Egil Olbjørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hirdoppmarsj ved nyutnevnt «ministerpresident» Quislings hjemkomst etter statsbesøk hos Hitler i Berlin februar 1942. Egil Olbjørn, leder for det norske ordenspolitiet 1941–1945, sees som nummer tre fra venstre (med høylue).

Egil Yngvar Olbjørn (født 3. august 1902, død 1. februar 1982) var en norsk politimann som var Jonas Lies høyre hånd som sjef for Ordenspolitiet 1941–1945, under den tyske okkupasjonen av Norge.

Olbjørn meldte seg tidlig inn i Nasjonal Samling, men prøvde å ivareta det norske politiets uavhengighet under okkupasjonen. For dette satt han fengslet en periode høsten 1944, men ble løslatt etter press fra Lie.[1]

Olbjørn var en av de tre dommerne (sammen med Karl Marthinsen og Egil Reichborn-Kjennerud) i Politiets særdomstol som dømte Gunnar Eilifsen til døden i 1943[2], med henvisning til en lovparagraf som var gitt tilbakevirkende kraft. Han lot seg presse av Jonas Lie til å gå inn for dødsstraff for Eilifsen.[1]

Olbjørn sto sammen med Lie da en rekke norske nasjonalsosialster samlet seg på Skallum 8. mai 1945 etter den tyske kapitulasjonen. Men Olbjørn var i den gruppen som ga opp og reiste derfra mens hjemmefrontstyrkene samlet seg rundt gården.[3]

Under Det norske landssvikoppgjøret ble Olbjørn strengt dømt for sitt samarbeid med okkupasjonsmakten (kilden oppgir ikke detaljer om dommen).[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Ringdal, Nils Johan (1995). «Olbjørn, Egil Yngvar». I Dahl, Hans Fredrik. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 
  2. ^ Jørgensen, Jørn-Kr. «Gunnar Eilifsen». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon (norsk). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  3. ^ Ringdal, Nils Johan (1989). «Gal mann til rett tid. Sverre Riisnæs—en psykobiografi» (norsk). Oslo: Aschehoug. s. 139–143. ISBN 82-03-16110-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]