Hjemmestyrkene
Hjemmestyrkene (HS) i Norge var en militær motstandsorganisasjon som under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble opprettet av den norske eksilregjeringen i London. Hjemmestykene var en del av Den norske hær og sto under kommando av forsvarssjefen. [1]
Hjemmestyrkene
[rediger | rediger kilde]Begrepet Hjemmestyrkene ble mot slutten av krigen Den norske regjeringens offisielle betegnelse på de hjemmeværende nordmenn som siden 1940 frivillig var gått sammen om å bygge opp en hemmelig, militær motstandsorganisasjon - Milorg - som fra 20. november 1941 ble en del av regjeringes militærmakt. [2]
Begrepet ble kjent høsten 1944, og før dette var de ikke kjent ved andre navn enn hjemmefronten. Utover høsten ble Hjemmestyrkene den offisielle betegnelsen på avdelinger underlagt regjeringens kommando, hvor også Milorg inngår.
Navnet «hjemmestyrkene» ble mer vanlig etter kuppet mot rasjoneringskortene i august 1944. Etter kronprins Olavs tale i radio 30. november 1944 ble betegnelsen «hjemmestyrkene» etablert.
Direktivet fra London
[rediger | rediger kilde]I det såkalte Septemberdirektivet ble det gitt retningslinjer for hvilken rolle hjemmestyrkene skulle spille under frigjøring av Norge. Alternativene den norske eksilregjeringen i London så for seg var kapitulasjon, oppløsning, evakuering eller invasjon. I direktivet som ble formulert ble det lagt vekt på militær disiplin, uniformering og grundig militær instruksjon. Informasjon om disse bestemmelsene ble sendt ut til alle militære enheter. Det var et krav at alle sjefer skulle vite hva innholdet i dette direktivet.[3]
De tyske styrkene fikk også tak i et eksemplar av direktivet. Dette er i ettertid vurdert som en fordel fordi det fremgikk tydelig av dokumentet at Hjemmestyrkene ville søke å unngå åpen kamp i det okkuperte Norge. Først i en frigjøringsfase skulle de aktiveres. Dokumentet prioriterte beskyttelse mot brent jord-taktikken, og vitale deler av samfunnsmaskineriet i Norge skulle beskyttes mot tysk ødeleggelse i krigens avslutning. Senere kom det ut et nytt direktiv som omhandlet «Beskyttelse av norske verdier mot tysk ødeleggelse». Dette direktivet kom ut i desember 1944.
Militære baser
[rediger | rediger kilde]Oppbyggingen av styrkene ble høyt prioritert det siste året av krigen. Det ble opprettet og forsøkt opprettet fem forskjellige baser i det okkuperte Norge. Kun to av disse oppnådde full oppsetting før den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Basene som ble opprettet het Bjørn West og Elg. Basen Bjørn West ble opprettet i Matrefjellene nord for Bergen. Basen Elg lå i villmarken mellom Hallingdal og Valdres. Disse styrkene kom i trefninger med tyske soldater utover vinteren 1945. [4] Base Varg skulle ligge i Setesdalsfjellene. [5]
Direktivene fra London-regjeringen la vekt på at en skulle søke å unngå direkte konfrontasjoner for å øke mulighetene for en fredelig kapitulasjon. Styrker fra disse avdelingene ble imidlertid utsatt for direkte angrep og ble nødt til å forsvare seg før de rev seg løs. Nordmennene ved Bjørn West var under kontinuerlig angrep i seks dager og hadde et tap på seks mann før de klarte å rive seg løs. De tyske tapene ble på 117 mann. Nordmennene fra Elg mister syv mann og rapporterer at de tyske styrkene mistet 29 mann.
Frigjøringen
[rediger | rediger kilde]Det var knyttet stor spenning til hvordan krigen i Norge ville bli avsluttet.
I mai1945 vardet 340 000 tyske soldater i Norge. De var fordelt med ca. 205 i hæren, 85 000 i marinen og ca. 50 000 i flyvåpenet. I tillegg kom 26 000 tyskere fordelt på polititropper, organisasjon Todt og andre sivile. En stor del av soldatene var krigsvante fra Dietls Lapplandsarme. Dessuten hadde tyskerne bygd Norge om til en festning. Festung Norwegen var en utfordring for de allierte dersom tyskerne fortsette kampen i Norge, etter at Tyskland var nedkjempet ellers i Europa. I så fall var det allierte tropper som måtte settes inn.[6]
Hjemmestyrkene hadde ved frigjøringen nesten 19 000 HS-jegere mobilisert og under våpen. Totalt er det registrert over 40 000 mann i Hjemmestyrkene. Hjemmestyrkene hadde ingen mulighet mot de tyske styrkene i Norge. Men det fryktede sluttoppgjøret i Norge ble løst "på en ideel måte", konkluderer historikeren Sverre Kjelstadli. [7]
Før, under og etter kapitulasjonen hjemmestyrkene en lang rekke viktige oppgaver som reddet store nasjonale verdier. De beskyttet viktige kraftverk, industribedrifter, kommunikasjoner. De utførte polititjeneste i overgangstiden, holdt vakt ved viktige bygninger og arresterte NS-medlemmer og angivere, tyske SS-folk og Gestapo. [8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ HS. Stockholm: HS. 1945.
- ^ Kjeldstadli, Sverre (1959). Hjemmestyrkene. Oslo: Aschehoug. s. 17.
- ^ Frigjøringen. Oslo: Norges hjemmefrontmuseum. 1994. s. 21. ISBN 8291107033.
- ^ Kompani Linge. Oslo: Gyldendal. 1962. s. 271-290.
- ^ Moland, Arnfinn (2001). I hemmelig tjeneste. Oslo: Orion. s. 101. ISBN 8245804886.
- ^ Hauge, Jens Chr (1970). Frigjøringen. Oslo: Gyldendal. s. 7.
- ^ Kjeldstadli, Sverre (1959). Hjemmestyrkene. Oslo: Aschehoug. s. 352.
- ^ Kjeldstadli, Sverre (1959). Hjemmestyrkene. Oslo: Aschehoug. s. 352.