Quint" (7. februar 2006). «Holy Crap! Quint Interviews James Cameron!!!». Ain't It Cool News. Arkivert fra originalen 12. desember 2007. Besøkt 24. januar 2015. 
  95. ^ Davidson, Paul (8. februar 2006). «AVP Killed Alien 5». IGN. Arkivert fra originalen 27. september 2008. Besøkt 24. januar 2015. 
  96. ^ «Sigourney Plans Shock Comeback». OK! Magazine. 28. juni 2008. Arkivert fra originalen 27. august 2008. Besøkt 24. januar 2015. 
  97. ^ Fleming, Michael (30. juli 2009). «'Alien' Prequel Takes Off». Variety. Besøkt 27. januar 2014. 
  98. ^ Abrams, Rachel (14. januar 2011). «Rapace boards Ridley Scott's Prometheus». Variety.com. Besøkt 27. januar 2014. 
  99. ^ Sigurd Vik, Rune Håkonsen (26. februar 2015). «Sigourney Weaver klar for ny «Alien»-film». Filmpolitiet. Besøkt 26. februar 2015. 
  100. ^ McIntee, 40–41.
  101. ^ a b c McIntee, 262.
  102. ^ Creed, Barbara. «Alien and The Monstrous-Feminine.» Alien Zone: Cultural Theory and Contemporary Science Fiction Cinema. Ed. Annette Kuhn. London: Verso, 1990. 128-141.
  103. ^ Gallardo C., Ximena og C. Jason Smith (2004). Alien Woman: The Making of Lt. Ellen Ripley. «Chapter 1: Men, Women, and an Alien Baby» 13-61. Continuum. ISBN 0-8264-1569-5.
  104. ^ Gallardo C., Ximena «'Who Are You?: Alien/Woman as Posthuman Subject in Alien Resurrection'». Reconstruction 4.3 (Sommeren 2004).
  105. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn mackinder_review
  106. ^ «Alien (1979)». Rotten Tomatoes. Arkivert fra originalen 7. september 2008. Besøkt 26. mars 2015. 
  107. ^ «Alien». Metacritic. Besøkt 26. mars 2015. 
  108. ^ McIntee, 42.
  109. ^ «Films Selected to the National Film Registry, Library of Congress, 1989-2007». National Film Registry. Arkivert fra originalen 29. august 2008. Besøkt 6. april 2015. 
  110. ^ «AFI's 10 Top 10: Top 10 Sci-Fi». American Film Institute. Arkivert fra originalen 28. mars 2014. Besøkt 6. april 2015. 
  111. ^ «Empire's The 500 Greatest Movies of All Time». Empire magazine. 25. september 2008. Besøkt 31. desember 2014. 
  112. ^ «Klar for Halloween? Her er tidenes ti beste skrekkfilmer». Dagbladet. Besøkt 31. desember 2014. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: