Gebyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gebyr er et pengebeløp som kreves inn av privat eller offentlig virksomhet for en tjeneste. Gebyret skal dekke de reelle kostnadene ved tjenesten. Gebyrer og avgifter blir i vanlig språkbruk ofte blandet sammen, slik at det som egentlig er gebyrer blir omtalt som avgifter. Et eksempel er de kommunale renovasjonsgebyrene som ofte omtales som renovasjonsavgifter.

Gebyr kan også ilegges ved parkeringsovertredelser og mindre trafikkforseelser.

Statlige gebyrer[rediger | rediger kilde]

Statlige gebyrer skal være betaling for konkrete, statlige myndighetshandlinger overfor enkeltpersoner eller virksomheter, og et gebyr skal ikke kunne settes høyere enn statens kostnad ved å utføre den aktuelle handlingen.

Statlige gebyrer må ikke forveksles med særavgifter og sektoravgifter. Et gebyr er betaling for en konkret myndighetshandling, mens særavgifter og sektoravgifter ikke er motytelser for konkrete myndighetshandlinger. Gebyrer betraktes derfor ikke som skatter, i motsetning til særavgifter og sektoravgifter. Forskjellen mellom avgifter og gebyrer kan illustreres ved tinglysing av et skjøte, der staten krever inn et tinglysingsgebyr som skal dekke kostnadene med tinglysingen, og samtidig krever inn dokumentavgift som er en særavgift.

De nærmere retningslinjene for fastsettelse av statlige gebyrer er fastsatt i Finansdepartementets rundskriv R-112 av 16. juni 2006.

Formål[rediger | rediger kilde]

Gebyrene har et begrenset statsfinansielt formål. Begrensningen ligger i at de ikke kan overstige kostnadene ved å utføre bestemte offentlige myndighetshandlinger som betales av dem som mottar handlingene. Gebyrene kan ha formål utover de statsfinansielle formålene. De kan således begge på noe ulikt vis brukes til å påvirke borgernes handlingsmønster på et bestemt område.[1]

Objekt[rediger | rediger kilde]

Objektet for gebyrer er ulike offentlige myndighetshandlinger som er av en slik art at de kan leveres til individuelle mottakere. Typiske eksempler på statlige myndighetshandlinger er reguleringer (forbud, påbud og tillatelser), registreringer, kontroll, tilsyn og konfliktløsning.[2]

Subjekt[rediger | rediger kilde]

Gebyrplikten er knyttet til den som mottar den offentlige myndighetshandlingen.[3]

Hjemmelsgrunnlag[rediger | rediger kilde]

Gebyrer krever normalt hjemmel i lov. Myndigheten til den nærmere utformingen av gebyrene er som regel delegert til forvaltningen.[4]

Eksempler på statlige gebyrer[rediger | rediger kilde]

Statens inntekter fra gebyrer var i 2005 om lag 5 mrd. kroner.[5] De viktigste gebyrene var:

Kommunale gebyrer[rediger | rediger kilde]

Kommunene har plikt og rett til å kreve gebyr for enkelte tjenester. De viktigste kommunale gebyrene er for tjenester knyttet til vann, avløp, renovasjon, feiing og byggesaker.

Kommuneforvaltningens samlede gebyrinntekter for 2010 er anslått til om lag 44 mrd. kroner. Dette utgjør om lag 12 prosent av kommunenes samlede inntekter.[6]

Vann- og avløpsgebyrer[rediger | rediger kilde]

Etter vass- og kloakkavgiftslova kan kommunen fastsette vann- og avløpsgebyrer. Gebyrene skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren. Det skal betales et engangsgebyr for tilknytning i tillegg til et årsgebyr.

Årsgebyret skal enten beregnes på grunnlag av vannforbruk, eller en todelt gebyrordning med en fast og en variabel del. Vannforbruket baseres på målt eller stipulert forbruk. For eiendom hvor vannmåler ikke er installert, skal vannforbruket stipuleres på grunnlag av bebyggelsens størrelse. Det stipulerte forbruket skal i størst mulig grad tilsvare reelt forbruk. Det kan dessuten tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet.

Renovasjonsgebyr[rediger | rediger kilde]

Etter forurensningsloven § 34 er kommunene pålagt å fastsette gebyrer til dekning av kostnader forbundet med avfallssektoren, herunder innsamling, transport, mottak, oppbevaring, behandling, etterkontroll m.v. Kostnadene skal fullt ut dekkes inn gjennom gebyrene. Med kostnader menes både kapital- og driftskostnader. For avfall som kommunen har plikt til å samle inn, motta og/eller behandle må gebyret ikke overstige kommunens kostnader.[7]

Feie- og tilsynsgebyr[rediger | rediger kilde]

Kommunestyret kan fastsette lokal forskrift om gebyr for gjennomføring av lovbestemt feiing og tilsyn med fyringsanlegg. For frivillig feiing kan kommunestyret selv fastsette betaling.

Gebyrer etter plan- og bygningsloven[rediger | rediger kilde]

Etter plan- og bygningsloven § 33-1 kan kommunestyret gi forskrift om gebyr til kommunen for behandling av søknad om tillatelse, utferdigelse av kart og attester og for andre arbeid som det etter plan- og bygningsloven eller forskrift påhviler kommunen å utføre, herunder behandling av private planforslag. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. I gebyret kan det inkluderes utgifter til nødvendig bruk av sakkyndig bistand under tilsyn. Andelen av gebyr som innkreves for tilsyn skal framgå av regulativet. Tiltakshaver kan selv sørge for de nødvendige utredninger. Eier skal betale gebyr for kostnadene for behandling av søknad om driftstillatelse og for driftskontroll til vedkommende myndighet. Gebyr for driftskontroll kan helt etter delvis dekkes av årsavgiften.[8]

Private gebyrer[rediger | rediger kilde]

En rekke private virksomheter krever gebyrer for utføring av bestemte tjenester. Det er særlig vanlig med gebyrer ifm. finansielle tjenester og flyreiser.

Det er en rekke lovbestemmelser som regulerer muligheten til å kreve gebyrer ved kjøp av varer og tjenester.

Gebyr ved kjøp av varer[rediger | rediger kilde]

Etter forbrukerkjøpsloven § 37 kan selgeren av en vare ikke i tillegg til kjøpesummen kreve gebyr for utstedelse og sending av regning hvis ikke dette klart følger av avtalen.[9] Loven sier ikke noe om størrelsen på eventuelle gebyrer, men bestemmelsen sikrer at kjøper har kunnskaper om størrelsen på forhånd.

Gebyr ved kjøp av håndverkertjenester[rediger | rediger kilde]

Etter håndverkertjenesteloven § 36 kan tjenesteyteren ikke kreve bestillingsgebyr, ordregebyr, ekspedisjonsgebyr, gebyr for skriving og sending av regning e.l. i tillegg til prisen for tjenesten.[10]

Gebyr ved finansielle tjenester[rediger | rediger kilde]

Etter finansavtaleloven er det tillatt med gebyrer på finansielle tjenester som lån, kredittkjøp mv., men det må her opplyses om dette skriftlig på forhånd.[11]

Gebyr for trafikkforseelser[rediger | rediger kilde]

Gebyr er innført i Norge for å forenkle strafferettsprosessene og avkriminalisere trafikanter i forbindelse med mindre forseelser. Slike gebyr registreres ikke i bøteregisteret og regnes ikke som en straff. Disse gebyrene kan pålegges av trafikketaten, veikontorene, tollmyndighetene og av politiet. Politiet kan dessuten ilegge gebyr for mindre alvorlige trafikkforseelser. Neste skritt på reaksjonsstigen kalles forenklet forelegg.

Gebyr kan brukes som reaksjon i forhold til bl.a:

  • glemt førerkort, vognkort, mopedførerbevis
  • manglende varseltrekant, fartsmåler, defekt fartsmåler
  • ulovlig bruk av piggdekk/kjetting/mobiltelefon, kjetting mangler
  • kjøring uten bilbelte, barnesikring, hjelm
  • bruk av dekk med ulovlig mønsterdybde (1,6 mm sommer/3 mm vinter) (pt. 750 kr pr. dekk)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rundskriv R-112 av 16. juni 2006
  2. ^ Rundskriv R-112 av 16. juni 2006
  3. ^ Rundskriv R-112 av 16. juni 2006
  4. ^ Rundskriv R-112 av 16. juni 2006
  5. ^ Statsbudsjettet 2005 – gebyrer
  6. ^ Prop. 124 S (2009–2010) Kommuneproposisjonen 2011, vedlegg 1
  7. ^ Forurensningsloven § 34
  8. ^ Plan- og bygningsloven § 33-1
  9. ^ Forbrukerkjøpsloven § 37
  10. ^ Håndverkertjenesteloven § 36
  11. ^ Finansavtaleloven