Ragnar Skancke

Ragnar Skancke
	Ragnar Skancke, ukjent datering.; Foto: NTNU Universitetsbiblioteket
Født	9. nov. 1890; Ås kommune
Død	28. aug. 1948 (57 år); Akershus slott og festning; Henrettelse
Beskjeftigelse	Ingeniør, professor, politiker
Parti	Nasjonal Samling (–1945*)
Nasjonalitet	Norge
	Norges kirke- og undervisningsminister
	1940–1944
Regjering	Terbovens kommissariske statsråder,; Quislings NS-regjering
	Ragnar Skancke på Commons

Ragnar Sigvald Skancke (1890–1948) var en norsk ingeniør, professor i svakstrømsteknikk ved Norges tekniske høgskole. og politiker (NS), samt medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Som politiker for Nasjonal Samling spilte han en sentral rolle i Quisling-regimet under andre verdenskrig. Han er den siste i Norge som ble dømt til døden og henrettet.

Liv og arbeid

Bakgrunn

Som ung ingeniør markerte Skancke seg som en pionér i radarforskningen.

Han meldte seg inn i NS i 1933 og ble sentral i partioppbyggingen som fylkesfører i Sør-Trøndelag.^[3]

Ved universitetet i Göttingens 200-årsjubileum i 1937 var Heinrich Himmler til stede, og den tradisjonelle akademiske prosesjonen var dominert av hakekorsfaner^[4] og marsjerende studenter i SS-uniform. Skancke representerte NTH. Til stede var også professor Birger Meidell og rektor Didrik Arup Seip, begge fra universitetet i Oslo. Dette var et viktig nazistisk propagandashow, hvor akademikere fra hele Europa deltok. Oxford- og Cambridge-universitetet nektet imidlertid å delta.

Politisk virksomhet under krigen

Under den tyske okkupasjonen av Norge ble Skancke utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings 9. april 1940-regjering, til en av Josef Terbovens kommissariske statsråder ^[5] og til kirke- og undervisningsminister i Quislings nasjonale regjering (1942–45). Den 11. september 1941 innkalte statsråd Skancke alle universitetsansatte og studenter til et tvungent møte for å gi «friheten og sannheten» ved universitetet bedre vilkår. På dette møtet ble rektor og Kollegiet avsatt. Ikke lenge etter ble også studentenes representanter kastet.

Skancke var blant Quislings mest trofaste støttespillere, og han gikk svært langt for å ensrette statskirken og undervisningsvesenet. Det var imidlertid ikke han som tok initiativet til å deportere landets lærere til Finnmark. Han var tvert imot uenig i deportasjonen.

Kirkepolitikken overlot han i stor grad til sin ekspedisjonssjef Sigmund Feyling.

Landssviksoppgjøret og dom

Utdypende artikkel: Det norske landssvikoppgjøret

Etter at de tyske okkupantene hadde kapitulert, ble Skancke stilt for retten. Den 21. mai 1946 ble han enstemmig dømt til døden for landssvik.^[6] Etter at Høyesterett den 27. mars 1947 opprettholdt dødsdommen, forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt. Det ble fremlagt mange nye beviser, og nye vitneforklaringer ble opptatt. Under dette arbeidet ble en avskrift av kapitulasjonsavtalen fra 1940, også kalt «Trondheimsavtalen», for første gang dokumentert i det norske landssvikoppgjøret. At de gjenværende militære i 1940 ut fra situasjonen undertegnet en betingelsesløs, samlet kapitulasjonsavtale («Trondheimsavtalen»), fremstår i ettertid rimelig.^[7] Men Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht og Birger Ljungberg hevdet etter krigen samstemmig at de ikke husket noen slik avtale; først under ankesaken i høyesterett sørget dr.jur. Jørgen Øvergaard for å legge frem et brev fra Utenriksdepartementet datert 21. februar 1948, med bekreftelse av at kopi av kapitulasjonsavtalen var mottatt i London allerede 7. august 1940, og at «legasjonens brev bærer påtegning om at det er sett av følgende personer: statsminister Johan Nygaardsvold, forsvarssjef Ljungberg og utenriksminister Halvdan Koht».^[8] Skanckes påminnelse om kapitulasjonsavtalen kan ha forsterket regjeringens beslutning om å opprettholde dødsdommen hans.^[9]

Mens dette pågikk, endret klimaet i rettsoppgjøret seg betraktelig, og det ble reist sterke benådningskrav, blant annet i opprop undertegnet av mange prester og lærere. Men alle søknader om benådning av Skancke ble avslått. Regjeringen stod fast på dødsdommen. I Skanckes tilfelle hevdet regjeringen at en benådning ville føre til at alle dødsdømte måtte benådes.^[10] Også kong Haakon stilte seg helt avvisende til benådninger, og Sigrid Undset og Arnulf Øverland signerte opprop mot dem. Men etter at Skancke hadde sittet over tre år i ventecelle, var straffene mildnet sterkt, og i januar 1948 ble en kjent landssviker benådet av regjeringen, begrunnet med at «det råder en endret oppfatning av nødvendigheten av dødsstraff i vårt folk».^[11]

Skancke ble likevel, som den siste av 26 i det norske rettsoppgjøret, henrettet på Akershus festning 28. august 1948, 57 år gammel. Dette var rettsoppgjørets mest omstridte henrettelse, ettersom Skancke ikke hadde stått for noen mishandling eller dødsdom; tvert om hadde han vært uenig i deportasjonen av lærerne til Finnmark. Sitt avskjedsbrev til konen, kvelden før henrettelsen, innledet han slik:

«Så ble det altså siste vi så hverandre denne søndag. I disse siste timer tenker jeg på deg og all din kjærlighet og godhet og oppmuntring gjennom hele den lange fengselstiden. Jeg kan ikke få takket deg nok!

Når jeg tenker tilbake på hele livet og især på tiden i Trondheim, så føler jeg meg igrunnen tilfreds og glad - for det var skjønt å leve.»^[12]

Ved henrettelsen av Skancke var motstanden såpass at justisminister O.C. Gundersen ble oppfordret til å komme ned på festningen og skyte selv. Konfrontert med den sønderknuste og angrende Skancke led eksekusjonspelotongen kvaler. Gundersen måtte stå opp og dra ned til retterstedet for å tale dem til rette, så dommen kunne fullbyrdes.^[13] Det ble siden hevdet at så få i pelotongen siktet for å drepe at Skancke kun ble skadeskutt og skrek av smerte. Det som sikkert vites, er at Skancke fikk nådeskudd gjennom tinningen, slik det ble gjort hvis den som var skutt, fortsatt viste livstegn.^[14]

Skanckes siste brev før henrettelsen

Avskrift av Ragnar Skanckes siste brev til vennen Arnt Taasen Torp, også han på dødscelle^[15] – brevet er datert 27. august 1948, dagen før henrettelsen:

Kjære Arnt!
Da vi skiltes idag, så trodde vel ingen av oss at dette skulle skje. Og allikevel har jeg lenge vært forberedt på at det kunne skje. Jeg tror på en styrelse i alt og også dette har en mening.
Alt hva vi i denne lange tiden har snakket om og drømt om, vil nok komme til å skje. Jeg har vært tro mot min overbevisning – jeg kunne ikke svikte den, og jeg håper og tror at mit liv ikke har vært forgjeves. Historiens dom er ikke alltid samtidens dom.
Så sender jeg deg og Sundlo og Dahlen og alle de andre gode venner en siste hjertelig hilsen med takk for alt. Dahlen må hilse alle venner i Trøndelag på det hjerteligste. I mine siste timer er dere alle sammen i mine tanker og jeg ber Gud velsigne dere. En særlig takk til deg kjære Arnt for ditt gode vennskap og hjertelag.
Og så ønsker jeg dere – kjære venner – alt godt i framtiden.
En siste hjertelig hilsen fra R. Skancke (sign.)

Referanser

^ ^a ^b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ragnar_Skancke^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Norsk biografisk leksikon, oppført som Ragnar Sigvald Skancke, Norsk biografisk leksikon ID Ragnar_Skancke, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Nilssen, Trond Risto (1995). «Trondheim under nasjonal-sosialistisk styre». I Hoff, Kolbjørn. Årbok 1995: Arbeiderbevegelsens historielag i Trondheim. Trondheim. s. 84.
^ Die Göttinger Universität von 1933 bis 1945; uni-goettingen.de
^ Terboven, Josef (1940). Nyordningen i Norge: Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940. Oslo: I kommisjon hos: Stenersen. s. 25.
^ Om landssvikoppgjøret: innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget : utvalget oppnevnt 22. desember 1955, innstilling avgitt 11. januar 1962. Oslo: Departementet. 1962.
^ [1] Lars Borgersrud: «Etter at kanonene stilnet»
^ Steffen Thunheim: «Det norske landssvikoppgjøret»
^ Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 173), Pax forlag, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3240-5
^ Lars-Erik Vaale: Dommen til døden, Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 978-82-5302-6251
^ John Midtbø: «50 år siden henrettelsen av Skancke», Verdens Gang 27. august 1998
^ John Midtbø: «50 år siden henrettelsen av Skancke», Verdens Gang 27. august 1998
^ Hans Fredrik Dahl: Krigen som aldri tar slutt (s. 230), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6
^ Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 172)
^ Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 172)

Eksterne lenker

(en) Ragnar Skancke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Ragnar Skancke i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
Ragnar Sigvald Schankes private arkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket
Professorarkivene ved NTNU har faglig nytteverdi og historisk interesse- Arikkel om «Den elektrotekniske avdeling» i oppstart og videre utvikling av Ingunn Østgaard, NTNU Universitetsbiblioteket

[hash-536f5ceef8b90e8a0695facf11a289237b00cf31-1] Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ragnar_Skancke^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-122562259adce34654e54df8d06e06dd7135f8b9-2] Norsk biografisk leksikon, oppført som Ragnar Sigvald Skancke, Norsk biografisk leksikon ID Ragnar_Skancke, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[3] Nilssen, Trond Risto (1995). «Trondheim under nasjonal-sosialistisk styre». I Hoff, Kolbjørn. Årbok 1995: Arbeiderbevegelsens historielag i Trondheim. Trondheim. s. 84.

[4] Die Göttinger Universität von 1933 bis 1945; uni-goettingen.de

[JT-5] Terboven, Josef (1940). Nyordningen i Norge: Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940. Oslo: I kommisjon hos: Stenersen. s. 25.

[RO-6] Om landssvikoppgjøret: innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget : utvalget oppnevnt 22. desember 1955, innstilling avgitt 11. januar 1962. Oslo: Departementet. 1962.

[7] [1] Lars Borgersrud: «Etter at kanonene stilnet»

[8] Steffen Thunheim: «Det norske landssvikoppgjøret»

[9] Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 173), Pax forlag, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3240-5

[10] Lars-Erik Vaale: Dommen til døden, Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 978-82-5302-6251

[11] John Midtbø: «50 år siden henrettelsen av Skancke», Verdens Gang 27. august 1998

[12] John Midtbø: «50 år siden henrettelsen av Skancke», Verdens Gang 27. august 1998

[13] Hans Fredrik Dahl: Krigen som aldri tar slutt (s. 230), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6

[14] Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 172)

[15] Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 172)

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]